Fosterforeldre som ønsker å flytte permanent til utlandet
Til:Fylkesmannen i Nordland, Postboks 1405, 8002 Bodø
[Barnevernloven § 4-18.]
Vår ref: 2017/50914-3
Arkivkode: 40
Dato: 03.04.2017
Vi viser til e-post av 17. november 2016, med spørsmål om Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996) gir barneverntjenesten mulighet til å tillate fosterforeldre å flytte permanent til et annet land. Vi beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.
Fylkesmannen viser i henvendelsen til en tolkningsuttalelse fra direktoratet fra mars 2016, som omhandler fosterforeldres adgang til å bosette seg i et annet land for en begrenset periode.(1) Etter at denne uttalelsen ble gitt, har Norge tiltrådt Haagkonvensjonen 1996. Dette medførte endringer i barnevernloven som blant annet innebærer at barn kan plasseres i fosterhjem eller institusjon i et annet konvensjonsland som et frivillig tiltak og under andre gitte forutsetninger, jf. § 4-4 a. Fylkesmannen kan imidlertid ikke se at bestemmelsen regulerer de tilfeller barneverntjenesten har plassert barnet i fosterhjem i Norge, og fosterhjemmet i ettertid ønsker å flytte permanent til et annet land.
Rettslig grunnlag
I tolkningsuttalelsen fra mars 2016 konkluderte direktoratet med at barneverntjenesten unntaksvis har anledning til å tillate at fosterforeldre bosetter seg i utlandet med fosterbarnet for en begrenset tidsperiode. Det er en forutsetning at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet, og at kontakten mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er aktuelt. I den helhetsvurderingen som må gjøres før slike beslutninger, må hensynet til barnets beste være sentralt, og barnets egen mening må tillegges betydelig vekt. Også foreldrenes mening bør tillegges vekt, men det er ikke et absolutt vilkår at de samtykker.
Haagkonvensjonen 1996 fikk virkning i Norge 1. juli 2016. Samme dato trådte enkelte endringer i barnevernloven i kraft(2), blant annet at barn på visse vilkår kan plasseres i fosterhjem eller institusjon i et annet konvensjonsland. Et av vilkårene er at foreldre og barn over 12 år samtykker. Det er ikke adgang til slike plasseringer etter en omsorgsovertakelse hjemlet i barnevernloven § 4-12.
Direktoratets vurdering
Som det fremgår av vår tolkningsuttalelse av 22. mars 2016, er det en snever adgang til å tillate at fosterforeldre bosetter seg i utlandet med fosterbarnet for en begrenset tidsperiode. Dette gjelder også i tilfeller der omsorgen tidligere er overtatt av barneverntjenesten etter barnevernloven § 4-12. Det er en forutsetning at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet, og at kontakten mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er aktuelt.
Haagkonvensjonen 1996 regulerer kun plassering av barn der fosterforeldrene eller institusjonen allerede befinner seg i utlandet, og barnevernloven § 4-4 a begrenser denne adgangen til frivillige plasseringer. Haagkonvensjonen 1996 og endringene i barnevernloven 1. juli 2016 innebærer således ingen endring med hensyn til om fosterforeldre kan flytte med fosterbarnet til et annet land i den hensikt å bosette seg der permanent. Fosterforeldre kan etter gjeldende rett ikke flytte med fosterbarnet til et annet land for å bosette seg der for godt.
Når det gjelder muligheten til å tillate at fosterforeldre for en periode flytter til et annet land, finner vi grunn til å gjøre oppmerksom på at det kan oppstå problemer dersom fosterforeldrene ikke returnerer til Norge med barnet i henhold til avtalen med barneverntjenesten, og barnet har oppholdt seg i den andre staten i såpass lang tid at det kan ha hatt innvirkning på vurderingen av barnets bosted. Det følger av Haagkonvensjonen 1996 at det er det landet der barnet har «habitual residence» (vanlig bosted) som har jurisdiksjon til å fatte varige tiltak vedrørende barnet. Begrepet er ikke nærmere definert i Haagkonvensjonen 1996 fordi det er meningen at det vanlige bostedet skal vurderes konkret av myndighetene i konvensjonsstatene i den enkelte sak. Ved vurderingen vil det være av avgjørende betydning hvor barnet bor «til vanlig». I tillegg stilles det et visst krav til lengden på oppholdet. Det er ikke slik at ethvert midlertidig opphold fører til at en person får vanlig bosted i et annet land. Et skoleopphold på inntil ett år vil for eksempel trolig ikke være nok til å si at personen har vanlig bosted i landet.
I tvilstilfeller kan intensjonen det legges vekt på hva som var intensjonen for oppholdet. Dersom det vurderes å gi tillatelse til at fosterforeldre kan bosette seg i utlandet for en begrenset tidsperiode, kan det derfor være en fordel at det foreligger en skriftlig avtale mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene om varigheten av oppholdet. Tidspunktet for retur til Norge bør fremgå eksplisitt, slik at barneverntjenesten ved en eventuell tvist innehar dokumentasjon på at det var tale om et midlertidig opphold.
Med hilsen
Anders Henriksen (e.f.)
Seksjonssjef
Jan Faller
seniorrådgiver
Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.
Referanser
- Brev av 22.3.2016: Samtykke fra foreldre når fosterforeldre ønsker å flytte til utlandet
- Lov om barneverntjenester §§ 1-2 og 4-4 a