Tolkning av § 24 i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften) – begrensninger i bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler
Til: Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Njøsavegen 2, 6863 Leikanger
[Barnevernloven § 5-9. Rettighetsforskriften § 24.]
Deres ref: 2015/55144
Vår ref: 2015/50955-6
Arkivkode: 32
Dato: 13.10.2015
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til brev av 29. mai 2015 fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane der det reises spørsmål knyttet til tolkningen av rettighetsforskriften § 24.
Vi beklager at det har tatt tid å besvare henvendelsen.
Bakgrunn for henvendelsen
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane ber direktoratet avklare om det alltid skal fattes vedtak om å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler før det fattes vedtak om inndragning. Fylkesmannen presiserer at det ikke siktes til situasjoner der faren for liv og helse er så nærliggende at de må regnes som akutte faresituasjoner etter rettighetsforskriften § 14. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane skriver i henvendelsen til direktoratet at de har informasjon som tyder på at embetene forstår rettighetsforskriften § 24 ulikt.
Videre ber Fylkesmannen i Sogn og Fjordane direktoratet presisere hva som ligger i å nekte beboeren å bruke elektronisk kommunikasjonsmidler, og hva som skal til for å si at beboeren ikke har rettet seg etter institusjonens beslutning om å nekte bruk.
Rettslig grunnlag
Barn og unge som bor på barneverninstitusjon skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål og ha det samvær med andre som de ønsker, så lang dette er forenelig med barnets alder og modenhet, med formålet med oppholdet, og med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel, jf. barnevernloven § 5-9.
Rettighetsforskriften regulerer nærmere barn og unges rettigheter, begrensninger i rettigheter og bruk av tvang i institusjon, herunder bestemmelser om elektroniske kommunikasjonsmidler. Formålet med rettighetsforskriften er å sikre at beboerne får forsvarlig omsorg og behandling og at de blir behandlet hensynsfullt og med respekt, samt at deres rettsikkerhet blir ivaretatt. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører beboeren, jf. rettighetsforskriften § 1. Kravet til forsvarlighet i barnevernloven § 1-4 underbygger prinsippet om barnets beste.
Institusjonen skal sørge for at beboeren får ivaretatt retten til å bli hørt og retten til medbestemmelse, herunder delta ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved avgjørelsen av andre forhold som berører beboeren, jf. rettighetsforskriften § 7 tredje ledd bokstav a. Barnets perspektiv og meninger skal inkluderes i vurderingen av hva som er barnets beste. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson § 6 andre ledd første setning.
Det fremgår av rettighetsforskriften § 12 at bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet ikke skal benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet, og at andre tiltak skal være prøvd først. Det følger av Rundskriv Q-19/2012 side 18 at bestemmelsen klargjør at tvang og andre inngrep i den personlige integritet må stå i forhold til det en ønsker å oppnå. Rettighetsforskriften hjemler således prinsippet om forholdsmessighet. Kravet om at andre fremgangsmåter skal være prøvd først fremholder minste inngreps prinsipp, som også kan sies å inngå i prinsippet om forholdsmessighet.
Utgangspunktet er at beboeren fritt skal kunne benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet, jf. rettighetsforskriften § 11 første setning. Institusjonen kan likevel begrense og i enkelttilfeller nekte bruken i kraft av sitt ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og sitt ansvar for driften, herunder hensynet til trygget og trivsel for alle på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 11 andre setning. I Rundskriv Q-19/2012 side 17 presiseres det at rettighetsforskriften § 11 gir adgang til å begrense bruken av elektroniske kommunikasjonsmidler for å gi beboeren god og formålstjenlig omsorg og for å sikre trygghet og god utvikling. Det fremholdes at beboerens alder og modenhet vil ha betydning for hvilke grenser institusjonen kan sette ut fra omsorgsansvaret. En slik begrensning kan bare være aktuell i helt konkrete situasjoner og for en avgrenset periode.
Det følger av Rundskriv Q-19/2012 at dersom vilkårene for å begrense bruk og nekte bruk i rettighetsforskriften § 11 er til stede, er utgangspunktet at kommunikasjonsmidlet beholdes av beboeren(1). Det kan likevel tenkes situasjoner der det er grunnlag for å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler for en svært kort periode. Dette kan først skje etter at personalet har satt grenser for bruk, ved begrensning og nekt, og beboeren ikke retter seg etter dette. Det skal videre være forsøkt med god faglig rettledning og bruk av miljøterapeutiske virkemidler for å motivere beboeren til ikke å bruke kommunikasjonsmidlet, slik det er bestemt, før eventuell inndragning kan skje.
Avgjørelser om å sette grenser for bruk, nekte bruk og inndra elektroniske kommunikasjonsmiddel etter rettighetsforskriften § 11 er ikke enkeltvedtak(2).
Foruten den generelle bestemmelsen i rettighetsforskriften § 11 som gjelder alle beboere, er det gitt særregler for beboere plassert etter barnevernloven §§ 4-24, 4-26 og 4-25 andre ledd andre punktum i rettighetsforskriften § 24.
Institusjonen kan nekte beboeren å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen, jf. rettighetsforskriften § 24 første setning.
I Rundskriv Q-19/2012 side 33 redegjøres det nærmere for vilkårene slik: «Det må være hensynet til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen som begrunner institusjonens vedtak om å nekte beboeren denne typen kontakt med omverdenen. Ungdom som er på institusjonen med hjemmel i § 4-24 eller § 4-26 er plassert der på grunn av sin atferd og skal motta behandling. Det kan derfor etter en konkret og individuell vurdering være nødvendig å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler av hensyn til behandlingsopplegget. Denne adgangen til å nekte går lenger enn omsorgsansvaret gir rom for.»
Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmidlet dersom beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk, jf. rettighetsforskriften § 24 andre setning. Det må vurderes som nødvendig å inndra fordi fortsatt bruk vil skade behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen(3).
Avgjørelser etter rettighetsforskriften § 24 er enkeltvedtak, jf. rettighetsforskriften § 26. Vedtak kan treffes for inntil 14 dager av gangen, men skal ikke opprettholdes lengre enn nødvendig. Institusjonen må fortløpende vurdere om det er nødvendig å opprettholde vedtaket av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med passeringen.
Bruken av elektronisk kommunikasjonsmidler kan ikke nektes dersom det vil være urimelig i det enkelte tilfelle, jf. rettighetsforskriften § 24 siste ledd. Det vil heller aldri være adgang til å nekte beboeren kontakt med advokat, barneverntjenesten, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende, jf. rettighetsforskriften § 3.
Direktoratets vurdering
Om rettighetsforskriften § 24 gir hjemmel for å nekte bruk og inndra elektroniske kommunikasjonsmidler beror på en konkret og individuell vurdering.
Etter ordlyden i rettighetsforskriften § 24 fremgår det at institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmidlet dersom beboeren ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Ordlyden kan forstås slik at det skal være en totrinnstilnærming ved anvendelse av rettighetsforskriften § 24, slik at det først er anledning til å fatte vedtak om inndragning i tid etter at det er fattet vedtak om nekt. Rettighetsforskriften oppbygning gjenspeiler således minste inngreps prinsipp.
I vurderingen av om vilkårene for å sette grenser for bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler ved begrensing, nekt og inndragning etter rettighetsforskriften § 24 er oppfylt, må imidlertid alle grunnleggende rettslige prinsipper og hensyn inngå. Det vil si prinsippet om barnets beste, herunder retten til å bli hørt, forholdsmessighetsprinsippet, herunder formålsprinsippet og minste inngreps prinsipp.
Prinsippet om forholdsmessighet har flere sider. I sin enkleste form kan det beskrives som et krav om at fordelene ved et inngrep skal oppveie ulempene. Videre inneholder prinsippet krav om at inngrepet må være nødvendig fordi andre tiltak er utilstrekkelige for å oppnå formålet (formålsprinsippet). Hvilke inngrep som er egnet til å nå formålet må blant annet avgjøres ut fra hva som er faglig forsvarlig. Prinsippet om forholdsmessighet inneholder også minste inngreps prinsipp.
Hensynet til barnets beste må holdes opp mot prinsippet om at målsettingen skal nås med minst mulig inngripende tiltak (minste inngreps prinsipp). Det kan foreligge en mulig konflikt mellom minste inngreps prinsipp og hensynet til barnets beste. I slike tilfeller kan hensynet til barnets beste tilsi at et mer inngripende tiltak benyttes. Det kan således være adgang til å unnlate å forsøke mindre inngripende tiltak fordi det er usikkert om det mindre inngripende tiltaket er tilstrekkelig.
Ut fra redegjørelsen over mener direktoratet det kan tenkes tilfeller der det etter en konkret og individuell vurdering er grunnlag for å fatte vedtak om inndragning av elektroniske kommunikasjonsmidler uten først å fatte vedtak om nekt av bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.
Dette er i tilfeller der nekt av bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler vurderes som utilstrekkelig for å nå målet om å gi forsvarlig behandling/oppnå formålet med plasseringen. Slike vurderinger innebærer antagelse om forhold som ligger frem i tid, noe som vanskeliggjør vurderingen. Det kan for eksempel være for å hindre at en ungdom som er plassert på institusjon på grunn av vedvarende rusmisbruk kontakter rusmiljø for å avtale kjøp av narkotika. For å oppnå målet kan det derfor etter en konkret vurdering være grunnlag for å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler uten først å fatte vedtak om nekt.
Det at beboeren har gitt uttrykk for at han/hun ikke vil overholde avgjørelsen om nekt av bruk, eller at institusjonen har opplysninger om at beboeren tidligere ikke har overholdt slike avgjørelser, vil være momenter i vurderingen, men ikke avgjørende. Det avgjørende er om det ikke å inndra vil kunne føre til at målet om forsvarlig behandling/oppnå formålet med plasseringen ikke nås.
Det må foretas en individuell vurdering av hva nekt av bruk innebærer i det enkelte tilfellet. For eksempel kan nekt av bruk innebære at beboeren ikke får benytte elektroniske kommunikasjonsmidler til å ta kontakt med visse miljøer eller konkrete personer, og at kommunikasjonsmidler utover dette kan brukes. Det er formålet med å nekte bruk av kommunikasjonsmidler som gir føringer for hva nekt av bruk innebærer i det konkrete tilfellet.
Det må også foretas en konkret og individuell vurdering om det er grunnlag for å si at bruksnekten er overholdt eller ikke. Vurderingen må ta utgangspunkt i det som er besluttet i det enkelte tilfelle. Institusjonen skal i dialog med beboeren vurdere om beboeren har overholdt beslutningen om bruksnekt eller ikke. Det er ikke anledning til å fatte vedtak om inndragning kun fordi beslutningen om nekt av bruk ikke er overholdt. Kontroll med beboerens korrespondanse må gjøres innenfor rammen av rettighetsforskriften § 18.
Med hilsen
Hanne Knudsen (e.f)
seksjonsjef
Charlotte Stokstad
seniorrådgiver
Kopi:
- Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
- Statens helsetilsyn
- Alle fylkesmannsembeter
- Alle Bufetas regioner
- Barne- og familieetaten i Oslo kommune
Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.
Referanser
- Rundskriv Q-19/2012 side 17 andre avsnitt
- Rettighetsforskriften § 26. Rundskriv Q-19/2012 Til kapittel 5. Saksbehandling og klage
- Rundskriv Q-19/2012, side 33 siste avsnitt