Det finnes begrenset med kunnskap om innvandrere med nedsatt funksjonsevne. Det er imidlertid grunn til å anta at denne gruppen står overfor utfordringer fordi de tilhører to minoriteter.

Hovedpunkter

Et kjennetegn ved mange familier med innvandrerbakgrunn som har barn med nedsatt funksjonsevne, er mangel på sosialt nettverk og rollemodeller.

Flyktninger og asylsøkere er spesielt utsatt for fysiske og psykiske lidelser.

Innvandrede kvinner rapporterer oftere om psykiske plager enn innvandrede menn og andre kvinner

Mål om likeverdig deltakelse

Offentlige tjenester skal være likeverdige; det vil si jevnbyrdige med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat, uavhengig av hvilken bakgrunn tjenestebrukeren har.

IMDI (2010) viser til at dette for det første innebærer at tjenestene skal være like gode for alle brukere. For det andre skal det være like god tilgang til tjenestene for alle brukere. Dette innebærer at brukeren kjenner til hva tjenesten går ut på, hva den har å tilby, hvor tjenesten er å finne, og hva som kreves for å kunne benytte den. For det tredje betyr likeverdige tjenester at det skal være resultatlikhet for alle brukere. Likebehandling er ikke det samme som likeverdig behandling, da likebehandling av ulike mennesker sjelden gir likt resultat.

Hvem er innvandrerbefolkningen med nedsatt funksjonsevne?

I Norge er 14 % innvandrere

Andelen innvandrere i befolkningen har steget kraftig siden 1970. Ifølge SSB utgjorde innvandrere 14,1 % av folkemengden i Norge per 1. januar 2018, som tilsvarer 746 700 personer. Norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 3,2 % av befolkningen.

Andelen innvandrere økte markant i midten av 2000-årene. Denne økningen samsvarer med utvidelsen av EU til å omfatte flere østeuropeiske land. Innvandrere fra Polen er den største gruppen her i landet, med 98 200 personer. Om lag 13 % av innvandrerne i Norge er fra Polen. Den nest største gruppen er fra Litauen, med 38 400 bosatte, og like bak følger innvandrere fra Sverige.

En meget heterogen gruppe

Innvandrere har kommet til Norge blant annet som arbeidsinnvandrere, studenter, flyktninger, asylsøkere og gjennom familiegjenforening. Innvandrerbefolkningen er svært heterogen og har bakgrunn fra mer enn 220 land og selvstyrte regioner. Med andre ord er det store variasjoner innad i innvandrerbefolkningen.

Tilsvarende er gruppen av personer med nedsatt funksjonsevne også en heterogen gruppe, og vi kan i liten grad si noe generelt og allmenngyldig om gruppen av innvandrere med nedsatt funksjonsevne.

Levekårsundersøkelse blant innvandrere

I 2016 gjennomførte SSB en levekårsundersøkelse blant innvandrere. Innvandrere fra tolv land har blitt intervjuet om en rekke forhold om levekår, som holdninger og verdier, boforhold, helse og økonomi. Folkehelseinstituttet skrev en rapport om helse blant innvandrere i Norge, basert på resultatene fra denne levekårsundersøkelsen (FHI 2019). I denne rapporten så de nærmere på funksjonsnedsettelse blant innvandrerbefolkningen. 

Resultatene fra levekårsundersøkelsen blant innvandrere viser at det er relativt stor variasjon i andel med funksjonsnedsettelse for innvandrere med ulik landbakgrunn. For enkelte av innvandringsgruppene er det også en klar forskjell mellom kjønnene. 

I gjennomsnitt har flere innvandrere nedsatt funksjonsevne

Dersom man ser på hele innvandringsgruppen under ett, er det en høyere andel som har nedsatt funksjonsevne enn i befolkningen for øvrig. Blant menn med innvandringsbakgrunn var det 8 % som hadde en funksjonsnedsettelse, mens det var 9,1 % blant kvinner med innvandringsbakgrunn. Tilsvarende tall for befolkningen for øvrig var 4,8 % blant menn og 5,6 % blant kvinner. 

Stor variasjon

Blant innvandrere fra Polen og Eritrea er det en lavere andel menn og kvinner som oppgir å ha en funksjonsnedsettelse enn i befolkningen for øvrig. Det tilsvarende finner vi for kvinner fra Somalia og Afghanistan. 

En relativt stor andel av menn fra Irak og Bosnia-Hercegovina oppgir å ha nedsatt funksjonsevne, med henholdsvis 14,2 % og 12,6 %. Kvinner fra Pakistan oppgir å ha den høyeste andelen med nedsatt funksjonsevne, med 15,7 %.

Vi finner ikke store forskjeller i kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne mellom norskfødte med innvandrerforeldre og hele befolkningen. 

Som forventet ser vi at høyere alder medfører høyere andel med nedsatt funksjonsevne.

Utdanning

Det er også en klar samvariasjon mellom utdanning og nedsatt funksjonevne, hvor det blant de med høyere utdanning er en lavere andel som har nedsatt funksjonsevne. Vi ser den samme tendensen for personer med og uten innvandringsbakgrunn og for begge kjønn. Men personer med innvandringsbakgrunn har en noe høyere andel med nedsatt funksjonsevne for alle utdanningsnivåer.   

Alder ved innvandring

Blant de som var under 20 år da de innvandret til Norge er det en lavere andel som har nedsatt funksjonsevne enn blant de som innvandret etter at de hadde fylt 20 år. Det er heller ingen kjønnsforskjell blant de som innvandret før fylte 20 år, mens det er flere menn med nedsatt funksjonsevne blant de som innvandret etter de hadde fylt 20 år.  

Norskkunnskap

Det er en lavere andel med funksjonsnedsettelse blant innvandrere med gode norskkunnskaper enn blant dem med middels eller dårlige norskkunnskaper.  

Helsesituasjonen for innvandrere

Det er uklare grenseflater mellom en persons helsesituasjon og en funksjonsnedsettelse. Selv om man har en nedsatt funksjonsevne, kan man ha god helse. Imidlertid kan man anta at dårlig helse indikerer en funksjonsnedsettelse.

Egenvurdert helse

Andel innvandrere som vurderer sin egen helse som god eller svært god. Etter opprinnelsesland. 2016

Kilde: Vrålstad og Wiggen 2017

Egenvurdert helse. Etter kjønn og bakgrunn. 2016

Kilde: Vrålstad og Wiggen 2017

Andel som vurderer sin egen helse som god eller svært god. Etter aldersgruppe og bakgrunn. 2016

Kilde: Vrålstad og Wiggen 2017

Andel som vurderer sin egen helse som god eller svært god. Etter opprinnelsesland. 2016

Egenvurdert helse. Etter kjønn og bakgrunn. 2016

Andel som vurderer sin egen helse som god eller svært god. Etter aldersgruppe og bakgrunn. 2016

Kilde: Vrålstad og Wiggen 2017

Datagrunnlaget

Dataene er fra undersøkelsen Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Utvalget består av innvandrere i alderen 16-74 år med minst to års botid i Norge, og som har bakgrunn fra Polen, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Vietnam, Sri Lanka, Somalia og Eritrea. Innvandrere defineres som personer som er født i utlandet og har to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. 

Spørsmålet om egenevaluering av helsen var som følger:

"Hvordan vurderer du din egen helse sånn i alminnelighet. Vil du si at den er svært god, god, verken god eller dårlig, dårlig eller svært dårlig?"

Resultatet for hele befolkningen er hentet fra Levekårsundersøkelsen om helse 2015.

Færre innvandrere oppgir å ha god helse

Levekårsundersøkelsen blant innvandrere i Norge viser at en mindre andel voksne innvandrere opplever sin egen helse som god enn i befolkningen generelt. Imidlertid er det klare forskjeller mellom innvandrere fra ulike land. Innvandrere fra Tyrkia og Pakistan oppgir å ha dårligere helse enn de øvrige gruppene, mens innvandrere fra Somalia, Eritrea og Polen kommer best ut (Vrålstad & Wiggen 2017).

Som det fremkommer i tabellen overfor, er det også kjønnsforskjeller i evalueringen av egen helse blant innvandrere. Andelen som vurderer helsen som god eller svært god er lavere blant innvandrerkvinner enn blant innvandrermenn.

Tabellen overfor viser også at andelen eldre som vurderer egen helse positivt er betydelig lavere blant innvandrere enn i befolkningen generelt.

Stor variasjon i forekomst av kroniske sykdommer

Levekårsundersøkelsen viser at andelen som oppgir å ha kronisk sykdom er omtrent den samme blant innvandrerne som i majoritetsbefolkningen. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper. Sammenliknet med befolkningen for øvrig hadde innvandrere fra Eritrea, Somalia og Afghanistan lavest andel med kronisk sykdom, mens andelen var størst blant innvandrere fra Tyrkia og Pakistan (Vrålstad & Wiggen 2017). Andre undersøkelser finner også høyere forekomst av visse typer kroniske sykdommer blant enkelte innvandrergrupper enn i den øvrige befolkningen. Dette gjelder for eksempel diabetes, hjerte- og karsykdommer og enkelte typer av kreft (Folkehelseinstituttet 2017).

Dårligere psykisk helse blant innvandrere

Levekårsundersøkelsen blant innvandrere i Norge viser at andelen med psykiske problemer blant innvandrere er 12 % mot 6 % i hele befolkningen, og med til dels store variasjoner mellom landgrupper og mellom de ulike symptomene. Innvandrede kvinner rapporterer oftere om psykiske plager enn innvandrede menn og andre kvinner (henholdsvis  4 % og 3 % mer). Innvandrere fra Irak, Iran og Tyrkia har oftere psykiske problemer enn andre innvandrere. I motsetning til i befolkningen ellers, øker andelen med psykiske problemer med alderen blant innvandrerne (Vrålstad & Wiggen 2017).

Flyktninger er mest utsatt for psykiske lidelser

Blant innvandrere er det de med bakgrunn som flyktninger som er mest utsatt for psykiske lidelser (Legeforeningen 2008). Innvandreres migrasjonshistorie kan vise noe av grunnene til overhyppighet av helseproblemer og funksjonshemming. De som har bakgrunn som flyktninger og asylsøkere, kan ha vært utsatt for ekstreme opplevelser som krig eller tortur, og de kan ha mistet familie, eiendom og status. Barn som kommer som flyktninger eller asylsøkere er spesielt sårbare.

Barn med nedsatt funksjonsevne på asylmottak

Barn med nedsatt funksjonsevne kan trenge medisinsk behandling og oppfølging, trening, pedagogisk innsats og stimulering fra tidlig alder. Det er derfor viktig at hjelpeapparatet tidlig avdekker hvorvidt barn på asylmottak har en nedsatt funksjonsevne. 

I hvilken grad nedsatt funksjonsevne blir oppdaget når barn kommer på asylmottak henger sammen med hvorvidt funksjonsnedsettelsen er synlig eller ikke. 94 % av ansatte ved mottak oppgir at det er lett å oppdage fysiske funksjonsnedsettelser. Imidlertid er det kun 22 % som oppgir at det er lett å se at barn har psykiske vansker (Berg & Kittelsaa 2012).  Dette er en utfordring når vi vet at flyktninger og asylsøkere er mer utsatt for psykiske lidelser enn befolkningen generelt.

Levekår for innvandrere med nedsatt funksjonsevne

Dobbelt sårbar situasjon

Studier av levekår for personer med nedsatt funksjonsevne viser at disse kommer dårligere ut enn den øvrige befolkningen på en rekke sentrale levekårsområder. Ikke minst gjelder dette innenfor områdene utdanning og arbeid.

Samtidig vet vi fra undersøkelser av innvandreres levekår at innvandrere har høyere arbeidsledighet, at flere er fattige, og at flere er avhengig av velferdsordninger (Blom & Henriksen 2008). Sett i sammenheng indikerer dette at innvandrere med nedsatt funksjonsevne kan ha dårlige levekår både fordi de har en funksjonshemming, og fordi de er innvandrere. Det kan med andre ord se ut til at de befinner seg i en dobbelt sårbar situasjon.

Språk- og informasjonsproblemer i kontakt med velferdssystemet

Intervjuer gjort med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne viser at disse møter store språk- og informasjonsproblemer i sin kontakt med velferdssystemet. Mange er avhengig av å bruke tolk for å få til en god kommunikasjon. Tolk brukes i for liten grad, og tolker kan mangle kunnskap på områder som helse og funksjonshemming. Dette kan føre til at viktig informasjon ikke når fram (Berg 2014). Innvandrere kan dessuten ha lite kunnskap om helsevesenet og velferdssystemet i Norge.

Samhandlingsproblemer som oppstår på grunn av mangelfull kommunikasjon og informasjon, kan bli forstått som uttrykk for kultur og religion av representanter for hjelpeapparatet. Dette kan forsterke vanskene med å formidle nødvendig støtte og hjelp til familiene. Selv om alle mennesker bosatt i Norge skal tilbys likeverdige tjenester uavhengig av etnisitet og kulturell eller religiøs tilknytning, er det grunn til å tro at dagens tjenester ikke fungerer like godt for alle (Helsedirektoratet 2009).

Manglende sosialt nettverk og rollemodeller

Et kjennetegn ved mange familier med innvandrerbakgrunn som har barn med nedsatt funksjonsevne, er mangel på sosialt nettverk og rollemodeller. Funksjonsnedsettelse kan være et lite omtalt fenomen i deres hjemland, og de kan ha lite kunnskap om hva barnets nedsatte funksjonsevne innebærer. I enkelte miljøer er det heller ikke vanlig at det snakkes høyt om funksjonsnedsettelse, og det kan derfor være vanskelig for familiene å finne fram til andre familier i samme situasjon. Innvandrere er i liten grad medlemmer av interesseorganisasjoner og mangler dermed også denne formen for fellesskap og støtte (Kittelsaa & Berg 2014).

Skolen er en viktig arena for å skaffe seg et sosialt nettverk. Studier indikerer at innvandrerbarn med nedsatt funksjonsevne oftere enn andre barn plasseres i segregerte undervisningstilbud (Berg 2012). Les mer i vår artikkel Barn med nedsatt funksjonsevne i skole og fritid.

Kunnskapsstatus

Kunnskapen om levekår og livssituasjon for voksne og barn i innvandrerbefolkningen som har nedsatt funksjonsevne er svært begrenset. Vi har ikke systematiske oversikter over denne gruppas levekår og livssituasjon.

Det mangler dessuten kunnskap om hvem innvandrere med nedsatt funksjonsevne er, herunder om det er spesifikke funksjonsnedsettelser eller helsetilstander som er spesielt utbredt, eller som trenger spesiell oppmerksomhet.

Det er videre behov for mer kunnskap om innvandreres bruk av tjenester og tiltak rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne. Det er et særlig behov for kunnskap om samhandling med hjelpeapparatet, og om de mottar et likeverdig tjenestetilbud.

Kilder

Berg, B. (red.) (2012). Etnisitet og funksjonshemming. Oslo: Universitetsforlaget.

Berg, B., & Sveaass, N. (2005). «Det hainnle om å leve...» Tiltak for bedre psykisk helse for beboere i asylmottak. Trondheim: SINTEF, IFIM.

Berg, B. (2014). Dobbelt sårbar – minoritetsfamilier med funksjonshemmede barn. I J. Tøssebro., & C. Wendelborg (Red.), Oppvekst med funksjonshemming. Familie, livsløp og overganger (s.180-199). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Blom, S., & Henriksen, K. (red.) (2008). Levekår blant innvandrere i Norge 2005/2006. (SSB-rapport 2008/5). Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Den norske legeforening (2008). Likeverdige helsetjenester. Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere. Oslo: Den norske legeforening.

Folkehelseinstituttet (2017). Helse i innvandrerbefolkningen. I Folkehelserapporten på nett. Hentet 31/07/2018. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Helsedirektoratet (2009). Migrasjon og helse – utfordringer og utviklingstrekk. (Helsedirektoratet Rapport, 2009) Oslo: Minoritetshelse og rehabilitering, Helsedirektoratet.

IMDi (2010). Likeverdige offentlige tjenester. (lokalisert 05.10.2014).

Kittelsaa, A., & Berg, B. (2012). Dobbelt sårbar. Funksjonshemmete barn og unge i asylmottak. (NTNU Rapport, 2012). Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Kittelsaa, A., & Berg, B. (2014). Interesseorganisasjoner for utviklingshemmede – også for innvandrere? (NTNU Rapport, 2014). Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Vrålstad, S., & Wiggen, K. S. (red.) (2017). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. (SSB-rapport 2017/13). Oslo: Statistisk Sentralbyrå.