Om fosterbarn kan bosette seg midlertidig i andre land

• Til: Landets fylkesmenn
• Vår ref: 2019/52038-3
• Arkivkode: 342.9
• Dato: 17.04.2019

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har mottatt flere henvendelser med spørsmål om barn som bor i fosterhjem har mulighet til å bosette seg i andre land for en periode, i forbindelse med skolegang. Dette spørsmålet er ikke tidligere avklart av direktoratet eller Barne- og likestillingsdepartementet.

Det er tidligere tatt stilling til flere spørsmål som omhandler fosterbarns mulighet til å flytte til et annet land. Vi vil innledningsvis gi en oversikt over de problemstillingene som er avklart.

1. Barn under offentlig omsorg kan ikke plasseres i fosterhjem i et annet land

I forbindelse med at Norge ratifiserte Haagkonvensjonen 1996, tok Barne- og likestillingsdepartementet stilling til spørsmålet om barneverntjenesten kan benytte et fosterhjem i et annet land etter en omsorgsovertakelse.⁽¹⁾ Departementet kom til at det ikke er anledning til det:

Det er flere grunner til at departementet ikke ønsker å åpne for å plassere et barn i utlandet som et tvangsvedtak etter barnevernloven. Ved en omsorgsovertakelse overtar barneverntjenesten det formelle omsorgsansvaret for barnet, jf. § 4-18. Barneverntjenesten har også et særlig oppfølgingsansvar overfor barn og foreldre, jf. § 4-16. Barneverntjenesten har imidlertid begrensede muligheter for å følge opp et barn i utlandet der norske myndigheter ikke har forvaltningsmyndighet eller tvangsmyndighet. Ved plassering i utlandet etter en omsorgsovertakelse vil barnet som regel få vanlig bosted i den nye staten fordi plasseringen ofte vil bli langvarig. Barneverntjenesten vil derfor ved en slik plassering miste jurisdiksjonen i barnevernsaken, jf. konvensjonen artiklene 5 og 14. Barneverntjenesten vil således ikke ha kompetansen (myndighet) til å endre eller treffe nye beskyttelsestiltak, slik som vedtak om samvær og endring av plasseringssted. Det vil være den nye staten som har denne kompetansen.

2. Et barn kan på visse vilkår og med samtykke fra foreldrene plasseres i fosterhjem eller institusjon i et annet land

Det ble i forbindelse med at Norge tiltrådte Haagkonvensjonen 1996 innført en ny bestemmelse i barnevernloven § 4-4 a. Bestemmelsen åpner for at barn kan flytte i fosterhjem eller institusjon i et annet land etter samtykke fra foreldrene. Det er en forutsetning at flyttevedtaket er et frivillig hjelpetiltak som er fattet med hjemmel i barnevernloven § 4-4, og at det aktuelle landet er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996.⁽²⁾ Det er også andre vilkår som må være oppfylt, som at barn over 12 år må samtykke. Det skal også gjøres vurderinger av blant annet barnets tilknytning til den aktuelle staten og om det kan etableres et forsvarlig tilsyn.⁽³⁾ Som nevnt over er det ikke anledning til en slik plassering etter et vedtak om omsorgsovertakelse.

3. Det kan på visse vilkår gis tillatelse til at barn som bor i fosterhjem flytter midlertidig til et annet land sammen med fosterforeldrene

Direktoratet har i en tidligere tolkningsuttalelse⁽⁴⁾ lagt til grunn at barneverntjenesten unntaksvis har anledning til å tillate at fosterforeldre bosetter seg i utlandet med fosterbarnet for en begrenset tidsperiode. Det er en forutsetning at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet, og at kontakten mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er aktuelt. Det må derfor inngås en avtale med utenlandske myndigheter som blant annet regulerer tilsyn, oppfølging og samvær.⁽⁵⁾ I den helhetsvurderingen som må gjøres før slike beslutninger, må hensynet til barnets beste være sentralt, og barnets egen mening må tillegges betydelig vekt.

Direktoratet la i uttalelsen til grunn at det ikke er en absolutt forutsetning at foreldre med foreldreansvar samtykker til slike opphold i utlandet. Det har etter dette kommet en endring i Lov om barn og foreldre § 40 (i kraft 1. juli 2016).

Endringen innebærer at når foreldrene er sammen om foreldreansvaret, må begge samtykke dersom barn skal ta opphold i utlandet som strekker seg ut over kortere utenlandsreiser. Det ble også innført krav til at barn over 12 år må samtykke til å bosette seg i et annet land sammen med andre enn foreldre med foreldreansvar. Direktoratet mener at disse endringene må få betydning også når det offentlige har overtatt omsorgen. Dette innebærer at det er et vilkår at foreldre med foreldreansvar samtykker til at fosterbarn kan bosette seg i et annet land sammen med fosterforeldrene. Dersom barnet er over 12 år, må det også gi samtykke til den midlertidige flyttingen.

Vi viser for øvrig til at det ble avgitt en ny tolkingsuttalelse om fosterforeldres mulighet til å flytte med fosterbarnet til et annet land etter ratifiseringen av Haagkonvensjonen 1996, der spørsmålet om jurisdiksjon omtales.⁽⁶⁾

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Som nevnt innledningsvis er det ikke tidligere tatt konkret stilling til om fosterbarn kan flytte midlertidig til et annet land på egenhånd, uten fosterforeldrene. Dette er først og fremst aktuelt i forbindelse med såkalte utvekslingsopphold, som normalt innebærer å følge undervisning i et annet land i en gitt periode.

Det er etter direktoratets syn av stor betydning at barn som er under offentlig omsorg har de samme rettigheter og muligheter som andre barn. Dette bør i utgangspunktet også gjelde ved utvekslingsopphold i forbindelse med skolegang. Vi vil understreke at en slik beslutning må baseres på en grundig helhetsvurdering, hvor man blant annet tar i betraktning barnets modenhet og eventuelle problembelastning, opplegget rundt utvekslingen, den andre statens jurisdiksjonsbestemmelser, og lengden på oppholdet. Det er en forutsetning at foreldre med foreldreansvar samtykker, jf. det som er sagt om dette under punkt 3. Det må i vurderingen også tas hensyn til forpliktelsen barnevernstjenesten har påtatt seg ved å overta omsorgen for barnet. Et utenlandsopphold må være forsvarlig og til barnets beste. Barneverntjenesten må dokumentere sine vurderinger.

Særlig om oppfølgingsansvaret

Det følger av barnevernloven § 4-16 at barneverntjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet. Dette ansvaret må ivaretas også ved en midlertidig flytting til et annet land, noe som innebærer at barnevernstjenesten må følge med på barnets utvikling under utenlandsoppholdet. Barnevernstjenesten må innhente opplysninger fra barnet, fosterforeldre og eventuelt familie og andre som har kontakt med barnet. Barnevernstjenesten må snakke med barnet underveis i oppholdet, for eksempel på telefon og skype.

Barnevernstjenesten kan også besøke barnet i utlandet, men dette anses som utøvelse av forvaltningsmyndighet og forutsetter derfor en avtale med myndighetene i staten som barnet oppholder seg i. Dersom det er aktuelt å kontakte andre lands myndigheter i en slik sammenheng, bør dette gjøres med bistand fra sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.⁽⁷⁾

Ved opphold i stater tilsluttet Haagkonvensjonen 1996 kan barnevernstjenesten også anmode vedkommende stats myndigheter om bistand til oppfølging. En slik anmodning kan sendes Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som sentralmyndighet for konvensjonen. Det kan også fremmes anmodning om bistand til stater som ikke er tilsluttet konvensjonen, men det foreligger da ingen konvensjonsforpliktelser mellom landene, hvilket kan vanskeliggjøre en slik løsning.

Særlig om jurisdiksjon

Jurisdiksjonsbestemmelser regulerer hvilket lands myndigheter som kan treffe avgjørelser i en konkret sak. For stater tilsluttet Haagkonvensjonen 1996, er spørsmål om hvilken stat som har jurisdiksjon særskilt regulert i konvensjonen. Jurisdiksjonsbestemmelsene i konvensjonen ble inkorporert i norsk lov ved Norges ratifisering av konvensjonen i 2016.

Stater som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996

For land som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996 vil det avgjørende for jurisdiksjonsvurderingen være hvor barnet har «vanlig bosted». Hvor barnet har vanlig bosted må vurderes konkret i hver enkelt sak, og det vurderes av myndighetene i den staten som får en sak til behandling, eller som vurderer å treffe tiltak for å beskytte barnet. Det avgjørende vil være hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser, og tidsperspektivet vil være en av flere faktorer som vektlegges. Barne- og likestillingsdepartementet har antatt at et skoleopphold på inntil ett år trolig ikke vil være nok til å si at personen har vanlig bosted i landet.⁽⁸⁾ Det er imidlertid ikke konvensjonsfestet hvor lang tid det tar før bosted skal anses som endret, og dersom barn oppholder seg i et annet land i lengre tid, kan det innebære at det landets myndigheter vil anse barnet for å ha vanlig bosted der.

For land tilsluttet Haagkonvensjonen 1996 kan en stat imidlertid be om overføring av jurisdiksjon, eller fullbyrding av en avgjørelse om omsorgsovertakelse som et alternativ.

Stater som ikke er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996

For stater som ikke er tilsluttet konvensjonen, vil spørsmålet om jurisdiksjon avhenge av den enkelte statens interne lovgivning. Dersom et barn under barnevernets omsorg flytter midlertidig til et land som ikke er tilknyttet konvensjonen, og det skulle oppstå en situasjon som medfører at landets myndigheter mener det er nødvendig å fatte tiltak for å beskytte barnet, vil det være opp til det landets regelverk og myndigheter å beslutte hvorvidt de har jurisdiksjon og eventuelt hvilke vedtak de mener skal fattes. Dersom barnet selv ikke ønsker å komme tilbake til Norge, foreligger det heller ingen forpliktelser for vedkommende land til å fullbyrde en norsk avgjørelse om omsorgsovertakelse.

Dette tilsier at den andre statens jurisdiksjonsbestemmelser og lengden på oppholdet vil være en sentral del av vurderingen av om utenlandsoppholdet skal tillates.

Ved en eventuell avgjørelse om midlertidig flytting

En avgjørelse om å la et barn under barneverntjenestens omsorg midlertidig flytte ut av landet alene, må avgjøres etter en grundig helhetsvurdering. Hva som anses som barnets beste må være et sentralt vurderingstema.

Dersom det vurderes å gi slik tillatelse, bør det dokumenteres på saken at dette gjelder for en begrenset tidsperiode og tidsperioden bør fremgå spesifikt. Det må også opprettholdes et avtaleforhold med fosterforeldrene, slik at barnet når som helst har mulighet til å flytte tilbake til fosterhjemmet dersom dette skulle bli aktuelt.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996. Sentralmyndigheten bør kontaktes ved behov for samarbeid og dialog med andre stater på barnevernsfeltet.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
Avdelingsdirektør

Jan Faller
seniorrådgiver

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Prop. 102 LS (2014-2015) Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen (punkt 9.5.4.2).
2. https://www.hcch.net/en/instruments/conventions/status-table/?cid=70
3. Barnevernloven § 4-4 a
4. Tolkningsuttalelse av 22.03.2016
5. Prop. 102 LS (2014-2015), pkt. 9.5.4.2
6. Tolkningsuttalelse av 04.03.2017
7. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996
8. Prop. 102 LS (2014-2015) pkt. 3.3.1