Bruk av makt ved inndragning av elektroniske kommunikasjonsmidler etter rettighetsforskriften § 24, jf. § 13

Til: Statsforvalteren i Nordland, Postboks 1405, 8002 Bodø

[rettighetsforskriften § 24, jf. § 13]

Vår ref: 2020/50236-3

Arkivkode: 30

Dato: 28.04.2021

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Statsforvalteren i Nordland av 20. desember 2019. Vi beklager sent svar.

Statsforvalteren ber om avklaring på hvordan en institusjon kan gå frem dersom et barn ikke forholder seg til vedtak om inndragning av elektronisk kommunikasjonsmiddel etter rettighetsforskriften § 24. Spørsmålet er om institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet med makt.

Statsforvalterens vurdering av saken

Statsforvalteren kan ikke se at rettighetsforskriften åpner for at institusjonen kan inndra elektroniske kommunikasjonsmidler ved bruk av makt.

Statsforvalteren har likevel forståelse for at det enkelte ganger kan være behov for å frata et barn elektroniske kommunikasjonsmidler med makt. Det kan for eksempel være reell bekymring for at barnet vil bruke mobiltelefonen til å avtale kjøp av rusmidler, eller bruke den på andre måter som kan være skadelig for barnet selv eller andre på institusjonen.

Samtidig vises det til at inndragning med makt ofte kan resultere i bruk av fysisk tvang uten at det foreligger en akutt nødsituasjon etter rettighetsforskriften § 14.

Det rettslige grunnlaget

Barnevernloven § 5-9 regulerer barns rettigheter under opphold i institusjon. I rettighetsforskriften er det gitt utfyllende regler om barns rettigheter, adgang til å fastsette begrensninger i disse, og til bruk av tvang under institusjonsoppholdet.

Det er gitt særregler i rettighetsforskriftens kapittel 4 som kun gjelder for barn plassert etter barnevernloven § 4-24, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-26. De øvrige bestemmelsene i forskriften gjelder alle barn uavhengig av plasseringsgrunnlag, jf. rettighetsforskriften § 21.

Formålet med rettighetsforskriften er å sikre at institusjonene gir barna forsvarlig omsorg og behandling, at deres rettsikkerhet ivaretas, og at de blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, jf. rettighetsforskriften § 1. Å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi vern og beskyttelse slik at det enkelte barn ikke utsetter seg selv eller andre for fare. Hva som er forsvarlig omsorg, vil avhenge av barnets alder og modenhet og hva som er formålet med plasseringen. Barnets beste skal ligge til grunn for utøvelsen av omsorgen.

Alle barn som oppholder seg på institusjon skal fritt kunne benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel, etter en konkret og individuell vurdering begrense, og i enkelttilfeller nekte barnet bruken for en avgrenset periode, på grunnlag av omsorgsansvaret eller ansvaret for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 11.

Ansatte på institusjon har i utgangspunktet ikke adgang til å bruke fysisk tvang eller makt ovenfor barna på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 13 første punktum.

De ansatte kan imidlertid bruke mindre inngripende fysisk tvang eller makt, når dette er åpenbart nødvendig for å gi forsvarlig omsorg eller ivareta ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 13 annet punktum. Kortvarig fastholding, bortvisning fra fellesrom, fysisk leding, å ta et barn i hånden eller stille seg i veien for barnet er eksempler på mindre inngripende fysisk tvang eller makt^[1].

I rettighetsforskriften § 14 er det gitt hjemmel for bruk av nødvendig tvang, i form av fastholding eller isolasjon, dersom det i akutte faresituasjoner er uomgjengelig nødvendig for å forhindre fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom. Bestemmelsen bygger på straffelovens alminnelige regler om nødrett og nødverge.

Tvang og andre inngrep i den personlige integritet må ikke brukes i større grad enn det som er nødvendig for formålet, og andre fremgangsmåter skal være prøvd først, jf. rettighetsforskriften § 12.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Statsforvalteren reiser spørsmål om institusjonens adgang til å bruke tvang og makt for å gjennomføre en inndragning, når et barn til tross for motivasjon, oppmuntring og overbevisning ikke vil samarbeide om å gi fra seg det elektroniske kommunikasjonsmiddelet.

Etter rettighetsforskriften § 24 er institusjonen gitt en adgang til å nekte et barn å bruke, og hvis han eller hun ikke retter seg etter beslutningen, en adgang til å inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet. «Å inndra» kommunikasjonsmidler innebærer at institusjonen kan kreve at barnet skal levere for eksempel mobiltelefonen fra seg for en periode, eller fjerne barnets nettilgang i den vedtatte perioden hvis det er et tilstrekkelig tiltak.

Utgangspunktet er at det ikke er anledning for institusjonen til å bruke fysisk tvang eller makt som ledd i å gi barna omsorg og behandling, jf. rettighetsforskriften § 13 første punktum. Det er utgangspunktet også når det gjelder gjennomføring av tiltak etter § 24.

Institusjonen kan imidlertid benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt hvis det er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg eller for å ivareta ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. § 13 andre punktum. Etter vår vurdering har institusjonen anledning til å bruke mindre inngripende fysisk tvang eller makt dersom det er åpenbart nødvendig for å få iverksatt eller gjennomført en inndragning.

Institusjonen skal gi forsvarlig omsorg og behandling til barn som har alvorlige atferdsvansker. Beskyttelseshensynet er en sentral del av omsorgsansvaret, samtidig som det er en del av formålet med en plassering etter barnevernloven § 4-24, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-26. Formålet med plasseringen vil ofte være en kombinasjon av å beskytte barnet, behandle, forebygge ytterligere problemutvikling og bidra til positiv endring1. Med beskyttelseshensynet som sentralt formål både etter rettighetsforskriften § 13 annet punktum og etter § 24, kan vi ikke se at det er hindringer i regelverket for å benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt, dersom det er helt nødvendig for å gjennomføre en inndragning.

Rettighetsforskriften § 13 annet punktum gir kun åpning for bruk av svært begrenset maktbruk, som for eksempel kortvarig fastholding av barnets arm ved mild makt for å ta mobilen fra hånden. Institusjonen kan ikke benytte mer makt for å gjennomføre en inndragning enn det som er tillatt ut fra omsorgsansvaret. Mer inngripende makt for å overvinne barnets motstand, kan kun benyttes dersom det er uomgjengelig nødvendig i en akutt faresituasjon, jf. rettighetsforskriften § 14.

Hvorvidt institusjonen kan benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt etter § 13 annet punktum vil avhenge av situasjonen i det enkelte tilfellet. Barnets alder og modenhet, konsekvensene av å unnlate å gripe inn og erfaringer fra tidligere konflikter med barnet vil være sentrale momenter i en slik helhetsvurdering. For eksempel kan tidligere erfaringer med at barnet ruser seg sterkt på rusmidler som skaffes ved hjelp av mobil, og erfaring med at situasjonen lett eskalerer til akutt faresituasjon dersom barnet utsettes for mindre inngripende fysisk tvang eller makt, være relevant i helhetsvurderingen og trekke i ulik retning.

Mindre inngripende fysisk tvang eller makt kan kun benyttes dersom det er «åpenbart nødvendig». Dette innebærer at det kun vil være anledning til å bruke slik mild maktbruk for å gjennomføre en inndragning, dersom andre handlingsalternativer, for eksempel miljøterapeutiske virkemidler1, motivasjon og oppmuntring for å få barnet til å samarbeide ikke fører frem, jf. rettighetsforskriften § 12.

Bruk av mindre inngripende fysisk tvang eller makt skal ikke benyttes i større grad enn det som er nødvendig for å oppnå formålet, jf. rettighetsforskriften § 12. For eksempel kan det tenkes at det å ta mobiltelefonen som ligger fritt tilgjengelig i fellesareal vil oppleves mindre inngripende, enn kortvarig fastholding av barnets arm for å ta mobiltelefonen. I enkelte tilfeller kan være grunn til å avvente noe for å se om en slik anledning byr seg.

Det må foretas en konkret vurdering av om bruk av mindre fysisk tvang eller makt for å gjennomføre en inndragning vil være til barnets beste, jf. Barnekonvensjonen art 3 og rettighetsforskriften § 1. Barnets mening må trekkes inn i vurderingene, og vektlegges etter alder og modenhet, jf. Barnekonvensjonen art. 12 og barnevernloven § 1-6.

Ved bruk av begrensninger i kraft av omsorgsansvaret og ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, stilles det ikke krav om enkeltvedtak. Men det følger av kravet til forsvarlighet at alle sentrale faglige vurderinger, beslutninger og handlinger skal dokumenteres, jf. barnevernloven § 1-4. Dette innebærer at institusjonen, i tillegg til å fatte enkeltvedtak om nekt i bruk og inndragning av elektroniske kommunikasjonsmidler, må dokumentere vurderinger og beslutninger om bruk av mindre inngripende fysisk tvang eller makt for å gjennomføre inndragningen.

Med hilsen

Charlotte Stokstad (e.f)
fung. avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og familiedepartementet
• Landets statsforvaltere
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Retningslinjer til forskrift 15. november 2011 om rettigheter og bruk av tvang under opphold på barneverninstitusjon(rettighetsforskriften)