Omfang av barnefattigdom

For å måle omfanget av barnefattigdom bruker vi lav inntekt som mål. Det vil si husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge. Dette er et relativt fattigdomsmål 

På temasidene våre om barnefattigdom kan du lese mer om arbeidet som gjøres fra statlig hold, aktuelle tilskudd, tverrsektorielt arbeid samt relevant forskning og litteratur.

Tallene er for 2016. Tidslinjen viser tall fra 2014-2016. Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Siden er nå oppdatert med nye tall for 2016 (inkludert boforhold), som er nyeste tilgjengelige årgang. Tall for 2017 kommer i 2019.

Delbydelstall for Oslo kommune (SSB, 2016)

Last ned nye delbydelstall for Oslo kommune (excel-fil). Delbydelstallene inkluderer nå flere av indikatorene. 

Om barnefattigdom kommunemonitor

Målet med denne monitoren er å gi en oversikt over barnefattigdom i kommunen, slik at kommunen og andre aktører i større grad kan målrette sin innsats mot barnefattigdom. Indikatorene gir mulighet til å se utvikling over tid, og å sammenligne seg med andre kommuner, samt verdien til Norge. Indikatorene viser også verdier for fylker, og bydeler i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Enkelte indikatorer er tilgjengelige på delbydelsnivå for Oslo.

Indikatorene er utviklet i samarbeid med en arbeidsgruppe bestående av ansatte fra sentralforvaltningen, SSB, forskere og kommuner.

Barnefattigdom.no vil bli omlagt til et forbedret grensesnitt med nye funksjoner i løpet av høsten 2018. Det vil da bli mulig å sammenligne delbydeler i Oslo, og å vise indikatorverdier for barnehusholdninger, i tillegg til dagens verdier for antall/andel barn.

Statistikken om antall innbyggere, andel barn og sysselsettingsgrad vil utgå.

 

Hva kan indikatorene si oss?

Indikatorene som presenteres sier noe om status på barnefattigdomsfeltet, hvorvidt det har skjedd endringer over tid og kjennetegn til barnefamiliene som risikerer å oppleve fattigdom. Indikatorene kan derimot ikke si noe hvorfor og hvordan endring skjer, eller identifisere enkeltpersoner.

Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel kan forskjeller mellom kommunene i andel barn i husholdninger med lavinntekt skyldes ulike næringer for yrkesaktive familier, eller nylig bosetting av barnefamilier med flyktningbakgrunn. Store prosentvise endringer kan lett forekomme i små kommuner, hvor noen barn fra eller til kan gi betydelige utslag i statistikken.

Temaområder

Indikatorene som inngår i kommunemonitor barnefattigdom er organisert i fire ulike kategorier. Statistikken kan overlappe med hverandre, som vil si at et barn kan være en del av flere indikatordata.

  1. Omfang av barnefattigdom: Indikatorene om omfanget av barnefattigdom sier noe om hvor mange barn som bor i husholdninger med lavinntekt. Barn i husholdninger med lavinntekt har økt risiko for å oppleve fattigdom. Lavinntektsgrensen er satt til 60 prosent av medianinntekten i Norge («EU-60»). Med inntekt mener vi samlet inntekt etter skatt, per husholdning. Dette er et relativt fattigdomsmål. Relativ fattigdom betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn.
  2. Risiko for fattigdom: Disse indikatorene viser barn i husholdninger som av ulike årsaker kan anses for å være økonomisk sårbare, og i risiko for lavinntekt og fattigdom. Det kan innebære at husholdningene mottar sosialhjelp eller andre stønader, ikke har yrkestilknytning, eller at barnet har en eneforsørger. Dette er husholdningstyper som har høy risiko for å oppleve lavinntekt. Enkelte av disse indikatorene vises også i kategorien «Hvem er de fattige?», men viser da hvor mange av barna med lavinntekt som også tilhører en husholdning som mottar stønader, mangler yrkestilknytning, har lav utdanning, eller har en eneforsørger.
  3. Hvem er de fattige?: Disse indikatorene viser de ulike husholdningstypene som barn i husholdninger med lavinntekt bor i. Barn i husholdninger i risiko for fattigdom tilhører ofte minst én av disse husholdningstypene. Disse indikatorene benytter lavinntektsgruppen «Barn i husholdninger med lavinntekt siste år» som utgangspunkt for å vise de forskjellige husholdningstypene som har lavinntekt. 
  4. Barnefattigdom og boforhold: Disse indikatorene viser hvilke boforhold barn med og uten lavinntekt har. Indikatorene forteller om barna bor i en leid bolig, og om de bor trangt. Barn med lavinntekt har økt risiko for dårlige boforhold.

 

Forhold som kan påvirke sammenligning mellom kommuner

Indikatorene kan ikke direkte fortelle hvorfor det er forskjeller mellom kommuner. Indikatorene dreier seg blant annet om barn i husholdninger som har lavinntekt eller er økonomisk sårbare. Husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge regnes som å ha lavinntekt. Forhold som påvirker barnefamilienes økonomi og inntekt sett opp mot resten av landet er derfor utslagsgivende. Dette kan være for eksempel sysselsettingsgraden, næringene i kommunen, eller utdanningsnivået til forsørgerne.

Befolkningssammensetningen i kommunen har betydning, og ulike befolkningsgrupper har ulike forutsetninger for å etablere en stabil tilknytning til arbeidslivet. For eksempel kan barnefamilier med innvandrerbakgrunn ha større utfordringer med å etablere seg i det norske arbeidslivet, men statistikken viser også at færre og færre barn med innvandrerbakgrunn opplever lavinntekt jo lengre familien har bodd i Norge.

Kontakt

Dersom du har spørsmål om kommunemonitoren, ta kontakt med seniorrådgiver Stian Carstens Bendiksen per epost: stian.carstens.bendiksen@bufdir.no.

Om fattigdomsbegrepet i Norge

Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»

Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).

Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom. 

Omfang av barnefattigdom anslås gjennom lavinntekt

Vi anslår omfanget av barnefattigdom gjennom å måle antall og andel barnefamilier med lavinntekt. Lavinntektsgrensen er satt til 60 prosent av medianinntekten i Norge («EU-60»). Med inntekt mener vi samlet inntekt etter skatt, per husholdning. Dette er et relativt fattigdomsmål. Relativ fattigdom betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn.

Når vi referer til «lavinntekt» skrevet som ett ord, snakker vi om lavinntekt etter en lavinntektsgrense. Når vi referer til «lav inntekt» skrevet som to ord, snakker vi om det å ha lav inntekt i en mer generell forstand.

Lavinntekt og fattigdom

Det er ikke nødvendigvis slik at å vokse opp i en familie med lavinntekt, er det samme som å vokse opp i fattigdom. Situasjonen til hver lavinntektsfamilie vil variere, og være avhengig av hvilke bo- og leveutgifter de har. Mange av disse barna risikerer likevel å vokse opp i fattigdom, og vi fanger opp denne gruppen ved å måle hvem som har lavinntekt. Det å leve i fattigdom som barn kan ha konsekvenser både for situasjonen her og nå, og for fremtidige muligheter.

Lavinntektsmålene sier ikke noe om hvordan inntekten fordeles i husholdningen (Fløtten og Pedersen, 2009 i Seim og Larsen, 2011). Mange foreldre velger å prioritere barnas behov fremfor sine egne (Sandbæk, 2009 og Halvorsen, 1993 i Seim og Larsen, 2011). Ved omtale av barnefattigdom i media er det vanligvis lavinntekt i barnefamiliene som ligger til grunn.

Fordi vi måler lavinntekt som en andel av medianinntekten i Norge, vil andelen barn i lavinntektsfamilier ikke kunne havne på 0, siden inntekt ikke er jevnt fordelt i samfunnet. Meningen med indikatorer basert på en slik lavinntektsgrense er å danne et bilde av utviklingen over barnefamilier som har liten inntekt, i forhold til folk flest i Norge. Vi sammenligner inntekten til de som tjener lite med folk flest, fordi fattigdom i Norge er å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn.

For mer informasjon om tilnærminger til måling av fattigdom, se kapittel 1 i "Barn som lever i fattigdom. Rapport om arbeidet med regjeringens strategi 2015–2017". 

Registerdata som datakilde

Registerdata er valgt som datakilde fordi indikatorene skal vise data for alle landets kommuner. For å få gode data på kommunenivå, er det ikke praktisk å gjennomføre store spørreundersøkelser. Man må likevel huske på at slike inntektsbaserte mål ikke tar hensyn til at barn kan bo i husholdninger som mottar overføringer fra andre husholdninger, enten i form av gaver eller barnebidrag som betales direkte.

Ulike anslag på barn som bor i husholdninger med lavinntekt

Ulike definisjoner av lavinntekt kan gi ulike anslag av antall fattige barn. Dette gjenspeiles i at anslagene for antall fattige barn varierer innenfor samme kommune.
For eksempel, i Kautokeino varierer anslaget mellom 46 og 123 barn i lavinntektsfamilier. Anslaget på 53 barn er basert på lavinntekt det siste året (2016), mens anslaget på 123 barn er basert på hvem som har hatt lavinntekt over de 3 siste årene (2014-2016). Man kan da anta at antall fattige barn vil ligge et sted i mellom disse to tallene. Når media omtaler barnefattigdomstall (for eksempel 101 325 fattige barn i 2016), er det ofte tallene på lavinntekt over 3 år som benyttes.

Av og til benyttes det ulike mål på lavinntekt. Enkelte statistikker benytter for eksempel 50 % av medianinntekten i landet som lavinntektsgrense (ofte kalt «OECD-50»). Hvor stor andel av medianinntekten husholdningen som settes som grense, kan påvirke hvor mange barn som defineres som fattige i stor grad. Tidligere forskning har vist at andelen barn som regnes som fattige øker med flere prosentpoeng når man øker andelen av medianinntekten med 10 prosent (Ytrehus, 2004, s. 43).

For 2014 er andelen barn i husholdninger med lavinntekt på 6 % når man legger OECD sin lavinntektsgrense på 50 % av inntektsmedianen i Norge til grunn. Når man øker denne til EUs lavinntektsgrense til 60 % av inntektsmedianen i Norge, øker andelen barn i husholdninger med lavinntekt til 9,4 % (SSB 2014).

Datakilder

Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene. og bydeler i de største byene. Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.

Personvern

I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.

Enhet

Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.

Tolkning av statistikken må være helhetlig

Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet.

Kilder

Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.

Seim, S. og Larsen, H. (red.). (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.

Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.

Ytrehus, S. (2004). Fattige barn i Norge: Hvem er de og hvor bor de? Fafo-rapport 445. 2. reviderte utgave.

Risiko for fattigdom

For å si noe om omfanget av barn som lever i risiko for fattigdom  måler vi økonomisk sårbarhet med husholdninger som mottar ulike former for offentlige økonomiske stønader og husholdninger uten personer med yrkestilknytning.

Tallene er for 2016. Tidslinjen viser utviklingen fra 2013-2016. Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Om fattigdomsbegrepet i Norge:

Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»

Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).

Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom. 

Barn i økonomisk sårbare familier:

Under dette området kan du se hvor mange barn det er som bor i husholdninger som har mottatt sosialhjelp i løpet av året, husholdninger som er avhengige av offentlige stønader, husholdninger uten yrkestilknytning, og husholdninger som mottar uførepensjon.

Datakilder

Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene. og bydeler i de største byene Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.

Personvern

I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.

Enhet

Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.

Tolkning av statistikken må være helhetlig

Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet.

Kilder:
Seim, S. og Larsen, H. (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.

Hvem er de fattige?

Husholdninger med barn i risiko for fattigdom  tilhører ofte minst én av disse gruppene. 

Tallene er for 2016. Tidslinjen viser utviklingen fra 2013-2016. Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Om fattigdomsbegrepet i Norge:

Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»

Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).

Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom. 

Hvilke barn rammes av fattigdom?

Husholdninger med barn i risiko for fattigdom kjennetegnes ofte av minst én av gruppene som er omtalt nedenfor. Dette gjelder barn i husholdninger med innvandrerbakgrunn, barn i husholdninger med enslige forsørgere, barn i husholdninger hvor hovedinntektstaker har lav utdanning, og barn i husholdninger uten yrkestilknytning.

Datakilder

Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene. og bydeler i de største byene Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.

Personvern

I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.

Enhet

Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.

Tolkning av statistikken må være helhetlig

Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet.

Kilde:
Seim, S. og Larsen, H. (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.

Barnefattigdom og boforhold

Under dette området viser vi omfanget av barn som kan oppleve levekårsutfordringer tilknyttet lokalmiljø i form av boligforhold. 

Tallene er fra 2016. Tidslinjen viser utviklingen fra 2015-2016 Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Om fattigdomsbegrepet i Norge:

Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:

«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»

Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).

Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom. 

Barnefattigdom og levekårsutfordringer

Under dette området viser vi omfanget av barn som kan oppleve levekårsutfordringer knyttet til boforhold. (Utgåtte variabler: deltakelse i barnehage og SFO.) 

Datakilder

Statistisk sentralbyrå. Registerbasert boforholdsstatistikk.

Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.

Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene og bydelene i de største byene. Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.

Personvern

I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.

Enhet

Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.

Tolkning av statistikken må være helhetlig

Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, det at Oslo har mange barn som bor trangt må sees i sammenheng med høye boligpriser. 

Kilde:
Seim, S. og Larsen, H. (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.

Stian Carstens Bendiksen
Seniorrådgiver

Tlf: 466 17 772