Adopsjon av voksne innebærer en rettslig bekreftelse av et eksisterende foreldre–barn-forhold mellom søker og den som søkes adoptert.
Søknader om adopsjon av voksne dreier ofte seg om stebarn over 18 år eller tidligere fosterbarn.
Hovedregler
Den som søkes adoptert, må samtykke til å bli adoptert.
Det må være klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for personen som søkes adoptert.
Adopsjonssøkeren må ha oppfostret personen i minst 6 år. Det kan gjøres unntak fra oppfostringskravet hvis særlige grunner taler for det.
Foreldrene til personen som søkes adoptert skal få anledning til å uttale seg.
Når adopsjonen er gjennomført, er den endelig og kan ikke oppheves.
Vurdering av "personens beste"
Det må være klart sannsynlig at adopsjon vil bli til beste for den som søkes adoptert. Det betyr at momentene som taler for å etablere en rettslig familietilknytning mellom søker og den som søkes adoptert, totalt sett må veie klart tyngre enn momentene som taler for å bevare personens rettslige familietilknytning til biologisk slekt.
Adopsjonsmyndighetene (Bufetat) skal gjøre en konkret, helhetlig og selvstendig vurdering av om vilkårene for å innvilge adopsjon er oppfylt. At partene selv ønsker adopsjon, er ikke tilstrekkelig for at adopsjonen skal kunne innvilges.
Bufetat skal i vurderingen legge særlig vekt på to forhold:
- tilknytningen mellom søkeren og den som søkes adoptert, og
- den familietilknytningen som vil falle bort ved adopsjonen.
Bufetat skal legge betydelig vekt på hva personen selv mener om sin tilknytning til de to familiene og oppfatning av om adopsjon vil bli til eget beste. Også andre momenter vil kunne ha betydning i den helhetlige vurderingen, som alderen til den som søkes adoptert og hensynet til å bevare biologiske bånd som rettslige bånd.