Når trioen blir kvartett

I fire år har 18 år gamle Odd-Rune vært sønnen til Tania og Ole-Henning. Nå får han en lillebror. På 16 år.

Sterk familierelasjon: Odd-Rune og fosterforeldrene er en sammensveiset gjeng, mye takket være friluftsliv, tre livsglade hunder, jakt og gokart. 

Det er en litt rar morgen på Fræna utenfor Molde. Lett spent. Full av forventninger, usikkerhet og samtidig sikkerhet. De har tatt det riktige valget. Dette skal gå fint. Ole-Henning og Tania hadde en lignende morgen for rundt fire år siden. Da ventet de på at Odd-Rune skulle flytte inn til dem.
Den gangen var de to som ventet. I dag er de tre spente sjeler som skal få et nytt familiemedlem. I ettermiddagen skal en 16 år gammel gutt flytte inn, og trioen skal bli en kvartett.

– Det kribler i hele kroppen, sier innrømmer fostermor Tania.
Men akkurat hva de er spent på, er litt annerledes denne gangen.
– Før var alt strøkent og pusset hver gang det kom noen fra barnevernet hit. Men så senker du skuldra og skjønner at vi skal jo bare ha et vanlig hjem. Det er ikke mer stress enn det, sier fosterfar Ole-Henning.

Nå er det ikke støv, men familiedynamikken som skal på prøve.
– Denne gangen er jeg mer stressa på plasseringen, hvordan det skal fungere med oss fire, legger han til.
– Ja, for nå er jo vi blitt en familie på tre, og så skal vi bli fire, supplerer Tania.

Vil gi det han fikk

Pådriveren for at tre skal bli fire, er Odd-Rune. 18-åringen vil at flere skal få den muligheten han selv fikk for fire år siden. Det er på mange måter gått et helt liv siden han selv trengte et godt hjem. Da var han 13 år gammel. Egentlig litt eldre enn det Tania og Ole-Henning hadde sett for seg.

- Alder spiller jo ingen rolle, det er bare følelser. Så da tenkte vi at når en 13-åring trenger hjelp, så må vi kunne hjelpe ham, sier Ole-Henning.

– Det var match med én gang, fastslår Tania.
Nå er Odd-Rune en så naturlig og integrert del av familien at ingen tenker over at han ikke er deres biologiske sønn. En kompis, som ofte er på besøk, ble oppriktig overrasket da Odd-Rune fortalte historien sin i lokalavisen. Han hadde aldri skjønt at Tania, Ole-Henning og Odd-Rune ikke er en biologisk familie.

At de er blitt så sammensveiset, er mye takket være friluftsliv, tre livsglade hunder, jakt og gokart. Det har vært viktig for å bygge en sterk familierelasjon. De tre gjør ting sammen, og blir bedre kjent på den måten.
– Når vi jakter sammen, går jeg i skogen ved siden av en fyr som har våpen. Da må jeg stole på ham, fastslår Ole-Henning. Og han er trygg på Odd-Rune.
– Hadde jeg vært utrygg, hadde det ikke fungert. Odd-Rune har også bevist at han gjør de riktige valgene, skryter han av fostersønnen.

Pådriveren: Odd-Rune vil at flere skal få den muligheten han selv fikk for fire år siden.


Også på gokart-banen, Odd-Runes store lidenskap og hobby, må de stole på hverandre.
– Jeg skrur og han skal kjøre. Da må han vite at alt er på plass med dekk og bremser. Sånt gir trygghet i hverdagen også, sier Ole-Henning.
Det er denne tryggheten og familiefølelsen Odd-Rune nå vil at andre også skal få ta del i.
– Det er rart å tenke på at jeg aldri har sett ham før, og plutselig skal han bo her. Men det blir bra! Det blir noen forandringer – vi må selge bilen, for vi må ha bedre plass – men det er jo bare gode forandringer, så det går greit, forsikrer Odd-Rune.

Her kunne jeg slappe av og føle meg hjemme

Odd-Rune

Å skape trygghet

Selv hadde han blandede følelser den dagen han sto på trappen til sitt nye hjem. Det var rart å skulle flytte inn til fremmede mennesker, men likevel godt.
– Jeg visste at jeg kom til å få det bra her. Her kunne jeg slappe av og føle meg hjemme, etter alle episodene som hadde skjedd.
– Hadde du savnet å kunne slappe av?
– Ja. I alle hjemmene jeg hadde vært tidligere, var jeg blitt fortalt at jeg ikke kom til å bo der fast, bare midlertidig, så jeg måtte bare nyte tiden jeg har med dem.
Ole-Henning og Tania er Odd-Runes tredje fosterhjem. Han er glad det ble permanent denne gangen.
– Det er ikke en god følelse å bli flyttet rundt på. Det er ikke det.
18-åringen medgir at det går utover trygghetsfølelsen når man ikke helt vet hvor man skal være, eller hvor lenge.
– Det er viktig for at du skal føle deg trygg i ditt eget hjem. Man bør ikke måtte tenke at her skal du ikke være så lenge, sier Odd-Rune, som ikke har noen umiddelbare planer om å flytte ut fra huset på Fræna.

Og så håper vi at de vet at vi er her samme hva. Her er døra åpen.

Ole-Henning og Tania

En vanlig familie

Ole-Henning og Tania har lagt mye vekt på å være åpne og ærlige med Odd-Rune. Det er en oppskrift de akter å følge også med det nye familiemedlemmet.

På egne ben: -Vi ønsker dem en bedre hverdag, og at de klarer å stå i en del ting. For det er mye der ute, sier Tania og Ole-Henning. 


– Vi tør å ta de diskusjonene vi må. Ærlighet er viktig, sier Ole-Henning.
– Vi snakker sammen, ser hverandre. Det er viktig at han vet at vi er her for ham, når han legger seg, når han trenger noe. En del barn som kommer i fosterhjem har ikke hatt noen som har brydd seg. Vi gir faste rammer og trygghet. Det er i hvert fall det Odd-Rune sier: at grensesetting er viktig. At han vet hvor grensene går.

Tania og Ole-Henning supplerer hverandre. Det er tydelig at de er samkjørte, men de er heller ikke redde for å vise at de kan være uenige. Det er også en del av det å være åpen og ærlig.
– Hva håper dere at fostersønnene deres får med seg videre i livet?
– At de klarer å stå på egne ben, ta egne avgjørelser og stå for det de sier. Vi håper de blir trygge på seg selv, er ærlige, og føler at de er mer verdt enn de følte da de kom hit. Vi ønsker dem en bedre hverdag, og at de klarer å stå i en del ting. For det er mye der ute.

Tania og Ole-Henning kikker på hverandre.
– Og så håper vi at de vet at vi er her samme hva. Her er døra åpen.
Egentlig handler det «bare» om å være en helt vanlig familie, fastslår Tania og Ole-Henning. På godt og vondt.
– Vi er venner, vi krangler, vi blir venner igjen. Men vi går ikke til sengs eller reiser fra hverandre som uvenner. Ingen skal gå med den følelsen resten av dagen. Så da gir vi hverandre en klem. Det er ikke alltid enkelt, men vi gjør det.
– Vi er en familie! Sånn fungerer det bare. Det er enkelt, egentlig. Vi trenger ikke gjøre det vanskeligere enn det er, konkluderer Ole-Henning.

 

Publisert 02. juli 2019.
Oppdatert 09. juli 2019.