Fysisk aktivitet er nødvendig for normal vekst og utvikling, og har positive ringvirkninger for både fysisk og psykisk helse. Å være tilstrekkelig fysisk aktiv i oppveksten forebygger sykdommer og plager både i barndommen og senere i livet.

Hovedpunkter

90 % av 6-åringene er i fysisk aktivitet minst 60 minutter daglig.

Barn er mer fysisk aktive enn ungdommer.

Om lag 8 av 10 elever på ungdomstrinnet trener ukentlig.

NB! Oppvekststatistikken på bufdir.no er under revidering. Informasjonen og tallene du finner her er ikke oppdatert. Vi har fjernet grafene, men teksten står inntil videre. Nytt innhold vil komme i løpet av første kvartal 2022.

Fem artikler vil imidlertid bli oppdatert i løpet av sommeren og innen 1. september i år. Disse er:

Fysisk aktivitet

Barn er mer fysisk aktive enn ungdommer

Helsedirektoratet anbefaler at barn og unge er i fysisk aktivitet   i minst 60 minutter daglig. Direktoratet har gjort målinger som viser at de fleste yngre barn oppfyller denne målsettingen, men at andelen reduseres med økende alder.

Av 6-åringene er 9 av 10 fysisk aktive i minst 60 minutter daglig, mens dette gjelder 8 av 10 9-åringer. Blant 15-åringene er det bare halvparten som oppfyller Helsedirektoratets målsetting om 60 minutters daglig fysisk aktivitet. Gutter er mer fysisk aktive enn jenter i alle aldersgruppene.

At gutter jevnt over er mer fysisk aktive enn jenter, bekreftes av SSBs levekårsundersøkelse, som blant annet viser gjennomsnittlig antall timer til fysisk aktivitet etter skoletid per uke (SSB/Levekårsundersøkelsen. Statistikkbanken tabell 06658).

Barn og unge sitter mer stille enn før

For mye fysisk inaktivitet kan bidra til overvekt og helseplager, både i oppveksten og senere i livet. Organisert trening har tradisjonelt vært kun en liten del av barns totale fysiske aktitivitetstid, og barndommen har for mange vært preget av uorganisert lek utendørs (Ekornrud 2012). Selv om barn ser ut til å delta i organisert trening like mye nå som tidligere, er det mye som tyder på at flere bruker mer tid til stillesittende aktiviteter (Ekornrud 2012, Vaage 2012, Seippel et al. 2011).

6-åringer er inaktive i ca. 6,5 timer pr. dag  , og dette øker til 9,5 timer for 15-åringene (Kolle et al. 2012). SSBs Levekårsundersøkelse viser også at:

  • Antall timer i fysisk aktivitet utenom skoletid er redusert for 6–9-åringene og for 10–12-åringene i perioden 2005–2012.
  • Tallet for 13–15-åringene var stabilt i samme periode, og på et lavere nivå enn for de yngre barna.

Fysisk aktivitet og sosioøkonomiske forhold

Helsedirektoratets undersøkelse tyder på at det er små forskjeller mellom barn som har foreldre med høy utdanning, og barn som har foreldre med lav utdanning, når det gjelder fysisk aktivitet (Kolle et al. 2012). HEVAS-undersøkelsen (Samdal m.fl. 2016) viser imidlertid at barn og unge fra familier med høy sosioøkonomisk status er mer fysisk aktive enn barn fra familier med lavere sosioøkonomisk status. Begge undersøkelser viser videre at høy sosioøkonomisk status blant foreldre er forbundet med mer trening   blant barna.

Glede og mestring bidrar til økt fysisk aktivitet

Flere faktorer ser ut til å påvirke barn og unges fysiske aktivitetsnivå. Opplevd støtte fra venner og foreldre (for de minste barna) bidrar til å øke aktivitetsnivået. Også grad av opplevd glede og mestring ved fysisk aktivitet ser ut til å påvirke aktivitetsnivået positivt (Kolle et al. 2012).

Tilgang til utendørs lekearealer

Utendørs lekearealer fremmer fysisk aktivitet

Tilgang til utendørs leke- og rekreasjonsareal øker barn og unges muligheter for å være fysisk aktive i oppveksten. Lek utendørs innebærer mer fysisk aktivitet enn innendørsaktiviteter, og er derfor viktig for å fremme barn og unges helse.

Barn som bor nær naturområder som innbyr til variert aktivitet, har også bedre motorisk utvikling enn barn som har mer funksjonsbestemte og opparbeidede omgivelser. Samtidig er det slik at utnyttelsen av grøntområder faller når avstanden til boligen øker.

En rapport viser at de fleste 5–6-åringer oppholder seg mindre enn 100 meter fra egen bolig ved lek og uorganisert aktivitet på fritida (Folkehelseinstituttet 2009). Det er derfor viktig å legge til rette for gode leke- og rekreasjonsområder der barn og unge bor og oppholder seg.

Stor variasjon i tilgangen til trygge uteområder

En større andel barn og unge har trygg tilgang   til leke- og rekreasjonsareal  og nærturterreng enn befolkningen generelt.

SSB finner en tydelig sammenheng mellom hvor tett folk bor, og hvor mange som har trygg tilgang til leke- og rekreasjonsareal. I de større tettstedene er det færre som har trygg tilgang til slike utearealer (Engelien et al. 2012). Dette er imidlertid på gjennomsnittsnivå. Ser man på de enkelte byer og tettsteder, er det store variasjoner. Det er også store fylkesvise forskjeller (Haagensen 2013).

Målsettingen om fortetting trenger altså ikke nødvendigvis stå i motsetning til målet om å gi befolkningen trygg tilgang til rekreasjonsarealer. Det vil likevel ofte være slik at presset på arealene blir større med økende fortetting, fordi det blir flere som må dele dem (Engelien et al. 2012).

Litt til mange eller mye til få

I enkelte byer har en stor andel av befolkningen trygg tilgang til rekreasjonsarealer, men det er mange som deler på de samme arealene. I Tromsø har for eksempel ca. 75 % av barn og unge trygg tilgang til slike arealer  , men det er 15 personer som må dele på hvert dekar. I Porsgrunn er det ca. 22 % som har denne muligheten til rekreasjon i nærmiljøet, men det er bare 3 som må dele på hvert dekar (Haagensen 2013).

Mindre lekearealer, men litt flere har fått trygg tilgang til dem

Tall fra SSB viser at leke- og rekreasjonsarealet i tettsteder ble redusert i perioden 2005–2010.

Det er litt færre, 50 %, som har trygg tilgang til naturterreng i 2016 enn i 2013, da 53 % hadde trygg tilgang. En årsak til dette kan være økt trafikk på veier, som kan oppfattes som en hindring. Andelen som har trygg tilgang til rekreasjonsareal har økt med 1 prosentpoeng fra 2013 til 2016 (SSB 2017)

Bedre tilgang til utearealer på småsteder og i villastrøk

De som bor i små tettsteder, har bedre tilgang til nærturterreng enn til rekreasjonsareal, mens de som bor i store byer har bedre tilgang til rekreasjonsareal enn til nærturterreng. Småstedene skårer likevel jevnt over bedre enn byene på begge indikatorene.

De som bor i store boligbygg, har dårligere tilgang til både rekreasjonsareal og nærturterreng enn de som bor i småhus. Det er også slik at barn av foreldre med høy utdanning har bedre tilgang til trygge lekeområder enn barn av foreldre med lav utdanning (Kjelvik 2012).

Trening

De fleste barn og unge trener ukentlig

De fleste barn og unge driver med idrettsaktiviteter. Ifølge SSBs levekårsundersøkelse trente 78 % av norske 6-10-åringer minst én gang i uka i 2013, mens 87 % av 11-15-åringene gjorde det samme. Tallene har vært stabile siden 2004.

Det er generelt små kjønnsforskjeller når det gjelder hvorvidt barn trener eller ikke. Det er imidlertid ett unntak: Det er flere gutter (7%) enn jenter (2%) blant 11-15-åringene som aldri trener eller mosjonerer.

Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser også at de fleste unge driver med treningsaktiviteter. På ungdomstrinnet er det om lag 83 % som oppgir at de trener ukentlig. Andelen som trener minst én gang i uka synker noe i løpet av tenårene, og på videregående er det 75 % som oppgir at de trener ukentlig (Bakken 2018). Som det fremkommer i tabellen under er det små kjønnsforskjeller i trening på de ulike klassetrinnene.

Nedgang i andel ungdom som trener

Om lag 3 av 4 ungdommer i alderen 16–24 år trener ukentlig, hvilket er omtrent like mange som i 2002. Andelen som trener ukentlig, har like fullt gått ned med ti prosentpoeng fra 2012 til 2015. 11 % svarer at de aldri mosjonerer, hvilket er en tydelig økning fra 6 % i 2012.

Trening på ulike arenaer

Ungdata-undersøkelsen viser at mye av treningen flyttes fra idrettslagene til treningssentrene i løpet av ungdomstiden. Over halvparten av 8. klassinger trener i idrettslag, men andelen synker med alderen (Bakken 2017). Derimot øker andelen som trener på treningssenter med alderen. I VG3 trener nesten halvparten på treningsstudio minst én gang i uka. Når det gjelder egentrening reduseres andelen noe i løpet av ungdomsårene.

Små kjønnsforskjeller i trening

Tradisjonelt har det vært betydelige kjønnsforskjeller i trening, særlig i idrettslagene der gutter har vært i flertall. Mens forskjellene på ungdomstrinnet er små, er det på videregående langt flere gutter enn jenter som trener i idrettslag. Flere undersøkelser tyder imidlertid på at kjønnsforskjellene i trening er blitt mindre (Seippel et al. 2011, Levekårsundersøkelsen 2015, Bakken 2017). En tendens de siste årene er at flere jenter trener på andre arenaer utenfor idrettslagene, noe som gjør at det samlet sett er små kjønnsforskjeller i trening (Bakken 2017).

Minoritetsgutter like aktive som majoritetsguttene

Det er små forskjeller i treningsvanene til gutter med etnisk minoritetsbakgrunn og gutter med majoritetsbakgrunn. Ung i Norge-undersøkelsene tyder imidlertid på at jenter med minoritetsbakgrunn er underrepresentert når det gjelder trening i idrettslag.

Mens 42 % av majoritetsjentene oppga å ha trent i idrettslag siste uke, gjaldt det samme bare 23 % av minoritetsjentene. Forskjellen mellom majoritetsjenter og minoritetsjenter er mindre når det gjelder egentrening og trening i treningssenter, men også der trener majoritetsjentene noe mer (Seippel et al. 2011).

Foreldrenes inntekt og utdanning påvirker barnas treningsvaner

Barns treningsvaner varierer med inntekten til foreldrene. SSB har delt husholdningene som deltok i Levekårsundersøkelsen 2007, inn i 4 grupper ut fra samlet inntekt. Av barna fra gruppa med lavest inntekt, var det 13 % som aldri trente, mens det var 4 % fra gruppa med høyest inntekt som aldri trente (Kjelvik 2011).

Barnas treningsvaner har også sammenheng med foreldrenes utdanningsnivå. Andelen barn som aldri trener, er 9 % når foreldrenes høyeste utdannings er grunnskole eller videregående skole. 5 % av barn som har foreldre med høyere utdanning, trener aldri (Kjelvik 2011).

Kilder

Bakken, A. (2018). Ungdata. Nasjonale resultater 2018. (NOVA Rapport nr. 8, 2018). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Bakken, A. (2017). Ungdata. Nasjonale resultater 2017. (NOVA rapport nr. 10, 2017). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Ekornrud, T (2012). Fysisk aktivitet blant barn og unge. Er barn og unge blitt mindre fysisk aktive? Samfunnsspeilet 26(3) 45-52. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Engelien, E., & Steinnes, M. (2012). Tilgang til rekreasjonsareal og nærturterreng i
tettsteder.
(SSB Rapport nr. 28, 2012). Oslo: Statistisk sentralbyrå 

Folkehelseinstituttet (2009). Miljø og helse – en forskningsbasert kunnskapsbase. (FHI Rapport nr. 2, 2009) Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Haagensen, T. (2013). Bymiljø – indikator for miljøutviklingen. Samfunnsspeilet 27(1) 25-30. 

Haagensen, T. (2012). Byer og miljø. Indikatorer for miljøutviklingen i «Framtidens byer». (SSB Rapporter nr. 27, 2012). Oslo: Statistisk sentralbyrå . 

Kjelvik, J. (red.) (2011). Barn og unges miljø og helse. (SSB Rapporter nr.12, 2012). Oslo: Statistisk sentralbyrå

Kolle, E., Stokke, J. S., Hansen, B. H., & Anderssen, S. (2012). Fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15-åringer i Norge. Resultater fra en kartlegging i 2011. Oslo: Helsedirektoratet.

NOVA (2016)  Ungdata 2016. Nasjonale resultater. (NOVA Rapport nr. 8, 2016). Oslo: Norsk institutt for forsking om oppvekst, velferd og aldring. 

Samdal, Oddrun, Frida K.S. Mathisen, Torbjørn Torsheim, Åse Røssing Diseth, Anne-Siri Fismen, Torill Larsen, Bente Wold og Elisabeth Årdal (2016). Helse og trivsel blant barn og unge. Resultater fra den landsrepresentative spørreundersøkelsen "Helsevaner blant skoleelever. En WHO-undersøkelse i flere land." (HEMIL-rapport 1/2016). HEMIL-senteret. Universitetet i Bergen.

Seippel, Ø., Strandbu, Å., & Sletten, M. A. (2011). Ungdom og trening. Endringer over tid og sosiale skillelinjer. (NOVA Rapport nr. 3, 2011). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Sivesind, K. H. (2012). Hvilken betydning har personlig bakgrunn og økonomi for barn og unges medlemskap i frivillige organisasjoner? Artikkel i Enjolras B., (red.) 2012. Deltakelse i frivillige organisasjoner. Forutsetninger og effekter. (Rapport nr. 4, 2012, s. 10-25). Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivilling sektor.

Statistisk sentralbyrå (2017). Flere har tilgang til rekreasjonsareal. Oslo: Statistisk sentralbyrå

Vaage, O. F. (2012). Tidene skifter – Tidsbruk 1971-2010, Statistiske analyser. Oslo: Statistisk sentralbyrå.