Samtale med barn, barnevernloven § 4-3

• Til: Private Barnehagers Landsforbund, Prinsens gate 91, 8003 Bodø
• Vår ref: 2019/51149-2
• Arkivkode: 30
• Dato: 10.09.2019

Vi viser til Private Barnehages Landsforbunds (PBL) brev av 25. februar 2019 hvor det stilles spørsmål ved gjennomføringen av barneverntjenestens samtaler med barn i barnehagen. Direktoratet beklager lang saksbehandlingstid.

Henvendelsen fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL)

PBL reiser spørsmål ved barneverntjenestens taushetsplikt når den krever samtale med barnet i barnehagen, uten foreldrenes viten og hvor barnehagen selv ikke har funnet grunnlag for bekymring.

Videre reises det spørsmål om barnehagens personale har taushetsplikt overfor barnets foreldre dersom barnet informerer om samtaler med barneverntjenesten før foreldrene selv har blitt gjort kjent med at samtalen har funnet sted.

PBL stiller også spørsmål ved om barnehagen er forpliktet til å imøtekomme et krav om at samtalen skal gjennomføres i barnehagens lokaler. Det vises i den sammenheng til at barnehagen kan vurdere at det ikke er til barnets beste at slike samtaler gjennomføres i barnehagen uten foreldrenes viten og/eller samtykke.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Barneverntjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser følger av barnevernloven § 4-3. Dersom barneverntjenesten har opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven kapittel 4, skal barneverntjenesten undersøke forholdet. Etter § 4-3 annet ledd skal undersøkelsen gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig. Utover dette er det ikke nærmere regulert i barnevernloven hvor omfattende en undersøkelse skal være, men det følger av forvaltningsloven § 17 at barneverntjenesten skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak.

Barneverntjenestens arbeid må skje innenfor rammene av bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Ansatte i barnevernstjenesten har taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7 første ledd. Opplysninger om en persons kontakt med barnevernet vil være omfattet av taushetsplikt.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at barneverntjenesten informerer barnehagen om at det er iverksatt en undersøkelse eller at det er behov for å prate med barnet uten at foreldrene er kjent med dette. Dette gjelder uavhengig av om barnehagen har vært bekymret for barnet eller ikke. Barneverntjenesten vil alltid etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd og forvaltningsloven § 13 b nr. 2 kunne gi opplysninger til barnehagen når det er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver, samt for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for.

Det følger av barnevernloven § 3-2 annet ledd at barneverntjenesten har plikt til å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer både på systemnivå og i enkeltsaker, når dette kan bidra til å løse barneverntjenestens oppgaver etter loven. I barnehageloven er det ingen bestemmelser om samarbeid med andre sektorer, men i forskrift om rammeplan punkt 2 fremgår det at styrer skal sikre at barnehagen har innarbeidet rutiner for samarbeid med relevante institusjoner, slik som skolen, helsestasjonen, den pedagogisk-psykologiske tjenesten og barnevernet.

Når det iverksettes en undersøkelse, har barneverntjenesten vide fullmakter til å innhente informasjon som kan belyse saken. Barneverntjenesten kan blant annet kreve å snakke med barnet uten at foreldre eller andre foresatte er til stede. Barnevernloven § 4-3 femte ledd gir barneverntjenesten rett til å gjennomføre enesamtaler med barnet uten foreldrenes samtykke. Hensynet til barnet kan noen ganger tilsi at barneverntjenesten ikke orienterer foreldrene om at de skal gjennomføre en samtale med barnet. Barneverntjenestens har plikt til å gjennomføre en forsvarlig undersøkelse. Dette betyr at barneverntjenesten noen ganger må ta hensyn til hva som er barnets beste fremfor å ta hensyn til foreldrenes behov for informasjon. Om samtalen skal gjennomføres, og om foreldrene skal informeres, vil bero på en vurdering av de opplysninger barneverntjenesten har innhentet. Slike beslutninger er ikke barnehagens ansvar, og barnehagen vil normalt ikke ha alle opplysninger som er grunnlaget for barneverntjenestens avgjørelse.

Selv om barneverntjenesten ikke kan kreve å få bruke barnehagens lokaler til samtale med et barn, må barnehagepersonalet antas å ha en plikt til å vurdere om det skal tillates at dette skjer både prinsipielt og i enkeltsaker. Fra Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementets veileder «Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten (Q-1162 B) s. 9 og 10⁽¹⁾ siteres:

For at utsatte barn skal få nødvendig hjelp og oppfølging i dagliglivet, må barneverntjenesten og barnehagen ha et godt samarbeid. (..)

Selv om loven ikke angir hvordan samarbeidet skal skje, må det likevel forutsettes at kommunen etablerer tverrfaglige rutiner for samarbeid, og at disse rutinene følges.

Når barneverntjenesten i en undersøkelse anser det nødvendig å snakke med et barn uten foreldrenes viten, vil det blant annet være nødvendig å vurdere de fysiske rammene for samtalen, herunder hva som vil oppleves minst inngripende for barnet. Trygge rammer eren forutsetning for at barn skal tørre å fortelle. Kjente omgivelser vil som regel kunne bidra til mindre forstyrrelser og gi barnet mulighet til å fortelle mest mulig fritt og spontant om sine egne erfaringer og opplevelser. Barnehagens lokaler vil derfor kunne fremstå som det beste alternativet når det vurderes at foreldrene ikke skal involveres på forhånd.

Barnehagens eventuelle motargumenter mot at samtalen skal gjennomføres i deres lokaler, vil måtte avveies mot de hensyn som barneverntjenesten mener taler for. For å skape en trygg ramme rundt barnet vil det også kunne være en fordel at barnehagepersonalet er til stede, eller kan tilkalles under samtalen.

Dersom barneverntjenesten finner det ønskelig å gjennomføre samtalen i barnehagen forutsetter det at barnehagen ikke motsetter seg dette. Barnehagen plikter imidlertid å gjøre selvstendig en vurdering av barnets beste, i spørsmålet om de skal stille barnehagens lokaler til disposisjon for samtalen. I denne vurderingen bør det tas utgangspunkt i at slike samtaler, der foreldrene ikke er informert, først og fremst er aktuelle i alvorlige saker der det er mistanke om vold eller overgrep mot barn.

I enkelte tilfeller kan det som PBL løfter frem skje at barnet informerer barnehagepersonalet om en samtale med barneverntjenesten før foreldrene selv har blitt kjent med at samtalen har funnet sted. Kravet i barnevernloven § 4-3annet ledd om at undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, medfører at foreldrene som den klare hovedregel skal informeres i forkant av at barneverntjenesten gjennomfører en såkalt ene- samtale med barnet. I unntakstilfeller der barneverntjenesten finner det nødvendig å snakke med barnet uten å informere foreldrene, vil barneverntjenesten være forpliktet til å informere foreldrene så snart som mulig etter at samtalen har blitt gjennomført. Dersom det går noe tid fra avsluttet samtale til foreldrene informeres, bør barneverntjenesten informere barnehagen om dette. En slik fremgangsmåte er først og fremst aktuell ved mistanke om vold eller overgrep mot barn, og det er nødvendig å gi politiet en mulighet til å foreta nødvendige etterforskningsskritt.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Hilde Håland
seniorrådgiver

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/til-barnets-beste---samarbeid-mellom-barnehagen-og- barneverntjenesten.pdf