Omfang av barnefattigdom
For å måle omfanget av barnefattigdom bruker vi lav inntekt som mål. Det vil si husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge. Dette er et relativt fattigdomsmål .
På temasidene våre om barnefattigdom kan du lese mer om arbeidet som gjøres fra statlig hold, aktuelle tilskudd, tverrsektorielt arbeid samt relevant forskning og litteratur.
Tallene er for 2016. Tidslinjen viser tall fra 2014-2016. Kilde: Statistisk Sentralbyrå.
Siden er nå oppdatert med nye tall for 2016 (inkludert boforhold), som er nyeste tilgjengelige årgang. Tall for 2017 kommer i 2019.
Delbydelstall for Oslo kommune (SSB, 2016)
Last ned nye delbydelstall for Oslo kommune (excel-fil). Delbydelstallene inkluderer nå flere av indikatorene.
Om barnefattigdom kommunemonitor
Målet med denne monitoren er å gi en oversikt over barnefattigdom i kommunen, slik at kommunen og andre aktører i større grad kan målrette sin innsats mot barnefattigdom. Indikatorene gir mulighet til å se utvikling over tid, og å sammenligne seg med andre kommuner, samt verdien til Norge. Indikatorene viser også verdier for fylker, og bydeler i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Enkelte indikatorer er tilgjengelige på delbydelsnivå for Oslo.
Indikatorene er utviklet i samarbeid med en arbeidsgruppe bestående av ansatte fra sentralforvaltningen, SSB, forskere og kommuner.
Barnefattigdom.no vil bli omlagt til et forbedret grensesnitt med nye funksjoner i løpet av høsten 2018. Det vil da bli mulig å sammenligne delbydeler i Oslo, og å vise indikatorverdier for barnehusholdninger, i tillegg til dagens verdier for antall/andel barn.
Statistikken om antall innbyggere, andel barn og sysselsettingsgrad vil utgå.
Hva kan indikatorene si oss?
Indikatorene som presenteres sier noe om status på barnefattigdomsfeltet, hvorvidt det har skjedd endringer over tid og kjennetegn til barnefamiliene som risikerer å oppleve fattigdom. Indikatorene kan derimot ikke si noe hvorfor og hvordan endring skjer, eller identifisere enkeltpersoner.
Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel kan forskjeller mellom kommunene i andel barn i husholdninger med lavinntekt skyldes ulike næringer for yrkesaktive familier, eller nylig bosetting av barnefamilier med flyktningbakgrunn. Store prosentvise endringer kan lett forekomme i små kommuner, hvor noen barn fra eller til kan gi betydelige utslag i statistikken.
Temaområder
Indikatorene som inngår i kommunemonitor barnefattigdom er organisert i fire ulike kategorier. Statistikken kan overlappe med hverandre, som vil si at et barn kan være en del av flere indikatordata.
- Omfang av barnefattigdom: Indikatorene om omfanget av barnefattigdom sier noe om hvor mange barn som bor i husholdninger med lavinntekt. Barn i husholdninger med lavinntekt har økt risiko for å oppleve fattigdom. Lavinntektsgrensen er satt til 60 prosent av medianinntekten i Norge («EU-60»). Med inntekt mener vi samlet inntekt etter skatt, per husholdning. Dette er et relativt fattigdomsmål. Relativ fattigdom betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn.
- Risiko for fattigdom: Disse indikatorene viser barn i husholdninger som av ulike årsaker kan anses for å være økonomisk sårbare, og i risiko for lavinntekt og fattigdom. Det kan innebære at husholdningene mottar sosialhjelp eller andre stønader, ikke har yrkestilknytning, eller at barnet har en eneforsørger. Dette er husholdningstyper som har høy risiko for å oppleve lavinntekt. Enkelte av disse indikatorene vises også i kategorien «Hvem er de fattige?», men viser da hvor mange av barna med lavinntekt som også tilhører en husholdning som mottar stønader, mangler yrkestilknytning, har lav utdanning, eller har en eneforsørger.
- Hvem er de fattige?: Disse indikatorene viser de ulike husholdningstypene som barn i husholdninger med lavinntekt bor i. Barn i husholdninger i risiko for fattigdom tilhører ofte minst én av disse husholdningstypene. Disse indikatorene benytter lavinntektsgruppen «Barn i husholdninger med lavinntekt siste år» som utgangspunkt for å vise de forskjellige husholdningstypene som har lavinntekt.
- Barnefattigdom og boforhold: Disse indikatorene viser hvilke boforhold barn med og uten lavinntekt har. Indikatorene forteller om barna bor i en leid bolig, og om de bor trangt. Barn med lavinntekt har økt risiko for dårlige boforhold.
Forhold som kan påvirke sammenligning mellom kommuner
Indikatorene kan ikke direkte fortelle hvorfor det er forskjeller mellom kommuner. Indikatorene dreier seg blant annet om barn i husholdninger som har lavinntekt eller er økonomisk sårbare. Husholdninger med en inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge regnes som å ha lavinntekt. Forhold som påvirker barnefamilienes økonomi og inntekt sett opp mot resten av landet er derfor utslagsgivende. Dette kan være for eksempel sysselsettingsgraden, næringene i kommunen, eller utdanningsnivået til forsørgerne.
Befolkningssammensetningen i kommunen har betydning, og ulike befolkningsgrupper har ulike forutsetninger for å etablere en stabil tilknytning til arbeidslivet. For eksempel kan barnefamilier med innvandrerbakgrunn ha større utfordringer med å etablere seg i det norske arbeidslivet, men statistikken viser også at færre og færre barn med innvandrerbakgrunn opplever lavinntekt jo lengre familien har bodd i Norge.
Kontakt
Dersom du har spørsmål om kommunemonitoren, ta kontakt med seniorrådgiver Stian Carstens Bendiksen per epost: stian.carstens.bendiksen@bufdir.no.
Om fattigdomsbegrepet i Norge
Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:
«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»
Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).
Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom.
Omfang av barnefattigdom anslås gjennom lavinntekt
Vi anslår omfanget av barnefattigdom gjennom å måle antall og andel barnefamilier med lavinntekt. Lavinntektsgrensen er satt til 60 prosent av medianinntekten i Norge («EU-60»). Med inntekt mener vi samlet inntekt etter skatt, per husholdning. Dette er et relativt fattigdomsmål. Relativ fattigdom betyr å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn.
Når vi referer til «lavinntekt» skrevet som ett ord, snakker vi om lavinntekt etter en lavinntektsgrense. Når vi referer til «lav inntekt» skrevet som to ord, snakker vi om det å ha lav inntekt i en mer generell forstand.
Lavinntekt og fattigdom
Det er ikke nødvendigvis slik at å vokse opp i en familie med lavinntekt, er det samme som å vokse opp i fattigdom. Situasjonen til hver lavinntektsfamilie vil variere, og være avhengig av hvilke bo- og leveutgifter de har. Mange av disse barna risikerer likevel å vokse opp i fattigdom, og vi fanger opp denne gruppen ved å måle hvem som har lavinntekt. Det å leve i fattigdom som barn kan ha konsekvenser både for situasjonen her og nå, og for fremtidige muligheter.
Lavinntektsmålene sier ikke noe om hvordan inntekten fordeles i husholdningen (Fløtten og Pedersen, 2009 i Seim og Larsen, 2011). Mange foreldre velger å prioritere barnas behov fremfor sine egne (Sandbæk, 2009 og Halvorsen, 1993 i Seim og Larsen, 2011). Ved omtale av barnefattigdom i media er det vanligvis lavinntekt i barnefamiliene som ligger til grunn.
Fordi vi måler lavinntekt som en andel av medianinntekten i Norge, vil andelen barn i lavinntektsfamilier ikke kunne havne på 0, siden inntekt ikke er jevnt fordelt i samfunnet. Meningen med indikatorer basert på en slik lavinntektsgrense er å danne et bilde av utviklingen over barnefamilier som har liten inntekt, i forhold til folk flest i Norge. Vi sammenligner inntekten til de som tjener lite med folk flest, fordi fattigdom i Norge er å mangle de ressursene og sosiale mulighetene som er vanlig å ha i et samfunn.
For mer informasjon om tilnærminger til måling av fattigdom, se kapittel 1 i "Barn som lever i fattigdom. Rapport om arbeidet med regjeringens strategi 2015–2017".
Registerdata som datakilde
Registerdata er valgt som datakilde fordi indikatorene skal vise data for alle landets kommuner. For å få gode data på kommunenivå, er det ikke praktisk å gjennomføre store spørreundersøkelser. Man må likevel huske på at slike inntektsbaserte mål ikke tar hensyn til at barn kan bo i husholdninger som mottar overføringer fra andre husholdninger, enten i form av gaver eller barnebidrag som betales direkte.
Ulike anslag på barn som bor i husholdninger med lavinntekt
Ulike definisjoner av lavinntekt kan gi ulike anslag av antall fattige barn. Dette gjenspeiles i at anslagene for antall fattige barn varierer innenfor samme kommune.
For eksempel, i Kautokeino varierer anslaget mellom 46 og 123 barn i lavinntektsfamilier. Anslaget på 53 barn er basert på lavinntekt det siste året (2016), mens anslaget på 123 barn er basert på hvem som har hatt lavinntekt over de 3 siste årene (2014-2016). Man kan da anta at antall fattige barn vil ligge et sted i mellom disse to tallene. Når media omtaler barnefattigdomstall (for eksempel 101 325 fattige barn i 2016), er det ofte tallene på lavinntekt over 3 år som benyttes.
Av og til benyttes det ulike mål på lavinntekt. Enkelte statistikker benytter for eksempel 50 % av medianinntekten i landet som lavinntektsgrense (ofte kalt «OECD-50»). Hvor stor andel av medianinntekten husholdningen som settes som grense, kan påvirke hvor mange barn som defineres som fattige i stor grad. Tidligere forskning har vist at andelen barn som regnes som fattige øker med flere prosentpoeng når man øker andelen av medianinntekten med 10 prosent (Ytrehus, 2004, s. 43).
For 2014 er andelen barn i husholdninger med lavinntekt på 6 % når man legger OECD sin lavinntektsgrense på 50 % av inntektsmedianen i Norge til grunn. Når man øker denne til EUs lavinntektsgrense til 60 % av inntektsmedianen i Norge, øker andelen barn i husholdninger med lavinntekt til 9,4 % (SSB 2014).
Datakilder
Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene. og bydeler i de største byene. Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.
Personvern
I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.
Enhet
Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.
Tolkning av statistikken må være helhetlig
Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet.
Kilder
Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.
Seim, S. og Larsen, H. (red.). (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.
Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Ytrehus, S. (2004). Fattige barn i Norge: Hvem er de og hvor bor de? Fafo-rapport 445. 2. reviderte utgave.
Personer 0-17 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt, treårsperiode, EU60
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser hvor mange barn 0-17 år som bor i husholdninger med lavinntekt over en treårsperiode. Lavinntekt kan være både forbigående, eller vedvarende. Noen husholdninger kan for eksempel oppleve en kort periode med arbeidsledighet. Det er derfor vanlig å se på husholdningsinntektene over en lengre periode, for å fange opp de som har mer varige økonomiske utfordringer. Dette kalles vedvarende lavinntekt. Selv om en treårsperiode med lavinntekt ikke nødvendigvis er lang tid for en voksen person, kan tre år utgjøre en betydelig del av barnets liv.
Vedvarende lavinntekt er et mye brukt mål for å anslå antall/andel barn som lever i risiko for fattigdom, både nasjonalt og internasjonalt. Når mediene skriver om barnefattigdom i Norge, er det vanligvis denne indikatoren som blir brukt for å tallfeste barn som lever i risiko for fattigdom. Vi bruker begrepet risiko fordi ikke alle barn i lavinntektsfamilier nødvendigvis vil oppleve fattigdom.
Definisjon:
Indikatoren måler personer 0-17 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt.
Vedvarende lavinntekt: Indikatoren slår sammen inntektene til husholdningen over en treårsperiode, og deler denne summen på 3. Dette er den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i treårsperioden. Man måler den samlede inntekten til husholdningen, etter skatt er trukket fra. Inntekten inkluderer også offentlige overføringer som sosialhjelp, samt kapitalinntekter som aksjeutbytte.
Man beregner så lavinntektsgrensen ved å se på mediangjennomsnittet for hele landet i samme treårsperiode. Lavinntektsgrensen er i dette tilfellet 60 % av medianinntekten. Husholdningene som har en gjennomsnittlig samlet inntekt under den gjennomsnittlige lavinntektsgrensen for de samme årene, har vedvarende lavinntekt. Beregningene tar høyde for sammensetningen av husholdningen (forklart under).
Justering av husholdningsinntekt basert på husholdningsstørrelse: For å kunne sammenligne inntekter til husholdninger av ulik størrelse og sammensetning er det nødvendig å justere inntekten for å gjøre den sammenlignbar på tvers av husholdninger. Hvis man er flere personer i en husholdning, trenger man en større inntekt for å opprettholde den samme levestandarden som en mindre husholdning ville hatt. Man regner også med at større husholdninger har visse stordriftsfordeler, som utgifter til TV, strøm, hvitevarer, medietilgang og lignende.
Justeringen av husholdningsinntekten gjøres ved hjelp av «ekvivalensskalaer». Det finnes flere slike skalaer, men den vanligste skalaen er EU-skalaen. Ifølge denne skal første voksne ha vekt lik 1, neste voksne vekt lik 0,5, mens hvert barn får vekt lik 0,3 (Kaur 2013). I en husholdning med to voksne og to barn, ville man da regnet den første voksne som 1, neste voksne som 0,5, og hvert barn som 0,3 (1+ 0,5 + 0,3 + 0,3 = 2,1). Dette betyr at denne familien på fire, måtte hatt 2,1 ganger større inntekt enn en enslig person for å ha samme økonomiske velferd (SSB). Vi kan i oversikten under se eksempler på husholdningssammensetninger, og hvor grensen går for 60 % av medianinntekt etter skatt.
| 2016 | |
| Husholdningssammensetning | EU-skala, 60 prosent (kr) |
| Enslig | 215 300 |
| Enslig forsørger med ett barn | 279 900 |
| Enslig forsørger med to barn | 344 500 |
| Enslig forsørger med tre barn | 409 100 |
| Par uten barn | 323 000 |
| Par med ett barn | 387 600 |
| Par med to barn | 452 200 |
| Par med tre barn | 516 800 |
| Par med fire barn | 581 400 |
Medianinntekten: «Det inntektsbeløpet som deler en fordeling i to like store grupper, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like mange personer med inntekt over som under medianinntekten.» (SSB)
Kilde:
Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, 2016. Statistisk sentralbyrå.
Epland, Jon og Kirkeberg, Mads Ivar (2015). Flere økonomisk utsatte barn. Statistisk sentralbyrå.
Personer 0-17 år i privathusholdninger med årlig inntekt etter skatt per forbruksenhet under lavinntektsgrensen, EU60 og som har en brutto finanskapital under 1 G (gjennomsnittlig grunnbeløp i året).
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser hvor mange barn som bor i husholdninger med lav inntekt, i det siste året. Siden man regner med at folk som bor sammen fordeler inntektene seg i mellom, er det vanlig å ta utgangspunkt i husholdningsinntekten, heller enn å se hver enkelt persons inntekt. Når det er snakk om barn gir det også sjelden mening å snakke om barnets inntekt.
Definisjoner:
Indikatoren måler personer 0-17 år i husholdninger som har mindre enn 60 % av medianinntekten i Norge. Man måler den samlede inntekten til husholdningen, etter skatt er trukket fra. Inntekten inkluderer også offentlige overføringer som sosialhjelp, samt kapitalinntekter som aksjeutbytte. Personer i studenthusholdninger er utelatt fra statistikken. Studenthusholdninger utelates fordi studielån ikke er definert som inntekt i statistikken. Indikatoren utelater også personer med en brutto finanskapital på 1 G eller mer.
Brutto finanskapital: «Omfatter bankinnskudd, andeler i aksje-, obligasjons- og pengemarkedsfond, aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer.» (SSB)
1 G: Grunnbeløpet i folketrygden. Det gjennomsnittlige grunnbeløpet tilsvarte i 2014 NOK 87 328.2015 NOK 89 502. For 2015 var beløpet på NOK 89 502. For 2016 var beløpet på NOK 91 740.
Medianinntekten: «Det inntektsbeløpet som deler en fordeling i to like store grupper, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like mange personer med inntekt over som under medianinntekten.» (SSB)
Justering av husholdningsinntekt basert på husholdningsstørrelse: For å kunne sammenligne inntekter til husholdninger av ulik størrelse og sammensetning er det nødvendig å justere inntekten for å gjøre den sammenlignbar på tvers av husholdninger. Hvis man er flere personer i en husholdning, trenger man en større inntekt for å opprettholde den samme levestandarden som en mindre husholdning ville hatt. Man regner også med at større husholdninger har visse stordriftsfordeler, som utgifter til TV, strøm, hvitevarer, medietilgang og lignende.
Justeringen av husholdningsinntekten gjøres ved hjelp av «ekvivalensskalaer». Det finnes flere slike skalaer, men den vanligste skalaen er EU-skalaen. Ifølge denne skal første voksne ha vekt lik 1, neste voksne vekt lik 0,5, mens hvert barn får vekt lik 0,3 (Kaur 2013). I en husholdning med to voksne og to barn, ville man da regnet den første voksne som 1, neste voksne som 0,5, og hvert barn som 0,3 (1+ 0,5 + 0,3 + 0,3 = 2,1). Dette betyr at denne familien på fire, måtte hatt 2,1 ganger større inntekt enn en enslig person for å ha samme økonomiske velferd (SSB). Vi kan i oversikten under se eksempler på husholdningssammensetninger, og hvor grensen går for 60 % av medianinntekt etter skatt.
| 2016 | |
| Husholdningssammensetning | EU-skala, 60 prosent (kr) |
| Enslig | 215 300 |
| Enslig forsørger med ett barn | 279 900 |
| Enslig forsørger med to barn | 344 500 |
| Enslig forsørger med tre barn | 409 100 |
| Par uten barn | 323 000 |
| Par med ett barn | 387 600 |
| Par med to barn | 452 200 |
| Par med tre barn | 516 800 |
| Par med fire barn | 581 400 |
Kilde:
Kaur, Ranjit (2013). Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper, 2013. Rapporter 32/2013. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
NAV (2018). Grunnbeløpet i folketrygden.
Statistisk sentralbyrå (2016). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger,.
Statistisk sentralbyrå (2016). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger: om statistikken.
Personer 0-17 år i privathusholdninger med årlig inntekt etter skatt per forbruksenhet under kommunal lavinntektsgrense, EU60 og som har en brutto finanskapital under 1 G (gjennomsnittlig grunnbeløp i året).
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser hvor mange barn som bor i husholdninger med lav inntekt, i det siste året. I denne indikatoren regnes lav inntekt ut i fra medianinntekten i den valgte kommunen, fylkeskommunen, eller bydelen.
Vanligvis ser man på inntekten i forhold til inntekt på landsbasis. En slik tilnærming til å anslå antall/andel fattige barn, forutsetter at like husholdninger som lever på den samme inntekten forskjellige steder i landet, opplever den økonomiske situasjonen likt. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet, fordi leveutgiftene kan variere fra sted til sted. Det kan for eksempel være høyere bokostnader i de store byene, sammenlignet med mindre kommuner.
I en kommune der inntektene generelt er høye, kan det å være fattig oppleves mer ekskluderende enn hvis man bor i en kommune med mer moderate inntekter. Dette kan sees i sammenheng med hvordan man i dag ser på fattigdom som et relativt fenomen.
En annen mulighet er derfor å anslå antall fattige basert på de lokale forholdene. Denne indikatoren viser i større grad ulikhetene innenfor hver kommune. På den andre siden viser indikatoren som bruker den nasjonale inntektsmedianen, ulikhetene mellom kommunene i Norge.
Fordelen med en slik tilnærming er at man tar hensyn til lokale forhold, mens ulempen er at man kan undervurdere betydningen av at en kommune generelt har mange fattige innbyggere og at dette kan være et problem i seg selv. Tallene som tar utgangspunkt i en kommunal lavinntektsgrense og tallene som tar utgangspunkt i en lavinntektsgrense på nasjonalt nivå kan være ulike, og må derfor ses i sammenheng.
Definisjon:
Indikatoren måler personer 0-17 år i husholdninger som har mindre enn 60 % av medianinntekten i den enkelte kommune. Indikatoren måles ellers på samme måte som forrige indikator.
Kilde:
Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, 2014. Statistisk sentralbyrå.
Risiko for fattigdom
For å si noe om omfanget av barn som lever i risiko for fattigdom måler vi økonomisk sårbarhet med husholdninger som mottar ulike former for offentlige økonomiske stønader og husholdninger uten personer med yrkestilknytning.
Tallene er for 2016. Tidslinjen viser utviklingen fra 2013-2016. Kilde: Statistisk Sentralbyrå.
Om fattigdomsbegrepet i Norge:
Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:
«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»
Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).
Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom.
Barn i økonomisk sårbare familier:
Under dette området kan du se hvor mange barn det er som bor i husholdninger som har mottatt sosialhjelp i løpet av året, husholdninger som er avhengige av offentlige stønader, husholdninger uten yrkestilknytning, og husholdninger som mottar uførepensjon.
Datakilder
Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene. og bydeler i de største byene Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.
Personvern
I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.
Enhet
Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.
Tolkning av statistikken må være helhetlig
Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet.
Kilder:
Seim, S. og Larsen, H. (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.
Barn i alderen 0-17 år i husholdninger med enslig forsørger
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn i husholdninger med en enslig forsørger. Indikatoren bør sees i sammenheng med indikatoren som viser barn i husholdninger med lav inntekt og enslig forsørger.
Enslige forsørgere, særlige kvinner, har større risiko for lavinntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Man kan på denne måten si at samlivsbrudd kan være en vei inn i fattigdom.
Barn som opplever å gå fra en husholdning med en enslig forsørger til en husholdning med to voksne, opplever en klar forbedring i økonomien. Disse barna blir ofte løftet ut av lavinntektsgruppen etter denne overgangen (Fløtten 2009: 66-67).
Enslige forsørgere opplever høy inntektsulikhet sammenlignet med andre barnefamilier. Denne inntektsulikheten har vokst siden 2000-tallet. Inntektsulikheten øker jo yngre barnet er. I tillegg har en større andel enslige forsørgere lav yrkestilknytning. I 2014 var kun 6 av 10 enslige forsørgere yrkestilknyttet (Epland og Kirkeberg 2016).
Definisjon:
Denne variabelen inkluderer husholdninger med barn som har en enslig forsørger.
Det er den registrerte bostedsadressen til barnet pr. 31.12 som statistikken baserer seg på. SSBs registerdata sier ingenting om graden av delt omsorg.
Barnebidrag gjennom private avtaler er ikke med i inntektsstatistikken. Beregninger gjort av SSB har vist at å inkludere private barnebidrag i inntektsstatistikken ville hatt liten effekt på lavinntektstallene (Andreassen, Lian, Thoresen & Vattø, 2017).
SSB har vurdert mulighetene for å bryte ned denne variabelen etter kjønn. Dette er ikke mulig som følge av personvernhensyn, fordi tall for enslige mannlige forsørgere er svært lave i mange kommuner.
Kilder:
Andreassen, L., Lian, B., Thoresen, T.O. & Vattø, T.E. (2017). Alternativ familiepolitikk. Hvordan virker den? NOU 2017: 6. (2017). Offentlig støtte til barnefamiliene. Side 298-365.
Jon Epland og Mads Ivar Kirkeberg (2016), Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld, 2004-2014. SSB rapport 2016/11.
Fløtten, Tone (red.) (2009): Barnefattigdom. Gyldendal.
Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Barn i husholdninger som har mottatt sosialhjelp det siste året
Husholdninger som defineres som sosialhjelpsmottakere:
Hvis minst én person i husholdningen har mottatt sosialhjelp i løpet av inntektsåret, så regnes husholdningen som å være sosialhjelpsmottaker. Økonomisk sosialhjelp kalles vanligvis bare sosialhjelp, og er en midlertidig inntekt du får fra NAV. Denne ytelsen gis kun til personer som er ute av stand til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler, eller ved andre økonomiske ytelser.
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser hvor mange barn 0-17 år som bor i husholdninger som har mottatt sosialhjelp det siste året. Dette er en litt annen tilnærming enn inntektsmålene. Det å søke om sosialhjelp vitner om en økonomisk utsatthet (Kaur 2013), hvor eventuelle andre inntekter ikke strekker til. Noen kan i korte perioder ha behov for slik støtte, mens andre kan ha behov for langvarig økonomisk hjelp. En svakhet med denne statistikken er at den ikke kan deles opp etter stønadstid.
Å motta sosialhjelp handler ikke bare om situasjonen her og nå. Det kan også få konsekvenser i fremtiden. Barn som vokser opp i familier som mottok sosialhjelp i oppveksten, har fire ganger høyere sannsynlighet for å motta sosialhjelp selv som unge voksne, enn de som ikke har foreldre som har mottatt sosialhjelp (Lorentzen og Nielsen 2008:34).
Barn i studenthusholdninger er utelatt.
Kilder:
Arbeids- og velferdsforvaltningen (2016). Økonomisk sosialhjelp.
Seim, Sissel og Larsen, Hege (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Lorentzen, Thomas og Nielsen, Roy A. (2008). Går fattigdom i arv? Langtidseffekter av å vokse opp i familier som mottar sosialhjelp. Fafo-rapport 2008:4.
Barn i husholdninger uten yrkestilknyttede personer.
Husholdninger som defineres som uten yrkestilknytning
For at du skal regnes som yrkestilknyttet må din arbeidsinntekt overstige folketrygdens minsteytelse på 2,28 G. I 2014 tilsvarte 2,28 G følgende inntekt: 201 484 kr. Inntekten er etter skatt. Det vil si at en husholdning kan bli regnet som uten yrkestilknytning, selv om forsørgerne er i arbeid.
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-17 år i husholdninger uten yrkestilknyttede personer. Å være i arbeid er det som beskytter best mot fattigdom. Det er likevel noen husholdninger hvor forsørgerne for eksempel ikke er i fullt arbeid, og tjener under folketrygdens minsteytelse. Barnefamilier uten yrkestilknytning er de barnefamiliene som opplever den aller største inntektsulikheten. I Norge har denne ulikheten mellom de som har lite og de som har mye, økt siden 1990 (Epland og Kirkeberg 2016).
Kilder:
Epland, Jon og Kirkeberg, Mads Ivar (2016). Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014. Rapporter 11/2016. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Skatteetaten (2016). Grunnbeløpet i folketrygden.
Arbeids- og velferdsforvaltningen (2016). Uføretrygd.
Barn i husholdninger der minst én av de voksne mottar uføretrygd
Personer som mottar uføretrygd
Uføretrygd gis ved varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid. Uføretrygd gis hovedsakelig ved langvarig sykdom eller skade.
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-17 år i husholdninger hvor minst én av forsørgerne mottar uføretrygd. Uføretrygd gis ved varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid. Dette skyldes som regel sykdom eller skade. Husholdninger hvor hovedforsørger mottar uføretrygd er særlig økonomisk sårbar (Kaur 2013). Indikatoren gir derfor et bilde av en økonomisk utsatt situasjon; ikke minst fordi det er en klar sammenheng mellom dårlig helse og lav inntekt (Sandbæk & Pedersen 2010).
Sammenhengen mellom lav inntekt og dårlig helse, gjelder særlig de med psykiske plager. Blant de med lav inntekt, opplever særlig foreldrene med innvandringsbakgrunn fra land utenfor EU/EØS, dårlig helse (Sandbæk & Pedersen 2010).
Foreldrenes helsesituasjon kan ha betydning for barnas oppvekstmiljø. Syke foreldre kan ha mindre muligheter og overskudd til å fylle foreldreoppgaver på en god måte, uansett hvor mye de ønsker å få det til. Det er også en sammenheng mellom barns opplevelse av egen helse og mors opplevelse av egen helse (Sandbæk & Pedersen 2010).
Kilder:
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Arbeids- og velferdsforvaltningen (2016). Uføretrygd.
Kaur, R. (2013). Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2013. (SSB Rapporter nr. 32, 2013). Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Barn i husholdninger som mottar mer enn halvparten av samlet inntekt gjennom offentlige overføringer
Husholdninger som defineres som avhengige av offentlige stønader:
Husholdninger hvor ulike offentlige overføringer utgjør over halvparten av husholdningens samlede inntekt før skatt, defineres som avhengige av offentlige stønader. Offentlige stønader kan være sosialhjelp, dagpenger ved arbeidsledighet, bostøtte, ytelser fra folketrygden, grunn- og hjelpestønad, barnetrygd inkludert småbarnstillegg, engangsstønad ved fødsel, foreldrepenger, kontantstøtte, skattefri stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad for enslige forsørgere, studiestipend, sykepenger, individstønad, introduksjonsstønad og kvalifiseringsstønad.
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser antall/andel barn 0-17 år i husholdninger hvor offentlige overføringer utgjør minst halvparten av husholdningens samlede inntekt før skatt. Det å være avhengig av offentlige overføringer for å få dekket grunnleggende behov, kan være belastende og gjør den økonomiske situasjonen usikker. At en ytelse bortfaller, kan også være en vei inn i fattigdom (Seim og Larsen 2011).
Man er altså sårbar på flere måter. Hvis barnet bor i en husholdning der over halvparten av husholdningens inntekt kommer fra offentlige overføringer, regnes husholdningen for å være avhengige av offentlige stønader (Nadim og Nielsen 2009, Fafo-rapport 38).
Kilder:
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Nadim, Marjan og Nielsen, Roy A. (2009). Barnefattigdom i Norge: Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Fafo-rapport 2009:38.
Hvem er de fattige?
Husholdninger med barn i risiko for fattigdom tilhører ofte minst én av disse gruppene.
Tallene er for 2016. Tidslinjen viser utviklingen fra 2013-2016. Kilde: Statistisk Sentralbyrå
Om fattigdomsbegrepet i Norge:
Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:
«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»
Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).
Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom.
Hvilke barn rammes av fattigdom?
Husholdninger med barn i risiko for fattigdom kjennetegnes ofte av minst én av gruppene som er omtalt nedenfor. Dette gjelder barn i husholdninger med innvandrerbakgrunn, barn i husholdninger med enslige forsørgere, barn i husholdninger hvor hovedinntektstaker har lav utdanning, og barn i husholdninger uten yrkestilknytning.
Datakilder
Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene. og bydeler i de største byene Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.
Personvern
I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.
Enhet
Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.
Tolkning av statistikken må være helhetlig
Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, en høy andel barn i husholdninger med lav inntekt kan skyldes at kommunen har bosatt mange flyktninger, eller at kommunen opplever en nedgang i arbeidsmarkedet.
Kilde:
Seim, S. og Larsen, H. (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.
Barn i alderen 0-17 år i lavinnteksthusholdninger med enslig forsørger
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn i lavinntektshusholdninger med en enslig forsørger. Enslige forsørgere, særlige kvinner, har større risiko for lavinntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Man kan på denne måten si at samlivsbrudd kan være en vei inn i fattigdom.
Barn som opplever å gå fra en husholdning med en enslig forsørger til en husholdning med to voksne, opplever en klar forbedring i økonomien. Disse barna blir ofte løftet ut av lavinntektsgruppen etter denne overgangen (Fløtten 2009: 66-67).
Enslige forsørgere opplever høy inntektsulikhet sammenlignet med andre barnefamilier. Denne inntektsulikheten har vokst siden 2000-tallet. Inntektsulikheten øker jo yngre barnet er. I tillegg har en større andel enslige forsørgere lav yrkestilknytning. I 2014 var kun 6 av 10 enslige forsørgere yrkestilknyttet (Epland og Kirkeberg 2016).
Definisjon:
Denne variabelen inkluderer husholdninger med barn som har lav inntekt. Man ser så på de husholdningene med en enslig forsørger.
Det er den registrerte bostedsadressen til barnet pr. 31.12 som statistikken baserer seg på. SSBs registerdata sier ingenting om graden av delt omsorg.
Barnebidrag gjennom private avtaler er ikke med i inntektsstatistikken. Beregninger gjort av SSB har vist at å inkludere private barnebidrag i inntektsstatistikken ville hatt liten effekt på lavinntektstallene (Andreassen, Lian, Thoresen & Vattø, 2017).
SSB har vurdert mulighetene for å bryte ned denne variabelen etter kjønn. Dette er ikke mulig som følge av personvernhensyn, fordi tall for enslige mannlige forsørgere er svært lave i mange kommuner.
Kilder:
Andreassen, L., Lian, B., Thoresen, T. O. & Vattø, T .E. (2017). Alternativ familiepolitikk. Hvordan virker den? NOU 2017: 6. (2017). Offentlig støtte til barnefamiliene. Side 298-365.
Epland. J. & Kirkeberg, M. I. (2016). Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld, 2004-2014. SSB rapport 2016/11.
Fløtten, Tone (red.). (2009). Barnefattigdom. Gyldendal.
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Personer 0-17 år i lavinntektshusholdninger, der hovedinntektstaker har lav utdanning
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn i lavinntektshusholdninger, der hovedinntektstaker har lav utdanning. Lav utdanning er fullført grunnskole eller uoppgitt utdanning. Lav utdanning har en sammenheng med risiko for vedvarende lavinntekt (Fløtten 2009: 70). 6 av 10 barn hvor hovedinntektstaker har lav utdanning, opplever lavinntekt. Personer med lav utdanning har også opplevd økende sosiale forskjeller siden 2000-tallet. Du kan lese mer om dette i vår artikkel om barnefattigdom i Norge.
Denne indikatoren vil kunne gi svært ulike utslag fra kommune til kommune, avhengig av kommunens industri og demografi.
Definisjon:
Denne variabelen inkluderer husholdninger med barn som har lav inntekt. Man ser så på de husholdningene der forsørgeren som har høyest samlet inntekt, ikke har fullført mer enn grunnskolen, eller har uoppgitt utdanning.
Grunnskole og uoppgitt utdanning er slått sammen.
Kilder:
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Fløtten, Tone (red.) (2009): Barnefattigdom. Gyldendal.
Les om sammensetning av lavinntektsgruppen i denne artikkelen.
Epland og Kirkeberg i Fløtten, Tone (red.) (2009): Barnefattigdom. Gyldendal.
Kaur (2013): Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2013. SSB-rapport 2013/32
Barn i husholdninger med lavinntekt som mottar mer enn halvparten av samlet inntekt gjennom offentlige overføringer
Indikatoren bør sees i sammenheng med indikatoren som måler alle barn i husholdninger som mottar mer enn halvparten av samlet inntekt gjennom offentlige overføringer.
Husholdninger som defineres som avhengige av offentlige stønader:
Husholdninger hvor ulike offentlige overføringer utgjør over halvparten av husholdningens samlede inntekt før skatt, defineres som avhengige av offentlige stønader.
Offentlige stønader kan være sosialhjelp, dagpenger ved arbeidsledighet, bostøtte, ytelser fra folketrygden, grunn- og hjelpestønad, barnetrygd inkludert småbarnstillegg, engangsstønad ved fødsel, foreldrepenger, kontantstøtte, skattefri stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad for enslige forsørgere, studiestipend, sykepenger, individstønad, introduksjonsstønad og kvalifiseringsstønad.
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser antall/andel barn 0-17 år i husholdninger med lavinntekt, hvor offentlige overføringer utgjør minst halvparten av husholdningens samlede inntekt før skatt. Det å være avhengig av offentlige overføringer for å få dekket grunnleggende behov, kan være belastende og gjør den økonomiske situasjonen usikker. At en ytelse bortfaller, kan også være en vei inn i fattigdom (Seim og Larsen 2011).
Man er altså sårbar på flere måter. Hvis barnet bor i en husholdning der over halvparten av husholdningens inntekt kommer fra offentlige overføringer, regnes husholdningen for å være avhengige av offentlige stønader (Nadim og Nielsen 2009, Fafo-rapport 38).
Kilder:
Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Nadim, Marjan og Nielsen, Roy A. (2009). Barnefattigdom i Norge: Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Fafo-rapport 2009:38.
Barn i husholdninger med lavinntekt uten yrkestilknyttede personer
For at du skal regnes som yrkestilknyttet må din arbeidsinntekt overstige folketrygdens minsteytelse på 2,28 G. I 2015 tilsvarte 2,28 G følgende inntekt: 205 355 kr. Inntekten er etter skatt. Det vil si at en husholdning kan bli regnet som uten yrkestilknytning, selv om forsørgerne er i arbeid.
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-17 år i husholdninger med lavinntekt, uten yrkestilknyttede personer. Å være i arbeid er det som beskytter best mot fattigdom. Det er likevel noen husholdninger hvor forsørgerne for eksempel ikke er i fullt arbeid, og tjener under folketrygdens minsteytelse.
Barnefamilier uten yrkestilknytning er de barnefamiliene som opplever den aller største inntektsulikheten. I Norge har denne ulikheten mellom de som har lite og de som har mye, økt siden 1990 (Epland og Kirkeberg 2016).
Kilder:
Epland, Jon og Kirkeberg, Mads Ivar (2016). Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014. Rapporter 11/2016. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Skatteetaten (2016). Grunnbeløpet i folketrygden.
Arbeids- og velferdsforvaltningen (2016). Uføretrygd.
Barn i husholdninger med lav inntekt og innvandrerbakgrunn
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser andel barn i lavinntektshusholdninger, hvor hovedinntektstaker har landbakgrunn fra et annet land enn Norge. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør en økende andel av barn i lavinntektshusholdningene, og er overrepresentert i lavinntektsstatistikken: 53 prosent av barn i lavinntektshusholdninger har innvandringsbakgrunn (SSB 2014).
Det er særlig barn med innvandringsbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa, som bor i husholdninger med lav inntekt. Barn med innvandringsbakgrunn fra Somalia, Syria, Afghanistan, Irak og Eritrea er en særlig utsatt gruppe (Fløtten 2009, Epland og Kirkeberg 2016).
Å vokse opp med lav inntekt kan gjøre det vanskeligere for barna å bli integrert i Norge, fordi mange sosiale aktiviteter for barn koster penger. Overrepresentasjonen av innvandrerbarn i lavinntektsstatistikken, forklarer også mye av de geografiske forskjellene for barnefattigdom i Norge (Fløtten 2009: 57) fordi foreldrene med utenlandsk landbakgrunn oftere har svakere yrkestilknytning sammenlignet med resten av befolkningen.
Det er viktig å huske at innvandring i seg selv ikke er årsaken til at disse barna vokser opp i familier med lav inntekt. Det kan være flere årsaker til at disse husholdningene har lav inntekt: foreldre med innvandringsbakgrunn har ofte lavt utdanningsnivå, noe som gjør det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet i Norge. Svak yrkestilknytning kan også ha sammenheng med at foreldrene ikke behersker norsk godt nok. Det er ofte flere å forsørge i husholdningen på grunn av store familier (Fløtten 2009: 58-68).
Siden lavinntektsgrensen justeres basert på husholdningsstørrelse, gjør dette enkelte familier i denne husholdningstypen særlig utsatt for å havne under lavinntektsgrensen. Yrkestilknytningen øker generelt med antall år foreldrene har bodd i Norge (se Bufdirs hovedartikkel om barnefattigdom for nærmere informasjon).
Definisjon:
Denne variabelen inkluderer husholdninger med barn som har lav inntekt. Man ser så på de husholdningene hvor hovedinntektstaker kommer fra et annet land enn Norge.
*Inndelingen av land er slik:
EU og EFTA, USA, Canada, Australia og New Zealand, er samlet i én gruppe.
Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa utenom EU og EFTA, USA, Canada, Oseania utenom Australia og New Zealand, er samlet i én gruppe.
Kilder:
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Fløtten, Tone (red.) (2009): Barnefattigdom. Gyldendal.
Epland, Jon og Kirkeberg, Mads Ivar «Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014» SSB 2016.
Barn i husholdninger med lav inntekt og innvandrerbakgrunn
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser andel barn i lavinntektshusholdninger, hvor hovedinntektstaker har landbakgrunn fra et annet land enn Norge. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør en økende andel av barn i lavinntektshusholdningene, og er overrepresentert i lavinntektsstatistikken: 53 prosent av barn i lavinntektshusholdninger har innvandringsbakgrunn (SSB 2014).
Det er særlig barn med innvandringsbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa, som bor i husholdninger med lav inntekt. Barn med innvandringsbakgrunn fra Somalia, Syria, Afghanistan, Irak og Eritrea er en særlig utsatt gruppe (Fløtten 2009, Epland og Kirkeberg 2016).
Å vokse opp med lav inntekt kan gjøre det vanskeligere for barna å bli integrert i Norge, fordi mange sosiale aktiviteter for barn koster penger. Overrepresentasjonen av innvandrerbarn i lavinntektsstatistikken, forklarer også mye av de geografiske forskjellene for barnefattigdom i Norge (Fløtten 2009: 57) fordi foreldrene med utenlandsk landbakgrunn oftere har svakere yrkestilknytning sammenlignet med resten av befolkningen.
Det er viktig å huske at innvandring i seg selv ikke er årsaken til at disse barna vokser opp i familier med lav inntekt. Det kan være flere årsaker til at disse husholdningene har lav inntekt: foreldre med innvandringsbakgrunn har ofte lavt utdanningsnivå, noe som gjør det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet i Norge. Svak yrkestilknytning kan også ha sammenheng med at foreldrene ikke behersker norsk godt nok. Det er ofte flere å forsørge i husholdningen på grunn av store familier (Fløtten 2009: 58-68).
Siden lavinntektsgrensen justeres basert på husholdningsstørrelse, gjør dette enkelte familier i denne husholdningstypen særlig utsatt for å havne under lavinntektsgrensen. Yrkestilknytningen øker generelt med antall år foreldrene har bodd i Norge (se Bufdirs hovedartikkel om barnefattigdom for nærmere informasjon).
Definisjon:
Denne variabelen inkluderer husholdninger med barn som har lav inntekt. Man ser så på de husholdningene hvor hovedinntektstaker kommer fra et annet land enn Norge.
*Inndelingen av land er slik:
EU og EFTA, USA, Canada, Australia og New Zealand, er samlet i én gruppe.
Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa utenom EU og EFTA, USA, Canada, Oseania utenom Australia og New Zealand, er samlet i én gruppe.
Kilder:
Statistisk sentralbyrå (2014). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Fløtten, Tone (red.) (2009): Barnefattigdom. Gyldendal.
Epland, Jon og Kirkeberg, Mads Ivar «Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014» SSB 2016.
Barnefattigdom og boforhold
Under dette området viser vi omfanget av barn som kan oppleve levekårsutfordringer tilknyttet lokalmiljø i form av boligforhold.
Tallene er fra 2016. Tidslinjen viser utviklingen fra 2015-2016 Kilde: Statistisk Sentralbyrå.
Om fattigdomsbegrepet i Norge:
Det å leve i fattigdom som barn kan påvirke barnets nåværende livskvalitet, og fremtidige muligheter i livet. Men hva legger vi i ordet «fattigdom»? I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. I dag innebærer fattigdom også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet (Fløtten, 2008, s. 17). Denne måten å definere fattigdom på, stammer fra Townsend (1979, s. 31), som definerte fattigdom slik:
«En person er fattig dersom vedkommende mangler ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet.»
Denne definisjonen danner utgangspunktet for det relative fattigdomsbegrepet, som ikke dreier seg om å leve på et eksistensminimum, men som knyttes til det å mangle ressurser for å kunne fungere sosialt, og delta i de aktivitetene og å ha den levestandarden som er vanlig i samfunnet (Seim og Larsen, 2011, s. 33).
Denne forståelsen bygger på sosiale normer i samfunnet for hva som er akseptable og ikke akseptable levekår (Harsløf og Seim, 2008 i Seim og Larsen, 2011, s. 33). Bufdirs barnefattigdomsindikatorer tar utgangspunkt i en slik forståelse av fattigdom.
Barnefattigdom og levekårsutfordringer
Under dette området viser vi omfanget av barn som kan oppleve levekårsutfordringer knyttet til boforhold. (Utgåtte variabler: deltakelse i barnehage og SFO.)
Datakilder
Statistisk sentralbyrå. Registerbasert boforholdsstatistikk.
Statistisk sentralbyrå. Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger.
Tall er tilgjengelig for Norge, fylkene, kommunene og bydelene i de største byene. Studenthusholdninger er utelatt i datamaterialet.
Personvern
I datamaterialet hvor statistikken kun ville vist 10 eller færre personer for den valgte kommunen, eller hvis individer kan identifiseres på en annen måte, skjuler SSB dette tallmaterialet av personvernhensyn. Dette kalles vanligvis «prikking». SSB gjør denne vurderingen. Det prikkes ikke på fylkesnivå eller nasjonalt nivå.
Enhet
Barn er enheten som måles. Med barn mener vi personer 0-17 år. Barn som bor på institusjoner (for eksempel barnevernsinstitusjoner eller asylmottak), bostedsløse barn eller barn av illegalt bosatte (Roelen og Gassman, 2008, i Seim og Larsen 2011, s. 38) er ikke med i statistikken.
Tolkning av statistikken må være helhetlig
Det er viktig at indikatorene ses i sammenheng. Indikatorene bør ikke tolkes hver for seg, men i et helhetsbilde. Tolkningen må kombineres med kunnskap om lokale forhold. For eksempel, det at Oslo har mange barn som bor trangt må sees i sammenheng med høye boligpriser.
Kilde:
Seim, S. og Larsen, H. (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.
Barn i husholdninger som er trangbodd
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-17 år som er i husholdninger som er trangbodd. Barn i familier med lav inntekt er mer utsatt for dårlige boforhold som trangboddhet (Sandbæk & Pedersen, 2010).
Å bo trangt kan gi utfordringer for barn med tanke på muligheter til å gjøre lekser og til å ha privatliv (Harju & Thorud, 2010). Trangboddhet, fysiske mangler ved boliger, og ustabile bomiljøer er mer utbredte i kommunale utleieboliger enn i eide boliger (Magnusson, 2011; Magnusson & Stefansen, 2011; Skog Hansen & Lescher-Nuland, 2011).
Definisjon:
Husholdninger regnes som trangbodd dersom: 1. Antall rom i boligen er mindre enn antall personer eller én person bor på ett rom, og 2. Antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person. I tilfeller hvor det mangler opplysninger om antall rom eller p-areal, vil husholdninger regnes som trangbodde dersom en av de to betingelsene er oppfylt. (SSB)
Kilde:
Harju, A., & Thorød, A. B. (2010). Child Poverty in a Scandinavian Welfare Context - From Childrens point of View. Child Indicators Research, 4(2), 283-299.
Magnusson Turner, L. (2011). Barn i familier med låga inkomster och deras boendeförhållanden. Oslo: NOVA, Notat til boligutvalget.
Magnusson Turner, L. & Stefansen, K. (2011) Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. Oslo: NOVA.
Sandbæk, M. & Pedersen, A.W. (red). (2010). Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. NOVA-rapport 10/10. Oslo.
Skog Hansen, I. L., & Lescher-Nuland, B. (2011). Bolig og oppvekst. Konsekvenser av å vokse opp under vanskelige forhold. Fafo-rapport (Vol. 2011:16). Oslo: Fafo.
Statistisk sentralbyrå. (2015). Boforhold, registerbasert.
Barn i husholdninger med lavinntekt som er trangbodd
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-17 år som bor i lavinntektshusholdninger, og som er trangbodd. Barn i familier med lav inntekt er mer utsatt for dårlige boforhold som trangboddhet (Sandbæk & Pedersen, 2010).
Å bo trangt kan gi utfordringer for barn med tanke på muligheter til å gjøre lekser og til å ha privatliv (Harju & Thorud, 2010). Trangboddhet, fysiske mangler ved boliger, og ustabile bomiljøer er mer utbredte i kommunale utleieboliger enn i eide boliger (Magnusson, 2011; Magnusson & Stefansen, 2011; Skog Hansen & Lescher-Nuland, 2011).
Husholdninger regnes som trangbodd dersom: 1. Antall rom i boligen er mindre enn antall personer eller én person bor på ett rom, og 2. Antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person. I tilfeller hvor det mangler opplysninger om antall rom eller p-areal, vil husholdninger regnes som trangbodde dersom en av de to betingelsene er oppfylt. (SSB)
Kilde:
Harju, A., & Thorød, A. B. (2010). Child Poverty in a Scandinavian Welfare Context - From Childrens point of View. Child Indicators Research, 4(2), 283-299.
Magnusson Turner, L. (2011). Barn i familier med låga inkomster och deras boendeförhållanden. Oslo: NOVA, Notat til boligutvalget.
Magnusson Turner, L. & Stefansen, K. (2011) Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. Oslo: NOVA.
Sandbæk, M. & Pedersen, A.W. (red). (2010). Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. NOVA-rapport 10/10. Oslo.
Skog Hansen, I. L., & Lescher-Nuland, B. (2011). Bolig og oppvekst. Konsekvenser av å vokse opp under vanskelige forhold. Fafo-rapport (Vol. 2011:16). Oslo: Fafo.
Statistisk sentralbyrå. (2015). Boforhold, registerbasert.
Barn (0-5 år) i husholdninger som leier
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-5 år som er i husholdninger som leier bolig. Å leie bolig gir økt sannsynlighet for en lavere materiell boligstandard enn det å eie bolig.
Trangboddhet, fysiske mangler ved boliger, og ustabile bomiljøer er mer utbredte i kommunale utleieboliger enn i eide boliger. Leiemarkedet er også kjennetegnet ved leiekontrakter med nokså kort varighet – som igjen kan medføre hyppigere flyttinger.
Dette kan føre til at barna må bytte skole og nabolag oftere enn andre barn, som kan være negativt for deres utvikling.
Definisjon:
Indikatoren viser barn 0-5 år som er i husholdninger som leier bolig, etter denpå den registerbaserte boforholdsstatistikken.
Kilde:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2014). Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2014-2020. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Magnusson Turner, L. (2011). Barn i familier med låga inkomster och deras boendeförhållanden. Oslo: NOVA, Notat til boligutvalget.
Magnusson Turner, L. & Stefansen, K. (2011) Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. Oslo: NOVA.
Statistisk sentralbyrå. (2015). Boforhold, registerbasert.
Barn (0-5 år) i husholdninger med lavinntekt som leier
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 0-5 år som er i husholdninger med lavinntekt, som leier bolig. Å leie bolig gir økt sannsynlighet for en lavere materiell boligstandard enn det å eie bolig. Lavinntektshusholdninger er overrepresentert når det kommer til å leie fremfor å eie.
Trangboddhet, fysiske mangler ved boliger, og ustabile bomiljøer er mer utbredte i kommunale utleieboliger enn i eide boliger. Leiemarkedet er også kjennetegnet ved leiekontrakter med nokså kort varighet – som igjen kan medføre hyppigere flyttinger. Dette kan føre til at barna må bytte skole og nabolag oftere enn andre barn, som kan være negativt for deres utvikling.
Definisjon:
Indikatoren viser barn 0-5 år som er i husholdninger som med lavinntekt som leier bolig, etter den registerbaserte boforholdsstatistikken.
Kilde:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2014). Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2014-2020. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Magnusson Turner, L. (2011). Barn i familier med låga inkomster och deras boendeförhållanden. Oslo: NOVA, Notat til boligutvalget.
Magnusson Turner, L. & Stefansen, K. (2011) Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. Oslo: NOVA.
Statistisk sentralbyrå. (2015). Boforhold, registerbasert.
Barn (6-17 år) i husholdninger som bor i leid bolig
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 6-17 år som bor i husholdninger som leier bolig.
Definisjon:
Indikatoren viser barn 6-17 år som er i husholdninger som leier bolig. Å leie bolig gir økt sannsynlighet for en lavere materiell boligstandard enn det å eie bolig. Trangboddhet, fysiske mangler ved boliger, og ustabile bomiljøer er mer utbredte i kommunale utleieboliger enn i eide boliger.
Leiemarkedet er også kjennetegnet ved leiekontrakter med nokså kort varighet – som igjen kan medføre hyppigere flyttinger. Dette kan føre til at barna må bytte skole og nabolag oftere enn andre barn, som kan være negativt for deres utvikling.
Kilde:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2014). Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2014-2020. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Magnusson Turner, L. (2011). Barn i familier med låga inkomster och deras boendeförhållanden. Oslo: NOVA, Notat til boligutvalget.
Magnusson Turner, L. & Stefansen, K. (2011) Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. Oslo: NOVA.
Statistisk sentralbyrå. (2015). Boforhold, registerbasert.
Barn (6-17 år) i husholdninger med lavinntekt som leier
Hva viser indikatoren:
Indikatoren viser barn 6-17 år som er i husholdninger med lavinntekt, som leier bolig. Å leie bolig gir økt sannsynlighet for en lavere materiell boligstandard enn det å eie bolig. Lavinntektshusholdninger er overrepresentert når det kommer til å leie fremfor å eie.
Trangboddhet, fysiske mangler ved boliger, og ustabile bomiljøer er mer utbredte i kommunale utleieboliger enn i eide boliger. Leiemarkedet er også kjennetegnet ved leiekontrakter med nokså kort varighet – som igjen kan medføre hyppigere flyttinger. Dette kan føre til at barna må bytte skole og nabolag oftere enn andre barn, som kan være negativt for deres utvikling.
Definisjon:
Indikatoren viser barn 6-17 år som er i husholdninger med lavinntekt som leier bolig, etter den registerbaserte boforholdsstatistikken.
Kilde:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2014). Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2014-2020. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Magnusson Turner, L. (2011). Barn i familier med låga inkomster och deras boendeförhållanden. Oslo: NOVA, Notat til boligutvalget.
Magnusson Turner, L. & Stefansen, K. (2011) Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur. Oslo: NOVA.
Statistisk sentralbyrå. (2015). Boforhold, registerbasert.