Barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert som mottakere av hjelpetiltak i hjemmet sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn. Dette gjelder i mindre grad for omsorgsovertakelser. Innvandrere fremstår som hyppigere representert i statistikken for barn plassert utenfor hjemmet enn det som er tilfellet, fordi bosatte enslige mindreårige inngår i tallene.

Hovedpunkter

26 % av barna med barnevernstiltak er innvandrere eller har foreldre som har innvandret

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert når det gjelder hjelpetiltak i hjemmet

Andelen under omsorg er lavest blant norskfødte barn med innvandrerforeldre

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, samt bidra til trygge oppvekstsvilkår. Barnevernloven gjelder alle barn som oppholder seg i Norge uavhengig av bakgrunn, oppholdsstatus eller statsborgerskap.

I denne artikkelen vises forekomsten av ulike typer barnevernstiltak blant barn med ulik innvandrerbakgrunn og landbakgrunn. Tallene som presenteres er for barn under 18 år.

Barnevernstiltak blant barn med innvandrerbakgrunn

Ved utgangen av 2018 hadde 26 % av barna med barnevernstiltak innvandrerbakgrunn  . I tillegg hadde 14 % en norskfødt forelder og en utenlandskfødt forelder. Disse blir ikke skilt ut som en egen innvandringskategori i Statistisk sentralbyrå sin barnevernsstatistikk, men inngår i kategorien «barn og unge ellers». Det vil si at de tallene som er publisert her om denne gruppen, ikke er tilgjengelig andre steder.

Skillet mellom tiltak i og utenfor hjemmet

Barnevernet i Norge skal først og fremst gi hjelp og støtte slik at foreldrene selv kan ivareta sitt omsorgsansvar. For flertallet av barna og familiene som kommer i kontakt med barneverntjenesten er hjelpetiltak i hjemmet tilstrekkelig. I 2018 var råd og veiledning til familien det mest benyttede hjelpetiltaket, fulgt av deltakelse i ansvarsgruppe og samarbeidsteam og tilbud om besøkshjem og avlastningstiltak.

Dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig til å ivareta barnets behov, kan barneverntjenesten flytte barnet ut av hjemmet både med og uten foreldrenes samtykke. Det vanligste er at barneverntjenesten overtar omsorgsansvaret for barnet gjennom et vedtak i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker . Les mer om omsorgsovertakelser.

Barn kan også ha bosted utenfor hjemmet, selv om foreldrene fortsatt har omsorgsansvaret. Dette kan være flyttinger som et frivillig hjelpetiltak eller det kan skyldes enten alvorlige atferdsproblemer hos barnet eller hasteflyttinger fordi barneverntjenesten mener at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Les mer om hasteflyttinger.

Ved flytting utenfor hjemmet skal barneverntjenesten så langt det er mulig legge til rette for at et barns religion og kulturelle bakgrunn ivaretas. Les mer om barnevernet.

Store forskjeller mellom innvandrerkategoriene

Ved utgangen av 2018 var forekomsten av barnevernstiltak pr. 1 000 i alderen 0-17 år i de ulike innvandrergruppene som følger:

  • 26 pr. 1 000 blant barn uten innvandrerbakgrunn
  • 56 pr. 1 000 blant innvandrere
  • 33 pr. 1 000 blant norskfødte med innvandrerforeldre
  • 37 pr. 1000 blant norskfødte med én innvandrerforelder

Tallene viser at barn med innvandrerbakgrunn, og særlig barn som har innvandret til Norge, er overrepresentert som mottakere av barnevernstiltak, sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn.

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert som mottakere av hjelpetiltak

Det er særlig for hjelpetiltak i hjemmet at innvandrere og norskfødte med en eller to utenlandskfødte foreldre er overrepresentert. Vi vet at det er vanligere at barn med innvandrerbakgrunn mottar tiltak som direkte eller indirekte er økonomiske ytelser, eksempelvis økonomisk hjelp og barnehage, enn i den øvrige befolkningen (SSB-rapport 2015/16).

Flere har pekt på at denne tiltaksbruken gjenspeiler at familier med innvandrerbakgrunn er dårligere stilt når det gjelder sosioøkonomiske forhold som inntekt, foreldres utdanning og mottak av sosiale ytelser (se blant annet Christiansen et al 2015, Paulsen, Thorshaug og Berg 2014, og Berg, Paulsen, Midjo, Haugen, Garvik og Tøssebro 2017).

Svak overrepresentasjon av innvandrerbarn under omsorg

Det er langt mindre forskjeller mellom gruppene når man ser på andel barn under barnevernstjenestens omsorg. Ved utgangen av 2018 var andelen barn under barnevernstjenestens omsorg høyest blant innvandrere, med 9,8 pr. 1 000 barn i alderen 0-17 år, og lavest blant norskfødte barn med to innvandrerforeldre, med 7,4 pr. 1 000 barn.

Det er verdt å merke seg at dette funnet avviker fra det Berg et al (2017) finner i sin forskning om innvandreres møter med barnevernet. De finner at norskfødte barn med en innvandrerforelder er den gruppen som har høyest rate i omsorgsovertakelser. Årsaken til at de har et lavere tall for barn som har innvandret, kan sannsynligvis knyttes til at de har tatt ut enslige mindreårige fra statistikken.

Enslige mindreårige flyktninger trekker opp tallene på bosted utenfor hjemmet

Blant barn som har bosted utenfor hjemmet, uten at barneverntjenesten har overtatt omsorgsansvaret, skiller barn som har innvandret seg ut ved at 14 pr. 1 000 bor i fosterhjem, institusjon eller bolig med oppfølging. For barn som er født i Norge av foreldre hvor den ene eller begge har innvandret ligger andelen på rundt 2 pr. 1 000.

Noe av årsaken til at innvandrere er overrepresentert blant barn som bor utenfor hjemmet er at bosatte enslige mindreårige flyktninger er inkludert i denne statistikken. De fleste kommuner fatter barnevernstiltak, som regel bolig med oppfølging, når enslige mindreårige bosettes. Andelen innvandrere med tiltak utenfor hjemmet, som ikke har vedtak om omsorgsovertakelse, er vesentlig redusert fra 2016 til 2018.

Fordeling på ulike plasseringstiltak

Barn som ikke kan bo hjemme har som regel bosted i fosterhjem i eller utenfor slekt og nettverk, barnevernsinstitusjon eller i bolig med oppfølging. Barn med hastevedtak blir flyttet i beredskapshjem eller barnevernsinstitusjon. 

Flertallet bor i fosterhjem

Fosterhjem er det mest benyttede tiltaket blant barn og unge som ikke kan bo hjemme, og dette gjelder for alle innvandringskategoriene. Les mer om barn i fosterhjem. Innvandrere er overrepresentert i fosterhjem, sammenlignet med de andre innvandringskategoriene, der antallet ligger på rundt 6 per 1000.

Barn og ungdom som trenger et nytt sted å bo, foretrekker ofte å flytte til noen de kjenner fra før. Overgangen til et fosterhjem kan bli lettere når barnet allerede kjenner fosterforeldrene. Andelen som bor i fosterhjem i familie og nære nettverk har økt med 5 prosentpoeng siden 2013, og lå ved utgangen av 2018 på 29 %.

Av alle barn som bor i fosterhjem er andelen som bor i fosterhjem hos familie og nære nettverk i de ulike innvandringskategoriene fordelt slik ved utgangen av 2018:

  • barn uten innvandrerbakgrunn - 32 %
  • norskfødte med en utenlandskfødt forelder - 30 %
  • barn som har innvandret - 19 %
  • norskfødte med to innvandrerforeldre – 13 %

25 % av barna i institusjon er innvandrere

Ved utgangen av 2018 var 25 % av barna i institusjon innvandrere. Også når man ser antallet i forhold til befolkningen var innvandrere betydelig mer overrepresentert enn de andre innvandringskategoriene.

Mulige forklaringer på overrepresentasjon av innvandrere

At innvandrere er overrepresentert blant barn som er plassert utenfor hjemmet, og særlig i institusjon og bolig med oppfølging, kan ha flere forklaringer.  I tallene som er presentert her er det av stor betydning at bosatte enslige mindreårige flyktninger inngår i statistikken. Disse gjør særlig at andelen i bolig med oppfølging øker, men enslige mindreårige bosettes også i fosterhjem og barnevernsinstitusjon. Noen kommuner har opprettet egne kommunale barnevernsinstitusjoner der enslige mindreårige bosettes.

For det andre kan særlig forhold knyttet til fluktbakgrunn bidra til at flere plasseres utenfor hjemmet. Disse barna og familiene vil i tillegg til levekårsutfordringer og minoritetsrelaterte faktorer, i tillegg ha belastninger knyttet til erfaringer fra krig, flukt og mulig traumebakgrunn (Berg et al 2017). Dette kan gjøre det ekstra krevende å utøve foreldrerollen på en god måte, og kan også gi seg uttrykk i psykiske problemer og atferdsvansker hos barna. I statistikken ser vi at barn som har flukt som innvandringsbakgrunn, for eksempel barn fra Afghanistan, Syria, Eritrea, Etiopia og Somalia, er særlig overrepresentert med plasseringer utenfor hjemmet.  

Samtidig viser forskning at økt botid reduserer andelen med barnevernstiltak (Berg et al 2017). Mange av dem med kort botid i Norge står utenfor arbeidsmarkedet og har av den grunn lav inntekt. Lav inntekt eller avhengighet av sosialhjelp/trygd kan for mange i denne gruppa være et forbigående fenomen.

Kilder

Christiansen, Ø., Bakketeig, E., Skilbred, D., Madsen, C., Havnen, K. J. S., Aarland, K., & Backe-Hansen, E. (2015). Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak. Retrieved from Bergen/Oslo

Statistisk sentralbyrå (2015). Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet 2012. Rapporter 2015/16

Statistisk sentralbyrå. Barnevern.

Paulsen, V., Thorshaug, K. og Berg, B. (2014) Møter mellom innvandrere og barnevernet. Kunnskapsstatus. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning

Berg, B., Paulsen, V., Midjo, T., Haugen, G. M. D., Garvik. M. og Tøssebro, J. (2017). Myter og realiteter. Innvandreres møte med barnevernet. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning

Christiansen, Ø., Havnen, K. J. S., Iversen, A. C., Fylkesnes, M. K., Lauritzen, C., Nygård, R. H., Jarlby, F. og Vis, S. A. (2019). Barnevernets undersøkelsesarbeid. Når barnevernet undersøker, delrapport 4