- Vi må tenke annerledes om samvær etter omsorgsovertakelse, sier Bufdir-direktør Mari Trommald. Hun oppfordrer hver enkelt kommunale barnevernstjenestene til å undersøke om de har ansvar for barn som kan og bør ha mer kontakt med foreldrene sine.

Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg har i sju dommer fastsatt at Norge har brutt menneskerettskonvensjonens artikkel 8 om retten til familieliv.  Norge blir særlig kritisert for ikke å legge godt nok til rette for at foreldre som har mistet omsorgen kan få barna tilbake.

I saker om omsorgsovertakelse har det vært vanlig at barnevern og fylkesnemnd tidlig har tatt stilling til om omsorgsovertakelsen trolig blir langvarig. Flere undersøkelser fra de siste årene har vist at dette legges til grunn i et stort flertall av sakene. En konsekvens har vært at foreldrene kun får se barna sine noen få ganger i året. Dette har gjerne vært basert på en generell begrunnelse om at barnet skal få ro til å knytte seg til sine nye omsorgspersoner, uten at det har vært sagt noe om hvorfor dette er viktig i den konkrete saken.

Noe av kjernen i kritikken fra EMD er at lite samvær kan bety at muligheten for en tilbakeføring blir svært liten. Etter en tid vil det ikke lenger være noen tilknytning mellom barnet og foreldrene, noe som i seg selv blir et argument mot tilbakeføring.

Saker bør vurderes på nytt

En analyse av hvordan fylkesnemnda begrunner samværsfastsettelser gjort av Tina Gerdts-Andersen, viser at fylkesnemndene i alle fall frem til 1. januar i år i liten grad synliggjør individuelle vurderinger ved fastsettelse av samvær. I ni av ti av de analyserte sakene ble det lagt til grunn at plasseringen ble langvarig. Som følge av dette fastsatte fylkesnemnda at barn og foreldre skulle se hverandre lite, vanligvis tre til seks ganger i året.

 

Høyesterett har nå gjort det uttrykkelig klart at den overordnede målsettingen både etter norsk rett og menneskerettskonvensjonen er å oppnå en gjenforening av barn og foreldre. Høyesterett sier blant annet at staten har plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes.

- For å få til dette er samvær og hjelpetiltak viktig. Da er det et problem at fylkesnemndene helt frem til nylig, ut fra en skjematisk tilnærming, har fastsatt et svært begrenset samvær i en rekke saker. Disse sakene bør tas opp til ny vurdering av barneverntjenestene, sier Trommald og oppfordrer barneverntjenestene til selv å ta initiativ til dette.

-  Etter vårt syn kan ikke barnevernstjenestene etter dommene i EMD og Høyesterett, sitte stille og vente på at foreldrene skal fremme en sak om utvidelse av samværet. Tjenestene har full anledning til å utvide samværet på eget initiativ, dersom dette anses å være til barnets beste.

 

Oppdatert veiledning fra Bufdir

På bakgrunn av Høyesterettsdommene har Bufdir gjort flere endringer i saksbehandlingsrundskrivet for barnevernstjenestene. I punktet om samvær er det tatt inn en rekke av de vurderingstemaene som Høyesterett trekker frem i forbindelse med samværsfastsettelse. Den overordnete føringen fra Høyesterett er at alle beslutninger om omfang, hyppighet og på hvilken måte samværene skal skje, må bygge på konkrete vurderinger i hver sak, og at det overordnede er å finne ordninger som er til barnets beste.

- Vi ber barnevernstjenestene om konkret å vurdere hvert barn og hver forelder, og gi en grundig begrunnelse for hva de anser er riktig samværsomfang. Alle barneverntjenester må etablere rutiner for jevnlig å vurdere dette, og sørge for at vurderingene dokumenteres, sier Trommald.

Verken domstolene eller Bufdir mener med dette at samværet skal utvides i alle saker. Høyesterett understreker at det ikke skal fastsettes samvær som utsetter barnet for en urimelig belastning. Barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen og foreldrenes manglende samværsevner kan tilsi at samværet begrenses, men dette må bygge på konkrete forhold i saken.