Bruk av faste refusjonssatser ved økonomisk oppgjør mellom fosterhjemskommunen og omsorgskommunen etter tilsyn med barn i fosterhjem

Til: Oppdal og Rennebu interkommunale barneverntjeneste

[Barnevernloven § 9-1.]

Vår ref: 2017/53180 – 2

Arkivkode: 30

Dato: 27.11.2017

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Oppdal og Rennebu interkommunale barneverntjeneste av 28. mars 2017. Kommunene stiller spørsmål om forståelsen av barnevernloven jf. § 9-1 annet ledd.

Kommunens saksfremstilling

Oppdal og Rennebu interkommunale barneverntjeneste ber om en vurdering av lovligheten av bruk av faste satser for refusjon av kostnader for tilsyn i fosterhjem når fosterhjemmet ligger i en annen kommune (fosterhjemskommunen⁽¹⁾) enn den kommunen som har flyttet barnet til fosterhjemmet (omsorgskommunen⁽²⁾). Det etterspørres også en vurdering av om det er andre kostnader enn utgifter til lønn, reiseutgifter og eventuelt aktivitetspenger som er nevnt i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets veileder Tilsyn med barn i fosterhjem⁽³⁾ som kan søkes refundert, og dermed inngå i beregningsgrunnlaget for faste satser.

Det rettslige grunnlaget

Lovens utgangspunkt er at kostnadene ved fosterhjemstiltaket skal dekkes av den kommune som er ansvarlig for tiltaket jf. barnevernloven § 9-1annet ledd, jf. §§ 8-1 og 8-4. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barn i fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22. Utgifter til tilsynet kan søkes refundert fra omsorgskommunen. Gjeldende barnevernlov har ikke regler om refusjon mellom kommuner⁽⁴⁾.

Barnevernloven § 4-22 og fosterhjemsforskriften §§ 8 og 9 om tilsyn med barn i fosterhjem ble endret med virkning fra 1. februar 2014. Kommunen har ansvar for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og er gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet utføres på en forsvarlig måte og skal gi tilsynspersonene nødvendig opplæring og veiledning. Forskriften gir stor frihet for kommunen til å velge hvem som skal utøve tilsynet på kommunens vegne⁽⁵⁾.

Kommunen kan velge å legge ansvaret for tilsynet til en av de andre tjenestene i kommunen, ansette egne personer som har ansvar for å føre tilsyn, benytte eksterne aktører til å gjennomføre tilsynsbesøkene på kommunens vegne, eller inngå samarbeid om gjennomføringen av tilsynsbesøkene. Kommunen kan også legge tilsynsansvaret til barneverntjenesten⁽⁶⁾. I fosterhjemsforskriften §§ 8 og 9 er det stilt krav til utføring av tilsyn og rapportering,

Barne- og likestillingsdepartementet har uttalt seg om refusjon fra fosterhjemskommunen i rundskriv Q 1/2014 Merknader til forskrift om fosterhjem §§ 8 og 9 – tilsyn med barn i fosterhjem. Det fremgår av rundskrivets punkt 2.1: Departementet vil påpeke at det er viktig at fosterhjemskommunen klarerer ulike sider ved betalingsansvaret med omsorgskommunen. Uenighet om betalingsansvar må ikke føre til at tilsyn ikke igangsettes⁽⁷⁾.

Departementet berører videre problemstillingen i rundskriv Q-1072 B Retningslinjer for fosterhjem, pkt. 12.2: Hovedregelen om at dersom barnet er fosterhjemsplassert i en annen kommune enn omsorgskommunen så påligger tilsynsansvaret barneverntjenesten i fosterhjemskommunen, gjelder ikke i forhold til det økonomiske ansvaret for utgifter til lønn og opplæring av tilsynsfører. (…) Det forhold at det er omsorgskommunen som har det økonomiske ansvaret for opplæring tilsier at fosterhjemskommunen på forhånd har klarert dette med omsorgskommunen⁽⁸⁾.

I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets Retningslinjer til barneverntjenestens saksbehandling står at det er barnets omsorgskommune som skal dekke utgiftene til tilsynet i den enkelte sak. Tilsynet utføres i henhold til den modellen som er valgt for tilsynet i fosterhjemskommunen.(…) De økonomiske rammene og størrelsen på refusjonskravet må klarlegges på forhånd⁽⁹⁾. I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets veileder om tilsyn med barn i fosterhjem står at Det er barnets omsorgskommune som har det økonomiske ansvaret for tilsynet i den enkelte sak. Dette omfatter, lønn, reiseutgifter og eventuelt aktivitetspenger til personer som skal føre tilsyn. Det er fosterhjemskommunens ansvar å avklare de ulike sidene ved betalingsansvaret med omsorgskommunen⁽¹⁰⁾. Det står videre at de økonomiske rammene og størrelsen på refusjonskravet må klarlegges på forhånd⁽¹¹⁾.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Oppdal og Rennebu interkommunale barneverntjeneste reiser spørsmål om fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan benytte seg av faste satser for å forenkle det økonomiske oppgjøret seg imellom når et barn er fosterhjemsplassert i en annen kommune enn omsorgskommunen. Utgangspunktet er at fosterhjemskommunen må avklare de økonomiske rammene og størrelsen på refusjonskravet med omsorgskommunen på forhånd.

Direktoratet er kommet til at det ikke er holdepunkter for at loven avskjærer bruk av faste satser, forutsatt at fosterhjemskommunen avklarer bruken av faste satser og størrelsen på satsen med omsorgskommunen på forhånd. Direktoratet bemerker at det følger av lovens system for økonomisk ansvarsfordeling at refusjonsbeløpet forutsetningsvis skal fastsettes slik at det med rimelighet gjenspeiler de reelle kostnadene ved tilsynet. Det kan være aktuelt å inngå avtale om at omsorgskommunen skal ha ansvaret for at det blir ført tilsyn i henhold til fosterhjemsforskriften § 8 tredje ledd hvis fosterhjemskommunen og barneverntjenesten i omsorgskommunen ikke kommer til enighet om de økonomiske rammene for fosterhjemskommunens tilsyn⁽¹²⁾.

Vurderingen av hvilke utgifter som kan søkes refundert og inntas i beregningsgrunnlaget i den enkelte sak tilligger fosterhjemskommunen i dialog med omsorgskommunen. Opplistingen av utgiftstyper som kan søkes refundert i rundskriv Q 1072 B og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets veileder for tilsyn med barn i fosterhjem er ikke overlappende eller fullstendige. Eksemplene gir kommunene noe veiledning, men dokumentene utgjør ingen uttømmende regulering av hvilke utgifter som kan inngå i refusjonsgrunnlaget. Som følge av at kommunene står fritt til å organisere tilsynsarbeidet, og at kommunene har ulike forutsetninger for tilsynsarbeid, vil type utgiftsposter og størrelsen på utgiftene variere fra kommune til kommune.

Direktoratet er kommet til at det er uhensiktsmessig å operere med en uttømmende opplisting av hvilke kostnader som kan søkes refundert. Kommunene må foreta en konkret vurdering i den enkelte sak. Det er imidlertid veiledende for kommunene at utgifter til lønn, reiseutgifter, aktivitetspenger, opplæring og veiledning for tilsynspersonen, samt utgifter til saksbehandling av tilsynsrapportene, er påregnelige utgifter ved tilsyn med barn i fosterhjem. Administrasjons- og opplæringsutgifter kan være en del av disse utgiftene, og disse kan søkes refundert i den grad de kan føres tilbake til tilsynsaktiviteter knyttet til et enkelt barn. Refusjonsbeløpet må avklares med omsorgskommunen på forhånd.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
seksjonssjef

Anne Sofie Døskeland
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Forskrift om fosterhjem § 1
2. Forskrift om fosterhjem § 1
3. Veileder for tilsyn med barn i fosterhjem, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 2/2015
4. Ofstad/Skar, Oslo 2015, Barnevernloven med kommentarer, Gyldendal, s. 445
5. Merknader til forskrift om fosterhjem §§ 8 og 9 – tilsyn med barn i fosterhjem, rundskriv Q 1/2014, Barne- og likestillingsdepartementet, pkt. 2.1
6. Merknader til forskrift om fosterhjem §§ 8 og 9 – tilsyn med barn i fosterhjem, rundskriv Q 1/2014, Barne- og likestillingsdepartementet, punkt 2.1
7. Merknader til forskrift om fosterhjem §§ 8 og 9 – tilsyn med barn i fosterhjem, rundskriv Q 1/2014, Barne- og likestillingsdepartementet, punkt 2.1
8. Retningslinjer for fosterhjem, rundskriv Q-1072 B, Barne- og likestillingsdepartementet 15. juli 2004, pkt. 12.2
9. Retningslinjer til barneverntjenestens saksbehandling (Saksbehandlingsrundskrivet), revidert 2017, punkt 10.8
10. Veileder for tilsyn med barn i fosterhjem, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 2/2015, punkt. 2.2.6
11. Veileder for tilsyn med barn i fosterhjem, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 2/2015, punkt. 2.1.1
12. Retningslinjer til barneverntjenestens saksbehandling (Saksbehandlingsrundskrivet), punkt 10.8