Fysisk vold mot barn er handlinger som kan føre til fysisk eller psykologisk skade, død, skjevutvikling, sykdom eller tap av ferdigheter, eller har som formål å påføre barnet smerte.

Kjønnslemlestelse og bruk av fysisk avstraffelse for å oppdra et barn er også vold.

Tegn på fysisk vold

Det er mer vanlig at en bekymring for et barn styrkes over tid, enn at den oppstår plutselig. Det er også gjerne flere faktorer som sammen gir grunn til bekymring. Mange barn som lever i vanskelige livssituasjoner viser ikke tydelige tegn.

Eksemplene i listen under er heller ikke utfyllende, så barnet kan også gi andre signaler enn disse.

Både forhold ved barnets utvikling, funksjonsnedsettelse, foreldrene og barnets sosiale miljø kan ha betydning for å vurdere bekymring.

Hvis du mistenker at et barn er blitt utsatt for vold, er det flere tegn som kan gi grunn til undring eller bekymring. Barnet kan for eksempel:

  • ha endret oppførsel
  • fått fysiske skader
  • forteller deg ting som ikke føles riktig

Ett tegn eller en skadetype alene er imidlertid ikke et sikkert tegn på mishandling, men det er grunn til skjerpet oppmerksomhet rundt barnet når:

  • du finner flere tegn eller de er gjentatt over tid
  • forklaringen om hvordan skaden skjedde, ikke stemmer med den faktiske skaden
  • skaden du observerer er alvorlig og ikke kan være som følge av et uhell
Endringer i væremåte og atferd

Barnet:

  • har endringer i humør
  • virker mer sjenert
  • er vanskeligere å få kontakt med
  • holder seg mer for seg selv
  • er trist, lei seg og innadvendt
  • er deprimert
  • har dårligere konsentrasjonsevne
Hevelser, blåmerker, rift, kutt eller arr
  • ett eller flere blåmerker eller arr som danner et mønster i huden, eller flere med samme størrelse og form
  • «snøremønstre» på hals/nakke eller rundt håndledd og ankler
  • røde prikker på hals, nakke, i munnhule og i øynene (kan være tegn på kvelningsforsøk)
  • merker på steder der det ikke er naturlig for barn å påføre seg skader ved vanlig lek
  • blåmerker på immobile barn (barn som ikke kan forflytte seg bør ikke ha blåmerker)
Brannskader
  • merker etter gjenstander som sigaretter, bestikk eller strykejern
  • skåldingsskader (brannskade som følge av kokende vann) som har tydelige grenser mot frisk hud
Bitemerker
  • bitemerker som barnet ikke kan ha påført seg selv
  • når det er mer enn 3 cm mellom merkene etter hjørnetennene, er bittet sannsynligvis påført av en voksen
Skader på øre, nese, hals og øyne

Barn som bli mishandlet, får ofte skader i ansiktsområdet. Typiske/vanlige skader er:  

  • sår i munnhulen, som kan være tegn på tvangsmating
  • hevelse, blødning, rifter og sår på lepper
  • hevelse, blødning, rifter og sår på eller i nese (skillevegg og nesetipp) og ører
  • hevelser, misfarging og tegn på kraftig lugging i hodebunnen
  • hevelse, blødning og misfarging rundt og i øynene
Skjelettskader eller brudd

• brudd som oppdages tilfeldig fordi barnet eller omsorgspersoner ikke har fortalt om det
• gjentatte bruddskader

Brudd som oppstår på grunn av mishandling, skjer oftest hos barn under to år. Brudd hos barn under ett år er uvanlig. Brudd på skallen hos barn under to år er uvanlig.

Hodeskader

Barn under to år er mest utsatt for hodeskader. Tegn på at barnet har fått hodeskader kan være:

  • endret bevissthet
  • kramper og anfall
  • uregelmessig pust og brekninger
Livløshetsanfall

Barn som har blitt utsatt for mishandling, som hodeskade, filleristing, forgiftning eller kvelningsforsøk, kan få et såkalt livløshetsanfall – en akutt, uventet forandring i pustemønsteret.

Typiske tegn er: 

  • blek og blålig farge rundt munnen
  • fargeforandring og uvanlig slapp i kroppen i våken tilstand og ved søvn
  • bevisstløshet
Feilmedisinering og forgiftning

Barn som får en høyere dose medisin enn anbefalt eller foreskrevet av lege, kan bli forgiftet. Tegn på forgiftning kan være:

  • nedsatt bevissthet
  • kramper
  • oppkast
  • diaré
  • unormalt pustemønster 
Kjønnslemlestelse

Det finnes ingen spesielle tegn på at et barn nylig har blitt utsatt for kjønnslemleste. Se etter samme tegn og indikasjoner som for andre voldstyper. Vær spesielt oppmerksom hvis du merker at en jente:

  • har endringer i humøret.
  • blir stillere, mer sjenert, er vanskeligere å få kontakt med eller holder seg mer for seg selv.
  • blir trist og innadvendt.
  • får dårligere konsentrasjonsevne.

Les mer om tegn på kjønnslemlestelse.

Fabrikkert eller påført sykdom

Fabrikkert eller påført sykdom (kalles ofte Münchausen syndrom by Proxy – MBP) er hvis en omsorgsperson:

  • påfører barnet skade
  • fabrikkerer eller dikter opp symptomer
  • forfalsker symptomer, som for eksempel prøvemateriale
  • eventuelt påfører barnet symptomer

Fenomenet setter barnets liv og helse i fare og har et spekter av alvorlighetsgrader. En feilaktig sykeliggjøring av barnet er også en psykisk belastning for barnet.

De ulike måtene som omsorgspersonen påfører barnet symptomer eller skader på, kan også føre til en form for medisinsk mishandling. Typiske tegn er:

  • gjentatte livløshetsanfall og påvirket åndedrett
  • kramper som ofte bare er observert av den som har omsorgen for barnet
  • lavt blodsukker
  • mage-/tarmbesvær eller sykdommer uten medisinsk forklaring
  • allergiske symptomer som ikke er observert av andre enn omsorgsgiver

Slik går du frem når du mistenker at et barn er utsatt for fysisk vold

Hvis et barn er utsatt for fysisk vold av en slik art at det ikke er tvil om at det er utøvet vold, og/eller barnet er skadet, må du vurdere behovet for hjelp fra helsepersonell samtidig som at du må ivareta barnets behov for beskyttelse. Da må du kontakte politiet og barnevernet umiddelbart.

Det er mer likevel mer vanlig at en bekymring for et barn styrkes over tid, enn at den oppstår plutselig. Det er også gjerne flere faktorer som sammen gir grunn til bekymring.

Ikke vær alene med din bekymring. Snakk alltid med leder/kollegaer om din bekymring. Du kan også anonymt søke råd hos barnevernet eller habiliteringstjenesten. Hvis du ønsker råd om du bør melde en sak, kan du ringe til barneverntjenesten i kommunen og diskutere saken anonymt. Sjekk om arbeidsplassen har en egen kontaktperson i barnevernet.

Dersom du har mistanke om at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep skal du melde bekymring til politiet og barnevernet uten å informere foreldrene.

Ved bekymring for eller mistanke om at et barn er utsatt for fysisk vold, skriv ned når du fikk bekymringen/mistanken og hva den besto i (hendelsesforløp). Notatet kan brukes som en dokumentasjon i saken og er noe annet enn en bekymringsmelding.

  • Når du har fått mistanke om at et barn kan være utsatt for vold eller et overgrep, har du et selvstendig ansvar for å melde dette videre til noen som følger opp saken på en ordentlig måte. 
  • Hvis den du først melder dette til ikke tar mistanken tilstrekkelig alvorlig, har du et ansvar for å gå videre med saken til annet ledernivå eller direkte til politiet.
  • Dersom ansvarlig leder ikke er på jobb eller det er mistanke om at hun eller han selv er involvert i saken skal håndtering løftes til høyere ledernivå.
  • Virksomheten har ansvar for å ivareta alle involverte, både ansatte og ikke ansatte.
  • Det bør være ulike personer som får ansvaret for å ivareta de ulike partene.
  • Ingen skal gå ut over sitt eget ansvarsområde.
  • Ansatte har både taushetsplikt og meldeplikt.
  • Ansattes meldeplikt og avvergerplikt går foran taushetsplikten.
  • Alt håndtering skal dokumenteres skriftlig gjennom hele saksforløpet. Les mer om hvordan du kan dokumentere det som har skjedd.

Skal de pårørende varsles?

Avklar alltid med barnevern og/eller politi, om eller hvordan pårørende skal informeres. Dette må du gjøre så raskt som mulig.

Samtale med foreldre

Dersom du har en bekymring for et barn bør du ta denne opp med barnets foreldre på et tidlig tidspunkt. Dette gjelder ikke ved mistanke om alvorlig vold. Hvis du har mistanke om at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep skal du ikke informere foreldrene, men kontakte politiet og barnevernet.

  • Planlegg alltid samtalen sammen med en kollega eller din leder. Den som gjennomfører samtalen bør ha kompetanse på denne type samtaler.
  • I samtalen bør du informere foreldrene om hva som vekker din undring eller bekymring. Vis respekt for foreldrenes synspunkt og lytt til deres innspill. Bli enige om hva dere bør gjøre videre for å hjelpe barnet, og hvem som bør involveres i det videre arbeidet.
  • Hvis det blir avdekket et behov for mer hjelp på grunn av endinger i barnets omsorgsbehov, diskutér med foreldrene hvordan dere ønsker å gå videre. Har familien en kommunal koordinator, bør denne kobles inn i saken.
  • Skriv referat fra samtalen. Referatet bør være datert og referere samtalen, spørsmål, svar og om det kom fram behov for å kontakte kommunal koordinator og lignende. Foreldrene bør få referatet og anledning til å kommentere dette.
  • Når foreldrene samtykker kan dere sende bekymringsmelding til barnevernet også ved mindre alvorlige forhold. Som hovedregel bør du informere foreldre om at dere tenker å melde bekymring til barnevernet. Meldingen kan gjerne sendes i samarbeid med foreldre. 

Dersom din bekymring øker etter at du har snakket med foreldrene må du og din leder vurdere om dere bør melde bekymring til barnevernet.

Samtale med barnet

Ved milde eller uklare symptomer, hvor det ikke er mistanke om vold eller overgrep, kan du sammen med kollegaer vurdere om dere bør ta en første undersøkende samtale med barnet. Les om hvordan du kan ha en samtale med barn om vold eller overgrep.

Skal jeg varsle politiet eller barnevernet om den jeg tror har begått vold?

Hvis du eller dere mistenker at det er foreldre eller andre omsorgspersoner som utsetter barnet for vold skal dere varsle politiet. Barnevernet skal alltid også kontaktes, men da i samarbeid med politiet. I slike tilfeller skal du ikke informere foreldrene.

Hvis det er en ansatt på skole/institusjon/assistenter eller andre som er mistenkt for å ha utsett barnet for fysisk vold skal du varsle politiet. Barnevernet kontaktes i samarbeid med politiet.

Hvis den mistenkte er et barn under 15 år, varsler du barnevernet.

Hvis den mistenkte er et barn mellom 15 og 18 år, varsler du politiet og barnevernet.

Les mer om hvordan du forholder deg til den mistenkte.

Ta vare på barnet

  • Dere må iverksette beskyttelse og ivaretakelse av barnet. Dette gjør dere i samarbeid med barnevernet, kommunens konsultasjonsteam, politiet, barnehage/skole/PPT og foreldre (med mindre det er foreldrene som er mistenkt for å utsette barnet for vold eller overgrep). Den utsatte skal bli ivaretatt og fulgt opp enten saken blir anmeldt eller ikke.
  • Barnevernet og påtalemyndigheten skal drøfte om det bør pålegges et besøks- og kontaktforbud mens saken etterforskes.
  • Den utsatte/pårørende kan også ha rett til bistandsadvokat.

Hvis den mistenkte er under 18 år, skal de samme instansene som nevnt over planlegge og iverksette ivaretakelse også for dette barnet. 

Les mer om hvordan du kan håndtere ulike typer vold og overgrep