Samtykke fra foreldre når fosterforeldre ønsker å flytte til utlandet

Til: Fylkesmannen i Nordland, Statens Hus, Moloveien 10, 8002 Bodø

[Knyttet til barnevernloven § 4-18]

Vår ref: 2016/51405-2

Arkivkode: 30

Dato: 22.3.2016

Vi viser til brev av 10. februar 2016, med spørsmål om det kreves samtykke fra foreldre med foreldreansvar når fosterforeldre ønsker å flytte til et annet land med fosterbarnet.

Fylkesmannen viser til barneloven § 40, som stiller krav om at når foreldre er sammen om foreldreansvaret, må begge samtykke til at barnet kan flytte til et annet land. Det vises videre til Retningslinjer for fosterhjem, som på visse vilkår åpner for at fosterforeldre kan flytte til utlandet med fosterbarnet. I retningslinjene er det ikke tatt noe forbehold om at det kreves samtykke fra foreldre med foreldreansvar for slik flytting. Fylkesmannen finner ikke andre uttalelser som sier at barneverntjenesten gis kompetanse til å samtykke til flytting til utlandet etter omsorgsovertakelse, altså at barnelovens krav til samtykke fra foreldrene bortfaller ved en omsorgsovertakelse. Fylkesmannen stiller på denne bakgrunn spørsmål om kravet i barneloven § 40 om samtykke fra begge foreldre med foreldreansvar gjelder også etter en omsorgsovertakelse, eller om denne samtykkekompetansen er overført til barneverntjenesten.

Direktoratets vurdering

Barneloven er en privatrettslig lov, som inneholder bestemmelser om forholdet mellom barnet og foreldrene og om saksbehandlingen der foreldre ikke blir enige. Barneloven § 40 regulerer foreldrenes bestemmelsesrett når den ene av foreldrene ønsker å flytte til utlandet med felles barn. Bestemmelsen regulerer ikke spørsmålet om det er nødvendig med samtykke fra foreldre som har mistet omsorgen for barnet når fosterforeldre ønsker å bosette seg med fosterbarnet i et annet land.

Når et barn plasseres i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse, skal fosterforeldrene utøve den daglige omsorgen for barnet på vegne av barneverntjenesten.⁽¹⁾ Foreldre med del i foreldreansvaret beholder et begrenset foreldreansvar for barnet, slik at bestemmelsesretten over barnet er delt mellom barneverntjenesten, fosterforeldrene og foreldrene. Hva det begrensede foreldreansvaret består av er ikke fullt ut avklart, men Stortingets Forbruker- og administrasjonskomite har gitt uttrykk for følgende: Vesentlige spørsmål som valg av skole, utdanning og religiøse spørsmål er en del av foreldreansvaret, hvis foreldrene ønsker innflytelse på disse spørsmål.⁽²⁾ Videre understreket komiteen betydningen av at de biologiske foreldre, også etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, vil ha rett til å bestemme/ha innflytelse på spørsmål som ikke angår den daglige omsorgen.

Barne- og likestillingsdepartementet har etter dette lagt til grunn at når det er tvil om hvorvidt konkrete spørsmål hører under restforeldreansvaret eller den daglige omsorg, bør tvilen komme foreldrene til gode i den forstand at spørsmålet bør antas å høre under foreldreansvaret.⁽³⁾

Spørsmålet om barn kan flytte til et fosterhjem i et annet land og om fosterforeldre kan bosette seg i utlandet med fosterbarnet er berørt i Retningslinjer for fosterhjem. Det fremgår av retningslinjene at dette kan skje unntaksvis og under forutsetning av at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet, og at kontakten mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er aktuelt. Departementet har imidlertid senere kommet til at det ikke bør være adgang til å tillate at barn flytter i fosterhjem i utlandet etter gjeldende rett:

Ved plasseringer utenfor hjemmet har barneverntjenesten et særskilt ansvar for barna. Barneverntjenesten kan ikke fravike barnevernlovens regler om tilsyn, samvær og oppfølging. Norske myndigheter har ikke tvangsmyndighet eller forvaltningsmyndighet i utlandet som gjør det mulig å følge opp plasseringer. Plasseringer i utlandet vil derfor kreve samarbeid med utenlandske myndigheter om oppfølging av barnet. Det er i dag ingen regler om hvordan barneverntjenesten eventuelt kan samarbeide med andre lands myndigheter om fosterhjemsplasseringer i utlandet. Gjeldende regler medfører dermed at det ikke synes mulig å fosterhjemsplassere et barn i utlandet.⁽⁴⁾

Utgangspunktet må etter dette være at det per dags dato ikke er anledning til å plassere barn i fosterhjem i et annet land, hverken etter omsorgsovertakelser eller ved frivillige plasseringer. Stortinget har imidlertid besluttet at Norge skal tilslutte seg Haagkonvensjonen 1996 om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn. Konvensjonen trer i kraft 1. juli 2016, og det vil da på visse vilkår bli anledning til å plassere barn i fosterhjem i andre konvensjonsland etter samtykke fra foreldrene og barnet selv dersom det har fylt 12 år.

Når det gjelder spørsmålet om barn som allerede bor i fosterhjem kan flytte med fosterforeldrene til et annet land, legger direktoratet til grunn at dette fortsatt er mulig innenfor de snevre rammene som trekkes opp i Retningslinjer for fosterhjem. Retningslinjene sier ikke noe om hvorvidt det kreves samtykke fra foreldrene, men Barne- og likestillingsdepartementet har tidligere uttalt at samtykke fra foreldrene ikke er et absolutt krav ved flytting til utlandet.⁽⁵⁾ Det ble i den sammenheng vist til en uttalelse fra Lovavdelingen i Justisdepartementet av 3. desember 1982. Uttalelsen ble gitt på bakgrunn av dagjeldende barnevernlov, men etter departementets oppfatning kommer spørsmålet i det vesentligste i samme stilling i forhold til gjeldende lov.

Etter direktoratets syn har barneverntjenesten unntaksvis anledning til å tillate at fosterforeldre bosetter seg i utlandet med fosterbarnet for en begrenset tidsperiode. Det er en forutsetning at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet, og at kontakten mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er aktuelt. I den helhetsvurderingen som må gjøres før slike beslutninger, må hensynet til barnets beste være sentralt, og barnets egen mening må tillegges betydelig vekt. Også foreldrenes mening bør tillegges vekt, men det er ikke et absolutt vilkår at de samtykker.

Med hilsen

Unni Nygaard (e.f)
seksjonssjef

Jan Faller
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

1. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
2. Statens Helsetilsyn
3. Fylkesmannsembetene
4. Sentralenheten for fylkesnemndene
5. Fylkesnemndene
6. Regionene i Bufetat

Referanser

1. Barnevernloven § 4-18
2. Inst.O.nr. 80 (1991-92)
3. Brev fra Barne- og familiedepartementet av 7.7.2005
4. Prop. 102 LS (2014- 2015) Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen
5. Brev av 11. juni 1999 - ref. 99/00822