Disse barna fikk en helt ny start i fosterhjem

Odd-Rune følte at han endelig kom hjem da han fikk en ny fosterfamilie. For mange barn er fosterhjemmet en sjanse til å begynne på nytt.

HJEMME BEST: Odd-Rune var 13 år da han flyttet inn hos Tania og Ole-Henning på Fræna. Hunder, friluftsliv og gokart har knyttet den lille familien tett sammen, og i juni kjørte Odd-Rune NM i gokart, med sine fosterforeldre som viktige støttespillere.

 

Det er gått fem år siden den dagen Odd-Rune sto på trappen til sitt nye hjem i Fræna utenfor Molde. Det var rart å skulle flytte inn til fremmede mennesker, men likevel godt.

– Jeg visste at jeg kom til å få det bra her. Her kunne jeg slappe av og føle meg hjemme, sier Odd-Rune.
Fostermamma Tania følte også at Odd-Rune kom hjem da han flyttet inn sammen med dem.
– Det var match med én gang, fastslår hun.

En helt vanlig familie

Det er på mange måter gått et helt liv siden Odd-Rune, Tania og Ole-Henning ble en familie. I hvert fall føles det sånn. Odd-Rune er en så naturlig og integrert del av familien at ingen tenker over at han ikke er deres biologiske sønn. En kompis, som ofte er på besøk, ble oppriktig overrasket da Odd-Rune fortalte historien sin i lokalavisen. Han hadde aldri skjønt at Tania, Ole-Henning og Odd-Rune ikke er en biologisk familie.

Familien på Fræna mener det «bare» handler om å være en helt vanlig familie. På godt og vondt.
– Vi er venner, vi krangler, vi blir venner igjen. Men vi går ikke til sengs eller reiser fra hverandre som uvenner. Ingen skal gå med den følelsen resten av dagen. Så da gir vi hverandre en klem. Det er ikke alltid enkelt, men vi gjør det, sier fostermamma Tania og fosterpappa Ole-Henning.

– Vi er en familie! Sånn fungerer det bare. Det er enkelt, egentlig. Vi trenger ikke gjøre det vanskeligere enn det er, konkluderer Ole-Henning.

Mange gode grunner

Det finnes forskjellige typer fosterhjem. Noen barn trenger kanskje å komme litt vekk fra sitt vante miljø, og flytter i fosterhjem hos familier de ikke kjenner fra før. Noen har godt av å få fostersøsken, mens andre igjen trenger fosterforeldrenes hele og fulle oppmerksomhet.

Andre barn har kanskje best av å flytte inn hos noen de kjenner fra før. Nettverksplassering, heter det, når et barn flytter inn hos slekt, familie eller andre som står dem nær. Det kan også være en trener, en lærer eller andre i kretsen til barnet. Å komme til noen man kjenner fra før, kan være betryggende for alle parter, og overgangen til et fosterhjem kan bli lettere når barnet allerede kjenner fosterforeldrene.

Jeg følte meg bare hjemme.

Odd-Rune, fosterbarn

 

Kort sagt, ulike barn trenger ulike hjem. Og hvert eneste barn som til enhver tid venter på et nytt og trygt sted å bo, er en god grunn til å bli fosterhjem. Derfor er fosterhjemsrådgivere over hele landet alltid på jakt etter gode hjem til barna.

– Som fosterforeldre får dere hjelpe og gi kjærlighet til et barn som i utgangspunktet har det vanskelig. For de aller fleste fosterforeldre er det den sterkeste motivasjonen. Fosterbarn gir mange utfordringer, men også mye glede.
Det sier Eva Lillian Hestad. Hun har jobbet som fosterhjemsrådgiver i Molde i 15 år, og synes det er utrolig givende og fint å se hvordan fosterbarn utvikler seg når de kommer i trygge og gode familier. Men hun ser også hvordan familier vokser på å ha fosterbarn.

– Dere får se et barn forandre og utvikle seg, og dere gir barnet muligheten til å vokse på en annen måte enn det har gjort før, sier Hestad.

 

Camilla drømte om å ta med seg venner hjem. Hos fosterforeldrene gikk den drømmen i oppfyllelse. Hør og se Camilla fortelle om oppveksten sin: 

 
Jeg vet rett og slett ikke hvordan det hadde gått med meg hvis jeg hadde fortsatt å bo der jeg bodde. Det tror jeg ikke hadde vært noe særlig god fremtid for meg. 

Camilla, tidligere fosterbarn


Omsorgsevnen er viktigst

I Norge kan alle bli vurdert som fosterforelder, enten du er singel, samboer, gift, har egne barn eller er barnløs. Det fosterhjemsrådgiverne først og fremst ser etter, er omsorgsevne. 

– Fosterforeldre må ha de samme ferdighetene som alle foreldre, men vi tenker at de kanskje må ha litt ekstra, sier Eva Hestad, og utdyper: 

– De må ha gode samarbeidsevner, entusiasme og engasjement for å hjelpe et barn, og de må være fleksible, for det er mye som kan skje, sier Hestad og smiler litt.

Leter etter de gode hjemmene: Eva Lillian Hestad er fosterhjemsrådgiver, og er stadig på leting etter gode hjem for barna som trenger et nytt sted å bo. Nysgjerrighet og raushet er et par av egenskapene hun ser etter hos fosterforeldre. 


Hun ser i tillegg etter raushet og nysgjerrighet.
– Nysgjerrighet på hvilken grunn dette barnet har til å reagere som det gjør, ved for eksempel å trekke seg tilbake eller bli sint og urolig.

Det kan skje alle

En av mange familier som har disse egenskapene, er Kirsti, Ole Christian og datteren, Dina, i Trøndelag. De har hatt flere barn boende hos seg. 

– Vi tenker på ungene som et samfunnsoppdrag. Alle ungene er samfunnet sine, de er ikke våre, dine eller mine, er de to enige i.

Familien har vokst på å ta til seg flere barn. Dina mener hun sitter igjen med kunnskap og forståelse hun aldri kunne lært på noen annen måte. 

– Det jeg har lært av å ha fostersøsken, kunne jeg ikke lært noen andre steder. Det er erfaringer jeg kommer til å ta med meg for resten av livet, sier hun.

Hør og se Dina fortelle om hvordan det er å få fostersøsken.

Alle tre er ydmyke og takknemlige for at de får lov til å bidra.

– Vi må ikke tro at vi er så mye bedre enn disse foreldrene, men være klar over at vi kunne vært i den situasjonen, vi også. Det skal ikke alltid så mye til før livet tar en annen vending. Veien kan være like kort tilbake også, så det at du har mistet en unge trenger ikke bety at du har mistet ungen for livet, sier fostermamma Kirsti.


– Hva tror du at dere som familie gir fosterbarna? 

– Jeg håper vi gir dem trygghet. At de finner litt fotfeste. Og blir sett og verdsatt. Det er vel noe med at du ikke kan ta ned hele månen, men du kan ta ned litt av himmelen, og gi ungene noe på veien, tenker jeg.

Vi ser på barna som et samfunnsoppdrag.

Kirsti og Ole Christian, fosterforeldre

Ydmyke: Kirsti og Ole Christian har hatt flere fosterbarn. -Vi må ikke tro at vi er så mye bedre enn disse foreldrene, men være klar over at vi kunne vært i den situasjonen, vi også. Det skal ikke alltid så mye til før livet tar en annen vending, sier de. 

 

Lærerikt for familien

Eva Hestad kjenner igjen mye av det familien i Trøndelag forteller.

– Fosterfamilier lærer at de kan stå samlet når de møter utfordringer. På meg virker det som de får et sterkere bånd sammen: «dette greier vi, dette får vi til». De ser at de klarer å jobbe på lang sikt. Et barn som kommer i fosterhjem, har det i utgangspunktet trasig, og det er jo ikke et lite oppdrag. Når familiene ser at de lykkes, gir det en felles mestringsfølelse.

Hun legger ikke skjul på at det kan være krevende. Derfor må alle fosterforeldre gjennom et forberedende kurs. PRIDE grunnkurs, som det heter, er et gratis og uforpliktende opplæringsprogram som gir deg mulighet til å vurdere om det å være fosterhjem er noe for deg eller dere.

Gjennom temasamlinger, samtaler og hjemmebesøk, får man kjennskap til hvilke ferdigheter som kreves. Å møte barns behov for trygghet, gi god omsorg og å hjelpe barn til å holde kontakt med egen familie er noen av temaene i grunnkurset.

Hva som gjør det verdt det? Alt.

Ole Christian, fosterfar


– Ja, det er mange utfordringer ved å være fosterforeldre, men 87 prosent sier at de syntes det var verdt det. Det er mange! Gulroten der fremme er å vite at du hjelper et barn til å komme seg ut i livet og bli et selvstendig, voksent menneske. De som ser tilbake på noe sånt, glemmer alt det andre. Det de vektlegger er at det var så givende å få hjelpe, sier Eva Lillian Hestad, som stadig leter etter de gode hjemmene for alle barna der ute som venter.

Kanskje du kan hjelpe? Mer om hvorfor blir fosterhjem

Hør og se fosterbarna fortelle sine historier om hvordan fosterfamiliene ga dem et godt liv:

Publisert 01. juli 2019.
Oppdatert 15. juli 2019.