Lovtolkning – Krav til forsvarlige tjenester jf. barnevernloven § 1-4 – Praksis med at ansatte tar med seg barn som er plassert i barneverninstitusjon hjem

[Barnevernloven § 1-4.]

Vår ref: 2015/50904-2

Arkivkode: 349

Dato: 1. juli 2015

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (direktoratet) viser til henvendelse i notat av 2. februar 2015 fra Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst (Bufetat, region øst).

Direktoratet beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.

Bakgrunn for henvendelsen

Bufetat, region øst opplyser at de under kontrollbesøk i 2014 ble kjent med en praksis hvor ansatte i en barneverninstitusjon tok med seg beboere hjem til sin private bopel på overnattingsbesøk. Bufetat, region øst opplyser at denne praksisen ikke var skriftliggjort i institusjonens plandokumenter eller i institusjonens rutinebeskrivelser. Bufetat, region øst har i etterfølgende kontroll- og oppfølgingsbesøk spurt andre institusjoner om de har en tilsvarende praksis. Det viser seg at også andre institusjoner har hatt en slik praksis uten at slik praksis har vært dokumentert.

Region østs vurdering er at praksisen befinner seg i et etisk og juridisk grenseland, og tangerer ulike lov- og regelverk knyttet til blant annet forskrift om politiattest, regler for taushetsplikt, arbeidstidsbestemmelser, m.m.

Bufetat, region øst ber om at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som fagdirektorat gir føringer knyttet til praksisen med at ansatte tar med beboere som er innskrevet i barneverninstitusjon hjem på kortere og/eller lengre overnattingsbesøk i sitt private hjem.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets redegjørelse for rettslige utgangspunkter

Direktoratet vil bemerke at en praksis hvor ansatte i barneverninstitusjoner tar med seg beboere hjem til sin private bopel på overnattingsbesøk, reiser problemstillinger knyttet til regelverket som regulerer barneverninstitusjoner. Direktoratet vil i det følgende redegjøre for regelverk som praksisen utfordrer.

Om virkeområdet for godkjenning og rettighetsforskriften

Det fremgår av barnevernloven § 5-8 at private og kommunale institusjoner bare kan benyttes for barn som omfattes av loven dersom institusjonen er godkjent av regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten.

I brev av 11. februar 2004 fra daværende Barne- og familiedepartement til Statens barnevern og familievern og merknader av 27. oktober 2003 til godkjenningsforskriften har departementet gitt presiseringer av godkjenningsforskriften § 2 om virkeområde. Det fremgår blant annet at hybler eller lignende som er knyttet til en institusjon og som benyttes som en del av behandlingsopplegget ved institusjonen, vil kunne anses som en del av institusjonen og skal godkjennes som en del av institusjonen. Det fremgår videre at begrepet institusjon må avgrenses mot hva som etter loven er å anse som fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22. Dette innebærer at alle døgntiltak som ikke er å anse som "private hjem som tar imot barn til oppfostring", jf. barnevernloven § 4-22 første ledd, bokstav a, er å anse som institusjoner i henhold til godkjenningsforskriften. Direktoratet legger til grunn at tilsvarende gjelder for kvalitetssikring av statlige barneverninstitusjoner.

Det fremgår av rettighetsforskriften § 2 at forskriften gjelder ved alle plasseringer av barn og unge på institusjoner som omfattes av barnevernloven kapittel 5 og omsorgssentre for mindreårige som omfattes av barnevernloven kapittel 5A. Direktoratet vil bemerke at dette betyr at forskriften kun gjelder i den godkjente eller kvalitetssikrede institusjonen.

Om kvalitetskrav for barneverninstitusjoner

Det fremgår av barnevernloven § 5-8 at private og kommunale institusjoner bare kan godkjennes dersom det drives i samsvar med barnevernloven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte. Direktoratet legger til grunn at tilsvarende gjelder for kvalitetssikring av statlige barneverninstitusjoner.

Det fremgår av barnevernloven § 1-4 at tjenester og tiltak etter denne loven skal være forsvarlige. Kravet til forsvarlige tjenester innebærer at barneverninstitusjonen må gi barnet forsvarlig omsorg. I rettighetsforskriftens § 1 redegjøres det nærmere for institusjonens ansvar for å gi barn og unge forsvarlig omsorg. Her fremkommer det at institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg blant annet innebærer å gi beboerne vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet, og at rettssikkerheten til beboerne blir ivaretatt.

Det er også en forutsetning for forsvarlig omsorg at ansatte, og de som er direkte kontakt med barna, er personlig egnet til å arbeide med barn. Det er et krav i barnevernloven § 6-10, annet ledd at ansatte i barneverninstitusjoner skal legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Tilsvarende gjelder andre som utfører oppgaver for institusjonen eller omsorgssenteret for mindreårige, og som har direkte kontakt med barn og unge eller foreldre som oppholder seg der.

Det er videre krav i barnevernloven § 6-7 at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for en institusjon eller et omsorgssenter for mindreårige etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e [13, 13a, 13b, 13c, 13d, 13e].

Direktoratet vil bemerke at kravet til forsvarlighet også innebærer at institusjonen skal ha internkontroll for å sikre at den utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov, jf. kvalitetsforskriftens § 10.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurderinger

Om virkeområdet for godkjenning og rettighetsforskriften

Direktoratet legger til grunn at private, kommunale eller statlige institusjoner som har ansvaret for å ivareta omsorgen for beboeren i foreldrenes sted på heldøgnsbasis, skal ivareta dette ansvaret i godkjent eller kvalitetssikret barneverninstitusjon.

Institusjonsoppholdet skal være i samsvar med forutsetningene i fylkesnemndas eller kommunens vedtak. Dette betyr som hovedregel at mens barnet er innskrevet på institusjon skal overnatting skje i bygningene som er godkjent for dette formålet. Private hjem til ansatte i institusjonen skal ikke og kan ikke godkjennes som en del av barneverninstitusjon.

Direktoratet legger til grunn at rettighetsforskriftens adgang til bruk av tvang kun gjelder i den godkjente eller kvalitetssikrede barneverninstitusjonen.

Om kvalitetskrav for barneverninstitusjoner

Som vist til under de rettslige rammene, skal tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige.

Direktoratet legger til grunn at barneverninstitusjonen skal legge til rette for at barnet kan delta i alminnelige fritidsaktiviteter hvor barnet trenes i prososiale ferdigheter, og for at barnet kan inngå i bærende relasjoner også etter oppholdet på institusjonen. Barnet skal som andre barn kunne dra på ferie, besøke venner og familie.

Aktivitetene bør være planmessige og utgå fra barnets tiltaks- og handlingsplan og være i regi av institusjonen. Dette gjelder også for institusjonens arbeid med å skape gode relasjoner med barna.

Direktoratet vil bemerke at bruk av relasjoner som metodisk og pedagogisk virkemiddel, er grunnleggende i alt miljøterapeutisk arbeid. For å ivareta kravet til forsvarlig omsorg, kreves det høy grad av profesjonell tilnærming og god handlingskompetanse hos ansatte. Ansatte må videre vise god dømmekraft og bruke kvalifisert skjønn, kunne vurdere ulike sider ved komplekse situasjoner og kunne avveie mellom ulike interesser og hensyn. Direktoratet legger til grunn at relasjonsdannelsen skal skje med utgangspunkt i det faglige tilbudet som gis i regi av den godkjente institusjonen.

Direktoratet vil bemerke at det er en særlig utfordrende oppgave for ansatte i barneverninstitusjoner å arbeide tett på barn som trenger nærhet og emosjoner i relasjonen, og samtidig mestre balansen mellom det private og det å være profesjonell sosialarbeider. Hvor tette relasjoner mellom ansatte og barn bør være, vil kunne variere fra målgruppe til målgruppe. Det er for eksempel rimelig å anta at barn i akuttinstitusjoner med kort oppholdstid, har mer behov for funksjonelle relasjoner, enn barn i omsorgs- rus- og atferdsinstitusjoner med lengre oppholdstid, som har behov for mer emosjonelle relasjoner. Uavhengig av oppholdstid vil det å mestre balansen mellom å være nær nok, interessert og samtidig kunne gjenkjenne hva som handler om «den andre», og ikke minst hva som handler om den enkelte ansatte (selvavgrensning), være viktig.

Etter direktoratets oppfatning kan en praksis ved at ansatte tar med barn hjem, være etisk og faglig problematisk ved at den kan oppleves som forskjellsbehandling av barna når noen tas med hjem mens andre ikke gjør det. Praksisen kan videre være problematisk ved at den enkelte ansattes etiske og faglige grenser utfordres ved at relasjonen mellom barnet og den ansatte trekkes inn i den ansatte hjem og dermed inn i den private sfære. I tillegg kan en slik praksis være problematisk ved at barnet kan fremsette påstander og beskyldninger mot den ansatte og dennes familie, dersom relasjonen mellom barnet og den ansatte endrer seg til det negative. Rammene for barnets trygghet og sikkerhet er også annerledes i den ansattes private hjem enn i barneverninstitusjonen.

Hjemmelen for å kreve politiattest gjelder kun for ansette og andre som utfører oppgaver for institusjonen, og ikke for den ansattes familie i den ansattes private hjem. Det samme gjelder for taushetsplikten, i den forstand at taushetsplikten kun gjelder for de som utfører tjeneste eller arbeid for en institusjon eller et omsorgssenter for mindreårige. En praksis med at ansatte i barneverninstitusjoner tar med barn hjem kan også utfordre andre rettsregler som krav til samtykke. Det samme gjelder for arbeidstidsbestemmelser m.v. for den ansatte.

Konklusjon

Direktoratet legger til grunn at en praksis som innebærer at ansatte i barneverninstitusjoner har barn med seg hjem, vil kunne være i strid med regelverket som nevnt ovenfor, og i strid med formålene som dette regelverket skal ivareta. Etter direktoratets oppfatning blir ikke barnets rettsikkerhet og barnets behov for vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og sikkerhet, tilstrekkelig i varetatt i ansattes hjem. En praksis med at ansatte tar med barn hjem for overnatting i den ansattes private hjem kan derfor være uforsvarlig. Etter direktoratets oppfatning er slik praksis ikke i samsvar med faglig forsvarlig og profesjonelt barnevernfaglig arbeid, og bør derfor i størst mulig grad unngås.

Etter en samlet vurdering er direktoratet av den oppfatning at institusjonene skal være svært varsomme med å etablere en praksis med å ta med barn hjem til ansatte som en del av det profesjonelle og fagmetodiske arbeidet i institusjonen.

Direktoratet kan imidlertid se at det finnes unntak ved for eksempel «nødsituasjoner» hvor andre alternativ enn å ta med seg barn(a) hjem ikke finnes. Eksempelvis ved at institusjonen brenner ned eller ved at andre ulykker medfører at institusjonen raskt må stenge og barna flyttes uten at det i situasjonen finnes andre alternativ i samsvar med den enkelte regions og institusjons krise- og beredskapsplan.

Med hilsen

Hanne Knudsen (e.f)
seksjonssjef

Finn Kvåle
seniorrådgiver

Kopi:

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
• Statens helsetilsyn
• Bufetats regioner
• Oslo kommune, barne-, ungdoms- og familieetaten
• Landets fylkesmenn

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.