«Emma» om årene på institusjon: – Jeg savner det av og til

For mange ungdommer kan det virke skremmende å bo på en barnevernsinstitusjon. Ofte ser man for seg strenge regler, låste dører og å være isolert fra andre.

For «Emma», som vi kaller henne for å holde henne anonym, var oppholdet på flere institusjoner en viktig og positiv del av livet hennes – selv om det også innebar utfordringer.

Nå er hun i starten av 20-årene og brikkene begynner å falle litt på plass. Bak seg har hun noen vanskelige, men lærerike år på til sammen syv institusjoner.

– Selv om det var vanskelig til tider, var det også mange gode stunder, forteller hun.

Første møte med en institusjon

Emma møtte barnevernet for første gang som tre-åring, men kan huske at de kom på besøk da hun var blitt seks.

– Det var litt skummelt, for jeg visste ikke helt hvem de var. Jeg husker jeg skulle vise dem rommet mitt og hvordan jeg bodde.

Etter hvert som hun ble eldre, begynte ting å bli mer komplisert. Rus og vanskeligheter hjemme gjorde at hun ble plassert i et beredskapshjem og senere i en fosterfamilie.

– Men så drev jeg også med rus. I hjemmet hadde de barn, så barnevernet fant ut at jeg trengte et annet støtteapparat. Da tenkte de at institusjon var neste, siden de hadde prøvd andre muligheter, forteller Emma.

Hun forsto avgjørelsen og ville flytte frivillig. Da kom hun til en akuttinstitusjon som var åpen og hadde fokus på omsorg. Men å bo på en institusjon var litt skremmende i starten.

– Så tok de ansatte meg godt imot. Den institusjonen så ut som et vanlig stort hus, hvor man fikk eget rom – nesten som et kollektiv.

En av de største utfordringene var usikkerheten rundt hvor lenge hun skulle bli.

– Det var litt skummelt å ikke vite hvor lenge jeg skulle være der. Jeg var redd for å bygge relasjoner, i tilfelle jeg bare skulle være der i to uker eller to måneder, sier hun.

Savner de ansatte

Det første oppholdet endte med å vare i kun tre dager.

– Det var fordi jeg stakk av derifra, og da fant de ut at jeg ikke kunne være på en frivillig omsorgsinstitusjon. Da ble jeg flyttet til en ny akuttinstitusjon.

– Hvorfor rømte du?

– På den tiden ville jeg bare ha rusmidler og være for meg selv. Det var vanskelig, forteller Emma.

Rusbruk og rømminger førte til at Emma måtte bo på flere forskjellige institusjoner. Til tross for de flyttingene, klarte hun likevel å finne noen steder hvor hun følte seg hjemme.

– Noen ganger savner jeg å bo der og være med de ansatte som jobber der, forteller hun.

På institusjonene følte hun seg sett og tatt vare på. Der var det voksne som virkelig brydde seg om henne og de andre ungdommene, og fulgte dem gjennom dagene.

– De som jobber på institusjon, jobber jo der for en grunn. De vil gi omsorg og hjelpe deg.

Sammen gjorde de flere ting som Emma alltid vil huske godt. Som den gangen hun og en voksen dro en hel uke på rideleir og bodde på hotell.

– Jeg elsker hester, og vi red hest hver dag – det var som en liten ferie, sier hun.

– Og på en annen institusjon kjørte vi turer over grensa sammen og gjorde flere aktiviteter. Teltturer og fisketurer gjorde vi også, det var veldig fint.

Slike opplevelser hadde hun aldri hatt sjansen til tidligere, og det hjalp henne å holde seg rusfri.

– Særlig når jeg var alene på institusjonen med de ansatte, og ingen andre ungdommer bodde der. Da gjorde vi mye gøy sammen, og jeg ville ikke flytte derfra, sier hun.

Strenge regler og trang til å rømme

På flere av institusjonene Emma bodde på, var reglene strenge i forhold til det hun var vant til fra før av.

Særlig i de periodene hun ruset seg, var det vanskelig å leve etter reglene de voksne satte for henne.

På noen institusjoner var det låste dører og kroppsvisitering hvis de ansatte mistenkte at hun hadde rusmidler på seg.

– Det var skummelt i starten, men jeg skjønte etter hvert at reglene var der for å beskytte meg. Selv om det er vanskelig, må man prøve å holde seg til dem. Jeg ble egentlig veldig fort vant til det.

Men avhengigheten fikk henne i trøbbel. Om ting ble vanskelig, ble suget etter rusmidler for sterkt. Da så Emma ofte ingen annen utvei enn å stikke av.

– Det var veldig stressende. Så snart de merket at jeg var borte, ringte de politiet og barnevernet. De visste hvor jeg skulle, så det handlet bare om tid og å få gjort mest mulig.

Noen ganger stakk hun av på impuls, andre ganger planla hun det mer grundig for å ikke bli oppdaget.

– Jeg trodde jeg gjorde noe bra for meg selv, selv om de rundt mente det ikke var bra.

At noen brydde seg om henne og ville at hun skulle ha det bra, klarte hun ikke å se da.

– Man føler til slutt at ingen bryr seg, så da er det ikke så nøye hva man gjør. Da gjør man bare det man vil – om man ruser seg eller vil bli kriminell, så gjør jeg det.

Slik fikk hun og ungdommene tak i rusmidler

På de ulike institusjonene møtte «Emma» flere forskjellige regler og rutiner,
men klarte å få tak i rusmidler på alle enhetene hun var på.

En av institusjonene hadde låste dører og kroppsvisitering, ingen fikk gå ut alene uten voksne, og hver tur ut måtte ha en plan bak.

– Det var ikke lett å få tak i rus på alle institusjonene, særlig ikke de strenge. Det var gitter foran vinduene, låste dører og de ansatte hadde alltid alarm på seg.

– Men vi klarte jo selvfølgelig å lure dem, forteller hun.

Og bodde det andre ungdommer der fra før av, sier hun det var nærmest en selvfølge at det gikk an å få tak i noe.

Løsningen var å bestille av andre på utsiden med plassering av rusmidler på bestemte steder, for så å ta det inn og gjemme det på plasser rundt om på institusjonen som var avtalt på forhånd.

– Men så fort de voksne fikk en mistanke, så ble det ransakelse og kroppsvisitering.

Hun har klart å lure de voksne flere ganger selv.

– Som en gang jeg var på en skoleavslutning, da var de ansatte med, men jeg fikk bare noen til å gjemme rusmidler oppi taket på do – og da tok jeg det med meg tilbake på institusjonen. Så man får jo tak i det hvis man virkelig ønsker det, men det er en utfordring noen steder.

– Hvordan organiserer man å få tak i rus under så strenge regler?

– Det går over mobilen.

Hun har ikke opplevd at de ansatte har tatt mobilen hennes på noen av institusjonene.

– Hva tenker du om å ta mobilen fra ungdom som ruser seg, rømmer og gjør andre ting de ikke burde?

– Jeg tror ikke det løser problemet den ungdommen har. Og så tror jeg at det er mye tryggere å bestille rusmidler over telefonen, enn om du drar til Brugata i Oslo og oppsøker de farligste miljøene. Der selger de alt mulig og du vet at der får du det du vil ha. Men bestiller du på mobilen, så slipper du å være vitne til ting, offer for ting, så jeg ville ha rådet institusjonene om å la ungdommene få ha telefonen sin, for det er mye tryggere for dem.

Fra moro til avhengighet

Emma begynte med rus allerede som 12-åring.

– Det første jeg prøvde var hasj.

– Og første gang jeg prøvde, var det jo gøy, men etter et par ganger endret det seg. Man blir avhengig på null komma niks. Det var så utrolig slitsomt, og så skummelt, å kjenne en så stor avhengighet til noe man egentlig ikke aner hva er.

Ønsket etter den følelsen hun fikk første gang hun ruset seg, ble sterkere og sterkere i kroppen hennes. Da ballet det på seg.

– Jeg tenkte jo at «Okei, det funka denne gangen, da funker det sikkert framover også». Men du får ikke den samme følelsen lenger, når du tar det flere ganger.

For hver gang hun ruset seg prøvde hun et nytt og sterkere stoff eller større doser.

– Det var så skummelt å tenke at man hele tiden måtte finne noe nytt for å kunne få den samme følelsen som første gang man ruset seg. Da bare eskalerer alt, du føler du mister alle, og at du er helt alene.

Til slutt hadde hun vært gjennom de fleste rusmidlene man kunne få tak i.

– Jeg endte opp med å bli sprøytemisbruker på heroin, amfetamin og metamfetamin, forteller Emma.

Suget etter rus førte til mange rømminger fra institusjonene, men for Emma hjalp den henne mest til å rømme fra seg selv og følelsene.

En gang hun rømte, tok hun alt for mye.

– Det ble en ganske stor overdose.

Emma innså alvoret og bestemte seg for å skulle slutte med de sterke stoffene.

– Jeg måtte nok innse det selv, at dette gikk ikke lenger. Og jeg måtte kutte ut alle vennene jeg hadde i miljøet, og jobbe meg ut av det.

Fra institusjon til å klare seg selv

Nå er Emma endelig blitt rusfri og har ikke ruset seg på to år. Når hun ser tilbake på årene på barnevernsinstitusjon, er det med blandete følelser, men velger å fokusere på de gode tingene hun fikk med seg.

– Det var jo egentlig fine år. Jeg må ærlig innrømme at jeg savner det litt. Ikke rusen og de tingene, men alle de gode menneskene som jobbet der og tok vare på meg. De fine minnene vi lagde sammen, forteller hun.

– Selv om jeg bodde på institusjon, fikk jeg oppleve masse fint. Hadde jeg bodd hjemme, hadde jeg kanskje ikke fått de samme opplevelsene, forteller hun.

Innimellom kan hun bli trist for at det er over.

– Har jeg for eksempel en dårlig dag, og jeg er hjemme alene, da har jeg ingen jeg kan gå til. Hadde jeg en dårlig dag på institusjon, så kunne jeg bare gå til en voksen å spørre om vi kunne finne på noe sammen, sier Emma.

Oppholdet har også hjulpet henne med å bygge tillit til andre, spesielt menn, noe hun tidligere slet med.

– Jeg stolte absolutt ikke på menn før. På institusjonene jobber jo begge kjønn, både unge og eldre, forklarer hun.

Overgangen til å bo for seg selv var både spennende og skremmende.

– Jeg grugledet meg på en måte. Jeg tenkte at det blir litt godt å endelig kunne bestemme over livet sitt selv, samtidig som det var litt skummelt.

Nå har hun valgt å bosette seg langt unna de vennene hun hadde tidligere i rusmiljøet, familien og hjembyen sin.

Emma leier leilighet, fått seg samboer og har startet på voksenlivet.

– Nå vil jeg lage meg det livet jeg ikke hadde som barn, forteller hun.

Råd til andre «instukids»

I underkant av 1000 barn bor til enhver tid på barnevernsinstitusjon i Norge. De fleste er i tenårene, og bor der for ulike årsaker i en kortere eller lengre periode.

Emma har noen klare råd til ungdommer som enten skal flytte til en barnevernsinstitusjon eller allerede er der.

– Mitt første råd er at hvis de er redde, så kan man spørre barnevernet om å bli der sammen med dem litt lengre enn det som er avtalt, til de føler seg trygge.

– Og selv om det er vanskelig å tro det, kommer det til å gå fint. De kommer til å ta vare på deg, du kommer til å få finne på ting, du kommer til å få møte venner og familie om du ønsker det, men det kommer til å være annerledes.

– Men de kommer til å passe på deg, gjentar Emma for å understreke det.

Hun mener også at mye er opp til ungdommene selv.

– Og nå høres jeg kanskje litt slem ut, men det kommer til å bli litt som du selv ønsker at det skal bli.

Emma forklarer:

– Ønsker du at det skal bli dårlig og jævlig – så blir det jo det. Men ønsker du at det skal bli fint og bra, og du gjør det beste ut av det, så kommer det til å gå veldig bra.