Midlertidig vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd ved opphør av frivillig plassering

• Til: Fylkesmannen i Rogaland, postboks 59, 4001 Stavanger
• Vår ref: 2019/50718-2
• Arkivkode: 30
• Dato: 08.05.2019

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til brev fra Fylkesmannen i Rogaland av 15. januar 2019, hvor spørsmål fra en barneverntjeneste oversendes direktoratet for avklaring.

Barneverntjenesten reiser spørsmål om det kan treffes midlertidig vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, når et fosterhjem hvor barnet er frivillig plassert sier opp oppdraget med umiddelbar virkning, og det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved hjemflytting til foreldrene.

Barneverntjenesten viser til et eksempel hvor et midlertidig vedtak ikke ble godkjent av Fylkesnemnda i en slik situasjon. Avgjørelsen var begrunnet med at barnevernloven § 4-6 annet ledd ikke kommer til anvendelse når barnet er plassert hos andre med foreldrenes samtykke, og akuttsituasjonen går ut på at barnet blir skadelidende ved umiddelbar hjemflytting til foreldrene. Det var i denne sammenheng henvist til juridisk teori «Akutthjemlene i barnevernloven» av Mons Oppedal.

Barneverntjenestens vurdering av saken

Barneverntjenesten vurderer at det ikke er andre hjemler enn barnevernloven § 4-6 annet ledd, som er dekkende for slike tilfeller. Frivillig plassering etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd og § 4-6 første ledd er ikke aktuelt, så lenge foreldrene ikke samtykker. Foreløpig vedtak om flytteforbud etter barnevernloven § 4-9, jf. § 4-8, er ikke aktuelt når barnet ikke kan forbli i det aktuelle fosterhjemmet. Barnevernloven § 4-17 om flytting kan ikke anvendes fordi det ikke foreligger et vedtak om omsorgsovertakelse.

Det rettslige grunnlaget

Dersom det er fare for at et barn blir «vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet», kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd. Et slikt midlertidig vedtak kan gjennomføres mot foreldrenes vilje.

Ordlyden i barnevernloven § 4-6 annet ledd retter seg mot faresituasjoner i hjemmet, men det er ikke avgjørende hvor barnet og foreldrene oppholder seg. Ifølge rundskriv Q-0973⁽¹⁾ kommer bestemmelsen til anvendelse selv om barnet og foreldene ikke oppholder seg fysisk i hjemmet når akuttsituasjonen oppstår.

Det fremgår videre av rundskrivet at bestemmelsen ikke kan anvendes når barnet er i en tilfredsstillende omsorgssituasjon under frivillig plassering, og akuttsituasjonen består i at foreldrene ønsker barnet tilbake. I disse tilfellene kan foreløpig vedtak om flytteforbud etter barnevernloven § 4-9 komme til anvendelse.

Etter barnevernloven § 4-9 første ledd, kan barnevernadministrasjonens leder treffe foreløpig vedtak om flytteforbud for opptil 3 måneder, dersom det ikke er rimelig grunn for flyttingen eller flyttingen hjem til foreldrene kan være til skade for barnet, jf. barnevernloven § 4-8.

Vedtak om foreløpig flytteforbud, forutsetter at barnet kan bli vesentlig skadelidende om ikke vedtaket gjennomføres straks.

Det fremgår av forarbeidene⁽²⁾ at flytteforbud først og fremst vil være aktuelt der barnet i lengre perioder har vært atskilt fra foreldrene, men bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde tilfeller hvor plasseringen har vart i lengre tid. Formålet med et flytteforbud er å beskytte barnet mot et for brått miljøskifte.

I RG 2013 s. 285 har lagmannsretten uttalt seg om forholdet mellom barnevernloven § 4-6 annet ledd og § 4-9, jf. § 4-8. Retten viste til at formålet bak bestemmelsen om flytteforbud ikke er å forberede til senere omsorgsovertakelse av barnet, men å forberede en tilbakeføring til foreldrene⁽³⁾. Retten la til grunn at flytteforbud er ment å avhjelpe problemer knyttet til tilbakeføring til foreldrene, mens § 4-6 annet ledd ivaretar behovet for å finne midlertidige løsninger i akuttsituasjoner hvor det er grunn til å forberede sak om omsorgsovertakelse.

Ofstad/Skar legger til grunn at det kan fattes vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, når barnet er plassert utenfor hjemmet i en akuttsituasjon som faller inn under bestemmelsen, og foreldrene kort tid etter trekker samtykke til plasseringen⁽⁴⁾.

Mons Oppedal legger i utgangspunktet til grunn at barnevernloven § 4-6 annet ledd ikke kommer til anvendelse i slike situasjoner, men reiser likevel spørsmål om ikke beskyttelsesplikten etter internasjonale konvensjoner bør føre til en utvidet fortolkning av barnevernloven § 4-6 annet ledd i disse situasjonene⁽⁵⁾.

Staten Norge er pålagt en særlig beskyttelsesplikt ovenfor egne borgere gjennom barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2. og artikkel 19. Staten skal blant annet beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, og vil ved motstrid gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Barnekonvensjonen vil være en relevant rettskildefaktor når enkeltbestemmelser i barnevernloven skal fortolkes.

I henhold til barnevernlovens formålsbestemmelse, skal loven sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, jf. barnevernloven § 4-1 første punkt.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Direktoratet er enig med barneverntjenesten i at det ikke er andre bestemmelser enn barnevernloven § 4-6 annet ledd, som er aktuelle for å beskytte barnet mot fare for å bli vesentlig skadelidende ved hjemflytting, når fosterhjemmet hvor barnet er frivillig plassert sier opp oppdraget og foreldrene ikke samtykker til annen frivillig plassering. Foreløpig vedtak om flytteforbud etter barnevernloven § 4-9 forutsetter at barnet kan forbli på plasseringsstedet og er derfor ikke et alternativ.

Barnevernloven § 4-6 annet ledd har et videre anvendelsesområde enn det som direkte følger av en streng fortolkning av ordlyden, ved at bestemmelsen også gjelder når barnet og foreldrene fysisk befinner seg utenfor hjemmet. Spørsmålet er om bestemmelsen også kan anvendes når barnet er plassert utenfor hjemmet hos andre omsorgspersoner enn foreldrene, eller om barneverntjenesten må vente med å fatte vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd til barnet fysisk er tilbakeført til foreldrene.

Direktoratet vurderer at barnevernloven § 4-6 annet ledd kan anvendes før barnet er tilbakeført til sine foreldre eller foreldrehjemmet. Når en tilbakeføring medfører fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, kan det ikke være slik at barneverntjenesten må vente til barnet er gjenforent med foreldrene eller har flyttet tilbake til foreldrehjemmet, før det kan fattes vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd. En slik forståelse av regelverket vil kunne sette barnet i vesentlig fare, og vil ikke være forenlig med den beskyttelsesplikten som følger av barnekonvensjonens artikkel 19 og artikkel 3, og lovens formålsbestemmelse.

Det ville heller ikke være til barnets beste om barnevernloven § 4-6 annet ledd først fikk anvendelse etter at barnet fysisk var tilbakeført foreldrene eller foreldrehjemmet. Det å bli tilbakeført til foreldrene og den akutte faresituasjonen, for så å bli hentet ut av hjemmet igjen, vil oppleves dramatisk for et barn. Gjennomføring av midlertidige akuttvedtak skal skje så skånsomt som mulig. Direktoratet kan heller ikke se at en slik forståelse av loven ville gi foreldrene en større grad av rettsikkerhet.

Når en frivillig plassering opphører, bortfaller også plasseringshjemmets ansvar for å ivareta den daglige omsorgen for barnet. Dette ansvaret blir samtidig tilbakeført foreldrene, uavhengig av om barnet ennå faktisk er gjenforent med foreldene. Etter direktoratets vurdering er det ikke avgjørende hvor barnet fysisk oppholder seg for å kunne anvende barnevernloven § 4-6 annet ledd. Det avgjørende er at barnets situasjon tilsier at det er behov for å fatte et midlertidig vedtak straks, for å unngå at barnet blir skadelidende under foreldrenes omsorg.

Ved en frivillig plassering der fosterhjemmet sier opp avtalen med umiddelbar virkning, og hjemflytting til foreldrene medfører fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, gir derfor barnevernloven § 4-6 annet ledd hjemmel til å gripe inn før barnet er fysisk tilbakeført.

En annen liknende situasjon er hvor foreldrene trekker samtykket til den frivillige plasseringen, uten at fosterhjemmet har trukket seg fra oppdraget. Direktoratet er kjent med at det i slike situasjoner kan være usikkerhet om barnevernloven § 4-6 annet ledd eller § 4-9, jf. 4-8, er riktig hjemmel for å beskytte barnet, når det er fare for at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved hjemflytting til foreldrene.

Usikkerheten kan skyldes at barnevernloven § 4-6 annet ledd, som beskytter barnet mot å bli vesentlig skadelidende ved å «forbli i hjemmet», etter en streng fortolkning av ordlyden ikke direkte dekker situasjonen hvor barnet er plassert utenfor hjemmet. Samtidig gir ordlyden i barnevernloven § 4-8 første ledd, sammenholdt med annet ledd, inntrykk av at det i slike situasjoner er naturlig å anvende flytteforbud for å beskytte barnet mot forhold knyttet til foreldrenes omsorgsevne. Det vises til at vilkåret for flytteforbud er at flytting hjem kan være til skade for barnet, og barnevernloven § 4-8 annet ledd forutsetter at et vedtak om flytteforbud kan følges opp av et vedtak om omsorgsovertakelse, dersom vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt.

Formålet bak bestemmelsene om flytteforbud i barnevernloven § 4-9, jf. 4-8, er imidlertid å hindre et brått miljøskifte dersom foreldrene på kort varsel bestemmer seg for at barnet skal flytte hjem. Det kan i slike tilfeller være behov for å tilrettelegge for en hjemflytting, blant annet for å forberede barnet på flyttingen, og ordne praktiske forhold som skole og barnehage. Det er en slik tilrettelegging flytteforbudsbestemmelsene først og fremst er ment å regulere.

Også i de tilfeller fosterhjemmet ikke har sagt fra seg oppdraget, vurderer direktoratet at barnevernloven § 4-6 annet ledd kan være riktig hjemmel, når foreldrene trekker samtykket til frivillig plassering og hjemflytting medfører fare for at barnet blir vesentlig skadelidende. Det avgjørende må være om det er behov for å beskytte barnet straks for å unngå at det blir skadelidende under foreldrenes omsorg ved hjemflytting. Dersom tilbakeføring av barnet til foreldrene er et sannsynlig scenario og et flytteforbud vil gi barnet tilstrekkelig beskyttelse, vil et vedtak om flytteforbud være riktig. Terskelen for å fatte et slikt vedtak er også lavere, og vil være mindre inngripende ovenfor barn og foreldre.

Når det er forhold i hjemmet eller foreldrenes omsorgsevne som gir grunn til å gripe inn og beskytte barnet, vil det også ofte være behov for å regulere samvær mellom foreldrene og barnet. Gjennomføring av samvær vil i enkelte saker kunne utsette barnet for alvorlig fare. Det er ikke adgang til å regulere samvær der det er fattet vedtak om foreløpig flytteforbud etter barnevernloven § 4-9 første ledd, jf. bestemmelsens annet ledd. Derimot er det adgang til å regulere samvær mellom barnet og foreldrene når det er fattet vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, jf. bestemmelsens tredje ledd. Dette vil kunne nødvendiggjøre bruken av denne bestemmelsen.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Retningslinjer om midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner av 15. oktober 1998 punkt 2.2.1
2. Ot. Prp.nr. 44 (1991-1992) s. 109
3. Retningslinjer om hjelpetiltak Q-0982, pkt. 6.4.
4. Barnevernloven med kommentarer (Ofstad/Skar) 6. utgave, s. 133.
5. Akutthjemlene i barnevernloven (Mons Oppedal) s. 128 og 245.