Barnevernstjenestens dekning av advokatutgifter i forbindelse med saker etter barneloven, barnevernsloven § 3-1

• Til: Statsforvalteren i Oslo og Viken Postboks 325, 1502 Moss
• Vår ref: 2023/51377-2
• Arkivkode: 3.6.1
• Dato: 21.11.2023

[barnevernsloven § 3-1]

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelsen fra Statsforvalteren i Oslo og Viken datert 26.11.2020. Henvendelsen reiser problemstillinger knyttet til barnevernstjenestens dekning av advokatutgifter i forbindelse med foreldretvister. Saken reiser prinsipielle spørsmål og har derfor vært forelagt Barne- og familiedepartementet.

Statsforvalteren stiller følgende spørsmål:

1. Ligger det innenfor kommunens frie skjønn å innvilge søknader om dekning av advokatutgifter til saker etter barneloven?

2. Skal innvilgelse av søknad om dekning av advokatutgifter for en av foreldrene tillegges vekt i vurderingen av om den andre forelderen også skal få innvilget dekning av advokatutgifter som hjelpetiltak?

3. Er den andre forelderen part og kan eventuelt påklage avgjørelsen?

4. Kommer barnevernsloven § 12-5 andre punktum (tidligere barnevernloven § 6-3 a) jf. § 1-4 til anvendelse i vedtak om avslag på søknad om dekning av advokatutgifter?

Ny barnevernslov trådte i kraft 1. januar i år, og vår uttalelse tar derfor utgangspunkt i den. Vi beklager at det har vært svært lang saksbehandlingstid i denne saken.

Det rettslige grunnlaget

Forholdet mellom barnevernsloven og barneloven

Etter gjeldende rett har verken barnevernstjenesten eller barneverns- og helsenemnda myndighet til å beslutte eller kreve endringer når det gjelder hvem av to foreldre som skal ha foreldreansvaret, hvem av disse barnet skal bo fast hos eller samværsomfang med den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos. Det er reglene i barneloven som regulerer dette.

Når barnevernstjenesten jobber med en barnevernssak, kan de likevel gi partene råd som kan bidra til å finne en egnet ordning ⁽¹⁾. Foreldrene kan fritt etter reglene i barneloven endre en avtale om hvor barnet skal bo fast. Når foreldrene ikke er enig, må den av foreldrene som ønsker en endring ta rettslige skritt for å få fast bosted for barnet til seg etter reglene i barnelovens kapittel 7. Barnevernstjenesten kan føres som vitne i en foreldretvistsak. I veilederen Forholdet mellom barnevernloven og barneloven uttaler departementet ⁽²⁾ at hvis barnevernstjenesten har gitt råd eller anbefaling til en eller begge foreldrene må barnevernstjenesten opplyse domstolen om dette. Barnevernstjenesten har både rett og plikt til å gi uttrykk for sine barnevernsfaglige vurderinger av barnet og foreldrene. Dette innebærer at barnevernstjenesten kan vitne til støtte for den ene av foreldrene i en barnefordelings- eller samværssak, dersom dette er faglig begrunnet. Barnevernstjenesten har ingen forpliktelse til å opptre nøytralt i forholdet mellom foreldrene, men skal basere sin uttalelse på en faglig vurdering av hva som vil være til barnets beste.

Hvis det fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 eller akuttvedtak etter § 4-2, kan barnet fosterhjemsplasseres hos den av foreldrene som ikke har barnet fast boende hos seg. Det er uttalt i Rundskriv- Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre ⁽³⁾ at formålet med adgangen til å fosterhjemsplassere et barn hos en av de biologiske foreldrene, er å avhjelpe de situasjoner som kan oppstå der det av tidsmessige årsaker ikke er mulig for foreldrene å få avklart en sak om barnefordeling etter reglene i barneloven, før barnet må plasseres etter barnevernsloven. Det er en forutsetning for en slik plassering at forelderen barnet er fosterhjemsplassert hos, har tatt, eller tar, nødvendig skritt for å få løst saken etter reglene i barneloven, før slik plassering foretas. I de tilfellene det av tidsmessige grunner ikke har vært mulig for forelderen å ta skritt for å få løst saken etter barnelovens regler før plassering foretas, bør barneverntjenesten/nemnda fastsette en frist for når slikt skritt må være tatt. Dette for å hindre omgåelse av barnelovens regler, og for å sikre at den ordning som etableres ved plasseringen, så raskt som mulig gjøres permanent. Hvis forelderen ikke tar slikt skritt innen den fastsatte fristen, vil dette være grunnlag for å vurdere å flytte barnet til et nytt fosterhjem. Det er en absolutt forutsetning for å kunne foreta plassering hos en av foreldrene at løsningen totalt sett er til barnets beste. ⁽⁴⁾

Reglene for fri rettshjelp

I foreldretvistsaker kan søknad om fri sakførsel innvilges til den som har inntekt og formue under bestemte grenser fastsatt av departementet, jf. rettshjelploven § 16 andre ledd nr. 1 Det følger av § 16 fjerde ledd at det kan innvilges fri sakførsel i saker som er nevnt i andre ledd selv om de økonomiske vilkårene i annet ledd ikke er oppfylt, dersom utgiftene til juridisk bistand blir betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon. Det er den retten eller det forvaltningsorganet som har foreldretvistsaken til behandling, som avgjør om det skal innvilges fri sakførsel i et slikt tilfelle, jf. forskrift om fri rettshjelp § 4-1.

Avgjørelse om hjelpetiltak i en barnevernssak er enkeltvedtak som kan påklages

Når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1.

Etter barnevernsloven § 12-1 første ledd, gjelder forvaltningsloven med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven. Etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, fremgår det at et enkeltvedtak er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. At en beslutning er å anse som et enkeltvedtak innebærer blant annet at beslutningen skal følge særskilte saksbehandlingsregler, samt at vedtaket kan påklages av sakens parter, se forvaltningsloven kapittel IV-VI.

Etter barnevernsloven § 12-9 kan barnevernstjenestens vedtak påklages til statsforvalteren. Hvem som har klagerett reguleres i forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 28 kan et vedtak påklages av en part eller «annen med rettslig klageinteresse» til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Part i saken er den en «avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Dette følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e.

I Prop 133 L (2020- 2021) skriver departementet i punkt 18.3.4.27⁽⁵⁾ at den konkrete vurderingen av partsspørsmålet tas med utgangspunkt i hvilken tilknytning foreldrene har til barnet og i hvilken grad vedkommende berøres av en undersøkelse eller et tiltak.

Vurderingen av foreldrenes partsstatus vil kunne være forskjellig ut fra hvilken fase saken er i, og hva saken gjelder. Videre legger departementet til grunn at foreldre som har foreldreansvar og som barnet bor fast hos, alltid skal regnes som part i saken.

Barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt skal fremgå av vedtaket

Det skal fremgå av barnevernets vedtak hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også fremgå av vedtaket, jf. barnevernsloven 12-5. Det følger av forarbeidene til tilsvarende bestemmelse i tidligere barnevernlov⁽⁶⁾ at bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning jf. barnevernsloven § 1-4.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

1. Ligger det innenfor kommunens frie skjønn å innvilge søknader om dekning av advokatutgifter til saker etter barneloven?

Etter rettshjelpsloven er det, som nevnt over, adgang til å søke om fri sakførsel selv om de økonomiske vilkårene ikke er oppfylt, jf. rettshjelpsloven § 16 fjerde ledd. Vi mener utgangspunktet derfor må være at foreldre som vil ta rettslig skritt i forbindelse med en foreldretvist, og som på grunn av sin økonomiske situasjon har behov for å få dekket advokatutgiftene sine, søker om dette gjennom fri rettshjelpsordningen.

Barnevernstjenesten bør veilede partene om dette.

Barnevernstjenesten skal tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene, når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, jf. barnevernsloven § 3-1. Om det foreligger et «særlig behov» forutsetter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Vilkåret om "særlig behov" må sees opp mot formålet med barnevernstiltak som er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse i rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1. Hvilken type hjelpetiltak som skal settes i verk, og omfanget av hjelpetiltak, vil ha sammenheng med barnets og familiens behov i den enkelte saken. Noen hjelpetiltak kan være direkte knyttet til barnet, mens andre vil rette seg mot foreldrene. Hvilke hjelpetiltak som iverksettes vil avhenge av kommunens skjønn.⁽⁷⁾

Direktoratet har i en tidligere tolkningsuttalelse⁽⁸⁾ uttalt at dekning av advokatutgifter kan anses som en form for økonomisk stønad, og at barnevernstjenestene kan dekke advokatutgifter som et hjelpetiltak. Hovedregelen er likevel at foreldre som ønsker å la seg bistå av advokat i andre barnevernssaker enn de som behandles av nemnda, må dekke utgiftene selv.

Barnevernstjenesten bør, som det klare utgangspunkt, være forsiktig med å yte tiltak som er ment regulert gjennom annet lovverk. Det er som nevnt ordningen etter rettshjelpsloven som i utgangspunktet skal dekke advokatutgifter i barnelovssaker. Dekning av advokatutgifter i en sak etter barneloven kan likevel, etter en konkret vurdering være nødvendig for å ivareta barnets behov. Direktoratet vurderer derfor at kommuner i slike tilfeller kan innvilge søknader om dekning av advokatutgifter til saker etter barneloven som et hjelpetiltak etter barnevernsloven.

Det er en forutsetning for fosterhjemsplassering hos den av foreldrene barnet ikke bor fast sammen med (samværsforelderen) at vedkommende har tatt, eller tar, nødvendig skritt for å få løst saken etter reglene i barneloven. Dersom barnevernstjenesten eller barneverns- og helsenemnda vurderer at en fosterhjemsplassering hos samværsforelderen totalt sett vil være den beste løsningen for barnet, vil det være svært uheldig for barnet om barnevernstjenesten ikke har anledning til å gjøre en slik plassering mulig, ved å gi økonomisk bistand for at samværsforelderen kan ta de nødvendige rettslige skritt. Resultatet kan i motsatt fall være at barnet må plasseres i et annet fosterhjem enn hos samværsforelderen, til tross for at en plassering hos samværsforelderen vil være den beste løsningen for barnet.

2. Skal innvilgelse av søknad om dekning av advokatutgifter for en av foreldrene tillegges vekt i vurderingen av om den andre forelderen også skal få innvilget dekning av advokatutgifter som hjelpetiltak?

At barnevernstjenesten innvilger økonomisk støtte til advokat for samværsforelderen i sak etter barneloven kan oppleves urimelig for bostedsforelderen, fordi det er det offentliges inngripen i familien som fremtvinger en foreldretvistsak. For å gi hjelpetiltak etter barnevernsloven, må vilkårene for tiltaket være oppfylt og innenfor barnevernslovens formål. Dekning av advokatutgifter til en eller begge foreldre må derfor være barnevernsfaglig begrunnet og til barnets beste. Foreldrenes opplevelse av rimelighet eller rettferdighet er derfor i utgangspunktet ikke relevant.

Det kan imidlertid være hensyn i den enkelte sak som taler for at også bostedsforelder får dekket advokatutgifter. For eksempel kan det være nødvendig at spørsmålet om hvem barnet skal bo fast hos etter barnelovens regler blir tilstrekkelig opplyst, og at begge parters synspunkter blir fremlagt ved hjelp av advokat.

Direktoratet legger til grunn at en helhetlig vurdering av barnets beste kan tilsi at også bostedsforelder kan få støtte til dekning av advokatutgifter, og at det kan være et relevant hensyn i vurderingen at samværsforelderen har fått tildelt slik støtte. Vi vil understreke at kommunen, eller statsforvalter i en klagesak, må foreta en konkret vurdering av hvilken vekt dette skal tillegges. Vi mener videre at som utgangspunktet må også bostedsforelderen søke om økonomisk støtte gjennom fri rettshjelpsordningen.

3. Er den andre forelderen part og kan eventuelt påklage avgjørelsen?

Foreldrenes partsstatus skal vurderes konkret etter forvaltningslovens generelle definisjon av partsbegrepet.

I Prop 133 L (2020- 2021) punkt 18.3.4.2⁽⁹⁾ legger departementet til grunn at foreldre som har foreldreansvar og som barnet bor fast hos, alltid skal regnes som part i saken. På bakgrunn at dette mener vi det er klart at bostedsforelderen også er part i en sak om dekning av advokatutgifter til samværsforelderen, og følgelig også har klageadgang på vedtaket.

Hvis det er bostedsforelderen som søker om økonomisk støtte, må det gjøres en konkret vurdering av om samværsforelderen blir part i saken.

4. Kommer barnevernsloven § 12-5 andre punktum, jf. § 1-4 til anvendelse i vedtak om avslag på søknad om dekning av advokatutgifter til bostedsforelderen?

Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet, jf. barnevernsloven § 1-4. Når barnevernstjenesten fatter vedtak, følger det av barnevernsloven § 12-5 andre punktum at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. De to bestemmelsene må ses i sammenheng.

Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om en sak berører barnet på en slik måte at barnet har rett til å medvirke.

Direktoratet mener en sak om dekning av advokatutgifter for å fremme sak for å endre barnets faste bosted, berører barnet på en slik måte at barnet har rett til å medvirke. Spørsmålet om det skal innvilges økonomisk støtte til advokatutgifter er tett knyttet til vurderingen av hvor det er best for barnet å bo, og det kan vurderes konkret om barnet anses hørt i forbindelse med dette spørsmålet eller om det er behov for ytterligere uttalelser fra barnet.

Med hilsen

Charlotte Stokstad (e.f.)
avdelingsdirektør

Marianne Føyn Berge
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til

• Regionene i Bufetat
• Barne- og familiedepartementet Alle landets statsforvalterembeter
• Barneombudet
• Statens helsetilsyn
• Oslo kommune Barne- og familieetaten Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda Alle landets barneverns- og helsenemnder

Referanser

1. Veileder- Forholdet mellom barnevernloven og barneloven, Barneverntjenestens rolle der foreldrenes konflikter går ut overbarnets omsorgssituasjon s.28
2. Veileder- Forholdet mellom barnevernloven og barneloven, Barneverntjenestens rolle der foreldrenes konflikter går ut overbarnets omsorgssituasjon s.36
3. Veileder- Forholdet mellom barnevernloven og barneloven, Barneverntjenestens rolle der foreldrenes konflikter går ut overbarnets omsorgssituasjon s.36
4. Rundskriv- Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre- Q-0835
5. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 18.3.4.2
6. Prop. 169 L (2016-2017), merknad til § 6-3 a.
7. Prop.133 L (2020-2021) punkt 9.1.4.2
8. Tolkningsuttalelse fra Bufdir 26.06.2017 - Dekning av advokatutgifter - barnevernloven § 4-4
9. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 18.3.4.2