Det finnes ikke et entydig svar på hvor mange i Norge som er lesbiske, homofile, bifile, trans, interkjønn eller queer.  Antallet avhenger av hvilke definisjoner som benyttes, og ulike spørreformuleringer gir ulike anslag.  

Hovedpunkter

SSB anslår at 7 % av befolkningen har ikke-heterofil orientering eller tiltrekning

Avhengig av spørsmålsstillingen får vi mellom 1,2 % og 10 % homofile, lesbiske og bifile i Norge

3 av 4 i befolkningen kjenner noen som de vet er lesbiske, homofile eller bifile

Hvor mange er lhbtiq-personer?

Et vanlig spørsmål er «hvor mange er lhbtiq?». Flere forskere har forsøkt å si noe om antall lesbiske, homofile, bifile, trans, interkjønn og queer-personer (lhbtiq-personer) gjennom spørreundersøkelser både i Norge og i utlandet. Det er stor variasjon i svaret på spørsmålet. En viktig grunn er at vi har forskjellige måter å definere lhbtiq-gruppen på. Avhengig av hvordan vi stiller spørsmål om seksuell orientering i undersøkelser i Norge, kan vi få et antall som varierer fra under 100 000 til over 500 000 lhb-personer i Norge. Det er mer utfordrende å si noe om antall transpersoner og interkjønnpersoner.

Flere bryter med normer for kjønn og seksualitet enn dem som definerer seg som lhbtiq-personer

Tallene vi presenterer nedenfor har bakgrunn fra forskjellige undersøkelser, og viser at vi får forskjellige svar når spørsmål om seksuell orientering og tiltrekning stilles på ulike måter. Det kan blant annet være fordi det er flere som bryter med normer knyttet til kjønn og seksualitet enn som identifiserer seg som lesbisk, homofil, bifil, trans, interkjønn eller queer.

Andelen lhb-personer i befolkningen kan være mellom 1 % og 10 % 

I 2020 beregnet SSB at 6,9 prosent av befolkningen var ikke-heterofileBeregnet ut fra antallet personer mellom 18 og 79 år i Norge i 2020, tilsvarer det om lag 280 000 personer.

Andelen SSB fant i 2020 var langt større enn sist gang de forsøkte å måle mangfoldet av seksuelle orienteringer og tiltrekninger i befolkningen. SSBs levekårsundersøkelse i 2008 inkluderte noen spørsmål om seksuell orientering. Resultatene fra undersøkelsen viste at 1,2 % av befolkningen over 16 år identifiserte seg som lesbisk, homofil eller bifil. En litt større andel, 1,8 %, svarte i samme undersøkelse at de føler tiltrekning til samme eller begge kjønn. Dette utgjør noe under 100 000 lhb-personer  i Norge.

Gjennom tre årganger med holdningsundersøkelser (2008, 2013 og 2017) har spørsmålet "føler du deg tiltrukket av personer av samme kjønn" blitt stilt. Når vi slår sammen "i noen grad" og "i stor grad» var det i 2017 rundt 10 % av befolkningen som svarte at de er tiltrukket av personer av samme kjønn. Dette utgjør noe over 500 000 lhb-personer i Norge.

Andelen som svarer bekreftende på dette spørsmålet har økt noe over tid, og varierer også avhengig av sted. Vi finner også større andel blant de yngre aldersgruppene, hvor 13 % i aldersgruppen 21-40 føler seg i noen/i stor grad tiltrukket av personer av samme kjønn, sammenliknet med 5 % i aldersgruppen 61-70 år. I Oslo er andelen enda større med hele 17 %, for befolkningen sett under ett.

7 % i befolkningen er ikke-heterofile, ifølge SSB

SSBs Livskvalitetsundersøkelse fra 2020 er den første gangen SSB har publisert data om livsbetingelsene til skeive i Norge etter at de forsøkte å inkludere spørsmål om seksuell orientering i levekårsundersøkelsen i 2008

Funnene fra Livskvalitetsundersøkelsen viser at 7 % av respondentene var "lhb+", som vil si at de regnet seg for å være homofil, lesbisk, bifil, eller oppga å ha "annen seksuell orientering" eller å være tiltrukket av annet eller alle kjønn. SSBs definisjon av lhb+-personer omfatter altså både seksuell orientering og seksuell tiltrekning Det går an å være tiltrukket av flere, eller samme, kjønn uten å regne seg for å ha en annen seksuell orientering enn heterofil. 

 

Flere unge er skeive

Livskvalitetsundersøkelsen viste også at andelen som regner seg som ikke-heterofile, og som er tiltrukket av samme eller flere kjønn, varierer mellom ulike aldersgrupper i befolkningen. Generelt kan vi si at det er flere unge enn eldre som identifiserer seg som lesbisk, homofil, bifil eller å ha en annen seksuell orientering, og som er tiltrukket av andre enn det motsatte kjønn. 

I aldersgruppene 18-29 år regnet 12 % seg som lhb+. I motsetning gjaldt det samme bare 3,5 % av de mellom 60 og 79 år 

1 av 4 definerer seg som ikke helt heteroseksuell

I holdningsundersøkelsen fra 2017 stilte vi også et spørsmål hvor respondenter ble bedt om å plassere seg langs en skala fra 1 til 7, hvor 1 er definert som «heteroseksuell» og 7 er «homoseksuell». 75 % av befolkningen svarte 1, mens de resterende 25 % plasserer seg andre steder langs skalaen, hvorav 2 % velger alternativet «vil ikke svare».

30 % mener at de færreste er helt heterofile eller helt homofile/lesbiske

I holdningsundersøkelsen Bufdir gjennomførte i 2017 ble respondentene bedt om å ta stilling til påstanden "De færreste er verken helt heterofile eller helt homofile/lesbiske, de fleste kan i ulik grad være tiltrukket av mennesker av både sitt eget og motsatt kjønn". 30 % svarte at de var helt eller litt enig i denne påstanden. Kjønnsforskjellen i svarene var forholdsvis liten ved at 28 % av menn svarte at de var helt eller litt enig, mot 31 % blant kvinner.  

Vanskelig å tallfeste hvor mange som er lhbtiq

På bakgrunn av resultatene fra de ulike undersøkelsene kan vi slå fast at det ikke finnes et fasitsvar på spørsmålet «hvor mange i Norge er lhbtiq?». Det kan være flere som ikke føler tilhørighet til én identitet, og andre føler kanskje ikke behov for å definere seg selv. Videre kan hvordan man definerer seg selv også variere med tid og sted. Det er uansett viktig å legge til rette for at det er mulig å bryte med normer for kjønn og seksualitet uten å oppleve diskriminering, eller å måtte skjule aspekter ved sin person.

Antall transpersoner og interkjønnpersoner

Van der Ros påpeker i rapporten Alskens folk   at ulike studier kommer fram til ulike resultater når det gjelder antall transpersoner, fordi det legges forskjellige kriterier til grunn i beregningene. I rapporten refereres det videre til en nederlandsk befolkningsundersøkelse som angir at opp mot 5 % i befolkningen føler ambivalens eller usikkerhet knyttet til sin kjønnsidentitet. Det var færre som oppga ønske om hormonbehandling eller ga uttrykk for kjønnsdysfori. Blant menn gjaldt dette 0,6 % og blant kvinner 0,2 % En belgisk undersøkelse viser at 2,2 % rapporterte ambivalens knyttet til kjønnsidentitet tildelt ved fødselen

Basert på anslagene fra forskjellige studier, vil antallet transpersoner i Norge variere mellom 20 000 og 260 000 mennesker, avhengig av om spørsmålet handler om henholdsvis dysfori eller ambivalens.

Det finnes ulike anslag for antall personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling. Det er fordi det  finnes forskjellige definisjoner for hva som bør inkluderes innunder interkjønnparaplyen.  Når alle variasjoner er inkludert, viser studier at oppunder 2 % av befolkningen har en interkjønntilstand Ifølge dette anslaget har vi rundt 100 000 interkjønnpersoner i Norge. Les mer i Bufdirs artikkel om variasjon i kroppslig kjønnsutvikling.

Selv om det er vanskelig å tallfeste antall transpersoner, har vi enkelte tall fra offentlige etater. Skatteetaten registrerer for eksempel antall personer som søker om å endre juridisk kjønn, etter at ny lov trådte i kraft 1. juli 2016. Mellom juli 2016 og juli 2019 mottok Skatteetaten totalt 1 427 søknader Antallet innkomne saker inkluderer også saker som har blitt avsluttet på grunn av manglende tilbakemelding fra søker og noen få saker som har blitt avslått.

I tillegg dokumenterer Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTS) ved Rikshospitalet antallet nyhenviste pasienter i sine årsrapporter. I 2020 utredet behandlingstjenesten 566 nyhenviste pasienter. De siste årene har antallet pasienter ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens økt

Henvisninger til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens og endringer av juridisk kjønn uegnet til å si hvor mange som er transpersoner

Rapporten Rett til rett kjønn, helse til alle kjønn viser til at det er «mange som har rett til helsehjelp tilknyttet kjønnsdysfori, som ikke får den hjelpen de har behov for og ønsker» Tall fra offentlige etater gir dermed ikke et fullstendig bilde av hvor stor gruppen er, eller hvor mange som har behov for helsehjelp. 

Undersøkelsen om levekårene til lhbt-personer fra 2020 viser at flertallet av både binære og ikke-binære transpersoner ikke har gjennomført noen form for kjønnsbekreftende behandling. 27 % av de binære transpersonene som svarte på undersøkelsen, og 11 % av de ikke-binære transpersonene oppga å gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Av transpersonene som ikke hadde mottatt kjønnsbekreftende behandling, var den vanligste årsaken at de ikke hadde hatt behov for det. Å ikke ha råd til behandlingen var også en relativt vanlig årsak til å ikke ha foretatt kjønnsbekreftende behandling

Hvor mange lever åpent?

Tabu, skam, stigma og frykt for negative reaksjoner kan påvirke lhbtiq-personers handlingsrom og muligheter for å leve åpent. Homofili var kriminalisert inntil 1972, og først i 2010 tok Norge bort sykdomsdiagnosen transvestisme. Diagnosen F64.0 (transseksualisme) er fjernet i den 11. utgaven av Verdens helseorganisasjons diagnosemanual (ICD) i juni 2018, og anerkjenner dermed at å føle ambivalens knyttet til kjønn, i forskjellig grad, er en del av menneskelig variasjon.

Historisk og inntil nylig har lhbtiq-personer risikert straff og/eller å få sykdomsdiagnoser. Selv når rettigheter er vunnet vil en del normer fortsatt bestå. Det å være utenfor normen, enten basert på seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller kjønnskarakteristika, kan fortsatt være forbundet med skam og tabu for en del. Det å skjule seksuell orientering og kjønnsidentitet forekommer med andre ord fortsatt.

Mange skjuler den seksuelle orienteringen eller kjønnsidentiteten sin i ulike sammenhenger

Tall fra 2020 viser at relativt mange lhbt-personer skjuler sin seksuelle orientering og kjønnsidentiteten sin hvert fall en gang i måneden, for eksempel gjennom å holde tilbake informasjon om en selv og sine relasjoner. Det er vanligst for transmenn og bifile menn å skjule disse aspektene ved identitetene sine. 

Det kan være flere grunner til at bifile menn og transmenn skjuler sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet i større grad enn blant andre bifile menn og transkvinner. En grunn kan være forskjeller i holdninger til maskulinitet og femininitet. Å bryte med normen for maskulinitet og maskulin seksualitet møter kanskje sterkere sanksjoner enn å bryte med disse normene for femininitet. På denne måten er lhbtiq-feltet også knyttet til kjønnslikestillingsfeltet.  

En del er ikke åpne med familien

Å være åpen eller lukket om sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet kan ikke tenkes på som gjensidig utelukkende kategorier. For mange skeive, er det å være åpen eller ikke et valg man tar kontinuerlig gjennom livet og i ulike kontekster. Levekårsundersøkelsen om lhbt-personer fra 2020 spurte hvilke arenaer respondentene unngår å være åpne på Rapporten gir ikke et entydig bilde av hvilke kontekster som oppleves som mindre eller mer greit å være åpen i, men vi trekker her fram noen tendenser:

  • Homofile menn oppgir i størst grad å unngå å være åpen på arbeidsplassen (31 %), offentlig transport (25 %) og på gaten, plasser, parkeringsplasser eller andre offentlige steder (26 %).
    • Færrest unngikk å være åpen med helsevesenet (6 %), skolen (7 %) og idrettsforening (7 %).
  • For bifile menn var det vanligst å skjule sin seksuelle orientering overfor familien (54 %) og på arbeidsplassen (52 %).
    • De kontekstene det var minst vanlig for bifile menn å skjule orienteringen sin på, var helsevesenet (24 %).
    • Det var altså langt flere bifile enn homofile menn som oppga å holde sin seksuelle orientering skjult i ulike kontekster av livet.
  • De største andelene av lesbiske kvinner svarte at de unngår å være åpen på arbeidsplassen (28 %) og på gaten, plasser, parkeringsplasser eller andre offentlige steder (24 %). 
    • Til sammenligning unngikk få lesbiske å være åpne i idrettsforening, mot NAV, politi og helsevesen (alle 8 %) og fritid utenom idrett (7 %)
  • Blant bifile kvinner var det størst andeler som unngikk å være åpne med familien (44 %) og på arbeidsplassen (37 %) 
    • Det var minst vanlig å holde orienteringen sin skjult i parker, overfor politiet og helsevesenet (alle 15 %)
  • Størst andeler av transmenn unngikk å være åpne på arbeidsplassen (40 %), mot familien (35 %) og på skolen (30 %). 
    • De arenaene transmenn i minst grad unngikk å være åpne på var i idrettsforening (13 %), i møte med helsevesenet (16 %), fritid utenom idrett og i møte med politiet (begge 17 %)
  • For transkvinner var det mest vanlig å unngå å være åpen mot familien (31 %) og på skolen (26 %).
    • Det var minst vanlig å skjule kjønnsidentiteten sin i møte med politi (10 %), på kafe, restaurant, pub eller klubb, i møte med helsevesen og NAV (alle 13 %)
  • Blant de ikke-binære transpersonene, var det flest som var skjulte i møte med familien (34 %) og på arbeid (30 %).
    • De minst vanlige stedene å unngå åpenhet om kjønnsidentitet var i idrettsforening og i møte med politi (begge 14 %), og det var mindre vanlig å skjule kjønnsidentiteten i parker og fritid utenom idrett (begge 16 %).  

Tar vi for gitt at alle er heterofile?

Som samfunn tar vi ofte for gitt at alle vi møter er heterofile og at alle enten er menn eller kvinner. Dette blir kalt "heteronormativitet" og "tokjønnsmodellen". Normen er altså å være som majoriteten. Strukturer i samfunnet er også heteronormative, dette kan for eksempel gjenspeiles i fagplaner i skolen, behandlingen i helsevesenet, eller i offentlige skjemaer. De heteronormative strukturene blir tydeligst for de av oss som bryter med normer for kjønn og seksualitet, men alle kan lære seg å gjenkjenne dem. 

Å ikke være heterofil kan påvirke levekår negativt

Å bryte med heteronormene kan medføre en følelse av å ikke passe inn. Om man skal fortelle at man er homo eller la være er for mange et valg man må ta hver eneste dag. Dette har blitt kalt "åpenhetskompetanse" Det vil blant annet si å foreta seg en kontinuerlig vurdering om graden av negativitet i samfunnet eller nærmiljøet, for å minske negative tilbakemeldinger, og å øke sjansen for aksept  (les mer i Bufdirs artikkel "Åpenhet - et daglig valg") 

Enkelte tar til seg andres negative holdninger til lhbtiq-personer, eventuelt en forventning om at det finnes negative holdninger, og har utfordringer med å godta sin annerledeshet i så stor grad at de benekter eller skjuler sin seksuell orientering eller sin kjønnstilhørighet. Dette kan også skje med personer som vokser opp i miljøer som er aksepterende og støttende. 

Mange i befolkningen kjenner lesbiske, homofile og bifile

I holdningsundersøkelser utført i 2008, 2013 og 2017 ble et representativt utvalg i befolkningen spurt om de har venner eller bekjente i forskjellige grupper. Tallene viser at en relativt stor andel av befolkningen har venner eller bekjente som de vet er lhb-personer, og en del færre har venner eller bekjente som er transpersoner eller personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. 

73 % av befolkningen oppgir å ha venner eller bekjente som er lhb-personer, mens et fåtall av befolkningen har venner eller bekjente som er transpersoner (11 %) eller som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling (10 %). 

Flest i Oslo, i Nord-Norge, og blant yngre kjenner lhbt-personer

Det er flest i de yngste aldersgruppene som oppgir å kjenne lhbt-personer eller personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. I aldersgruppen 21 – 30 er det for eksempel 86 % som kjenner en lhb-person, mot 51 % i aldersgruppen 71 – 80 år.

I Oslo og Nord-Norge er det flest som oppgir å kjenne lhb-personer (83 %), mens det er færrest på Vestlandet, på 70 %. I Nord-Norge oppgir også 16 % å kjenne noen som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Sørlandet og Oslo har også relativt høye andeler som kjenner personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, med henholdsvis 12 % og 13 %.

Hvorfor måler vi antallet lhbtiq-personer?

Levekårskunnskap om lhbtiq-personer

Undersøkelser spør om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk for å kunne si noe om levekår for grupper under lhbtiq-paraplyen sammenlignet med den øvrige befolkningen. Svarene vi får legger et grunnlag for å utvikle politikk og tiltak som kan bedre levekår. Det har blitt gjennomført to representative norske levekårsundersøkelser om lesbiske, homofile og bifile i Norge og en representativ undersøkelse om transpersoner i Norge

Levekårene og livsbetingelsene til personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling i Norge har blitt beskrevet i to kvalitative undersøkelser, Livssituasjonen for personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling i Norge og Interkjønn og variasjon i kroppslig kjønnsutvikling. Refleksjoner om identitet, politikk og helsetilbud

Er det viktig å si noe om antall?

Uavhengig av om det er under 100 000 eller over 500 000 lhbtiq-personer i Norge i dag, er feltet viktig for å forstå diskriminering. Lhbtiq-feltet angår ikke bare lhbtiq-personer direkte. Det angår hele samfunnet, for eksempel når det gjelder hvordan vi ser på kjønn og kjønnsroller, og hva som utgjør mannlighet og kvinnelighet. Dette har igjen betydning for hvilket mangfold vi klarer å skape rom for i skole og barnehage, på arbeidsplassen og i samfunnet for øvrig.

For å lykkes med godt lhbtiq-arbeid og -forskning er det viktig at to av samfunnets sterkeste normer utfordres: heteronormativitet og tokjønnsmodellen. Å ha et bevisst forhold til hvilke normer som blir tatt for gitt av samfunnet, og hvilke konsekvenser dette får for personer og grupper, handler ofte om å stille seg spørsmålene: "Hvilke normer råder i samfunnet?" og "hvilke sanksjoner opplever mennesker som bryter med normene?" Disse spørsmålene er relevante for alle diskrimineringsgrunnlag. Lhbtiq-feltet er nært knyttet sammen med diskriminering på bakgrunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion og livssyn, og utgjør også en viktig brikke for å forstå samfunnet vi lever i.

Mer kunnskap

Det er relativt få kilder som kan si oss noe om antallet lhbtiq-personer i Norge. En forutsetning for å si noe om antall lhbtiq-personer, som igjen kan bidra til å si noe om lhbtiq-personers levekår med tall og statistikk, er at seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika inkluderes som bakgrunnsvariabler i undersøkelser med store utvalg.

Kilder

Anderssen, N., Eggebø, H., Stubberud, E. og Holmelid, Ø. (2021). Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Bergen: Universitetet i Bergen

Anderssen, N. og Malterud, K. (2013). Seksuell orientering og levekår. Bergen: Uni Helse

Feragen, K.B., Heggeli, C. og Wæhre, A. (2019). Livssituasjonen for personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling i Norge. Oslo: Oslo universitetssykehus

Folkhälsomyndigheten (2015). Hälsan och hälsans bestämningsfaktorer för transpersoner - En rapport om hälsoläget bland transpersoner i Sverige. Östersund: Folkhälsomyndigheten

Gram, K.H. (2021). 1 av 3 skeive lite tilfreds med egen psykiske helse. Oslo/Kongsvinger: SSB

Helsedirektoratet (2015). Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn. Oslo: Helsedirektoratet

Langeland, F., Eggebø, H., Anderssen, N. og Stubberud, E. (2021). Interkjønn og variasjon i kroppslig kjønnsutvikling. Refleksjoner om identitet, politikk og helsetilbud. Bodø: Nordlandsforskning

Normann, T.M. og Gulløy, E. (2010). Seksuell identitet og levekår - Evaluering av levekårsrelevans og datafangst.  SSB, rapport 13/2010. Oslo/Kongsvinger: SSB

Kuyper, L., og Wijsen, C. (2014). Gender identities and gender dysphoria in the Netherlands. Archives of sexual behavior. 2014;43(2):377-85.

Støren, K.S., Rønning, E. og Gram, K.H. (2020). Livskvalitet i Norge 2020. Oslo/Kongsvinger: SSB

Tønseth, K. m.fl. (flere årganger). Årsrapporter. Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens. Oslo: Oslo universitetssykehus HF

Van Caenegem, E., Wierckx, K., Elaut, E., Buysse, A., Dewaele, A., Van Nieuwerburgh, F., et al. (2015). Prevalence of Gender Nonconformity in Flanders, Belgium. Archives of sexual behavior. 2015:1-7.

Van Der Ros, J. (2013). Alskens folk. Levekår, livssituasjon og livskvalitet til personer med kjønnsidentitetstematikk. Hamar: Likestillingssenteret

Kontakt

Sophia Rodrigues Eusébio
Rådgiver