– Jeg er fortsatt ungen deres

– Når besteforeldre ringer og ber deg måke trappen eller inviterer deg på middag, da kjenner du at du er en del av familien, sier Daniel.

Et reelt familiemedlem: – Det føltes veldig fint at de spurte mye for å forstå meg, og de deltok på ting jeg ikke forventet at de skulle delta på, sier Daniel om fosterfamilien sin. 

Daniel Paulsen har kommet lenger i livet enn mange andre 23-åringer. Han jobber som assistent på Fjære barneskole, er treningsveileder og resepsjonsarbeider på Atletica treningssenter, føler seg litt «ferdig med storbyen» og har kjøpt seg leilighet på Fevik, der han kan si hei til folk på butikken. Og der det bare er en to minutters svipptur hjem til familien. Som sagt, laaaangt lenger enn andre på hans alder.

Snakke med, ikke om

Men Daniels første leveår, var langt ifra noen garanti for at han skulle klare seg så bra. De første årene av livet sitt, bodde han sammen med moren og faren i en blokk i en småby på Sørlandet.
– De var for så vidt foreldre som var til stede, men på et dårlig vis. De brukte narkotiske stoffer og drakk for mye alkohol.
Da han var to år, gikk foreldrene fra hverandre, og Daniel havnet «litt her og litt der». Første gang han havnet i fosterhjem, var han to år gammel. Selv om han var liten, husker han følelsen av å ikke være trygg på omgivelsene.
– Når du er så liten, er det vanskelig å vite hva som skjer. Du er bare en liten tennisball, forklarer han.

Fosterhjemmet ble ikke permanent for Daniel. Det gjorde det vanskelig for ham å knytte seg til andre mennesker.
– Å bytte hjem skaper jo frykt. Det blir vanskelig å stole på og knytte seg til mennesker. Du blir usikker, og tviler på deg selv og andre. Det blir fort til at man synes at man ikke er bra nok.

Som 13-åring kom endelig Daniel til et permanent hjem. Der fikk han fosterforeldre og -søsken som den dag i dag er hans nærmeste familie. De så behovene hans, og forsto at han trengte omsorg og å bli sett. Men også at han hadde behov for tid for seg selv.
– Jeg ble sett på som et reelt familiemedlem.

Den nye familien hans støttet også opp om Daniels interesser, som stort sett besto av fotball og annen idrett.
– De kjørte meg rundt, og viste at de var til stede og brydde seg.
Han hadde lett for å avvise folk. Hvis det ble for mye, trakk han seg bort. Trygghetsfølelsen kom gradvis. Litt etter litt begynte Daniel å tøye sine egne grenser, og merket at det førte med seg mer positivt enn negativt.
– Familien min inkluderte meg i hva de gjorde og i avgjørelser. De pratet ikke om meg, men med meg. Det er viktig for oss fosterbarn at vi ikke føler oss baksnakket, men at vi får være med på avgjørelser.

Med mye jobbing, både hos psykolog og sammen med familien, klarte Daniel å knytte seg til dem.
– Det føltes veldig fint at de spurte mye for å forstå meg, og de deltok på ting jeg ikke forventet at de skulle delta på. Det var rart og vanskelig å ta til seg, men til slutt innså jeg at de gjorde det fordi de var glad i meg.

Det er viktig for oss fosterbarn at vi ikke føler oss baksnakket, men at vi får være med på avgjørelser.

Søskenkrangler

I sin nye familie ble Daniel storebror for første gang, noen som så opp til ham.
– Jeg har ikke hatt mange som har sett opp til meg i tidlig barndom. Det ga meg selvtillit.
Og så bidro det godt til familiefølelsen.
– Vi hadde søskenkrangler, som vanlige søsken. Ikke som et fosterbarn som kommer og går.

Han ble dessuten en del av den utvidete familien. Det bidro ytterligere til følelsen av å høre til.
– Når besteforeldre ringer og ber deg måke trappen eller ber deg på middag, da er du en del av familien, sier Daniel og smiler.

Også fotball og fotballkamerater har vært viktig for Daniels selvtillit og følelse av tilhørighet. I FK Jerv fant han mestringsfølelsen, både sosialt og sportslig. For Daniel var god! Så god at han i 2011 fikk være med i NRK-serien «Nummer 1», hvor Norges beste keepertalent skulle kåres.
– Fotballen var der jeg grodde sosiale antenner. I perioder var jeg stille og ikke helt komfortabel med meg selv. Men etter en stund ble jeg varm i trøya, og jeg fikk venner som stolte på meg. Det var viktig å ha med seg videre.

Trening og annen aktivitet var dessuten godt å ha på tunge dager. Det fungerte som terapi. Der fikk han ut følelser og tanker, og fikk pusterom.
– Jo verre jeg hadde det, desto mer trente jeg.

Med min bakgrunn er det enten eller: du kan komme sterkt ut av det,
eller bli som dine foreldre.

Sta og tålmodig

Daniel har utvilsomt opplevd mye motgang, og det er ingen selvfølge at han skulle lande på beina. Det vet 23-åringen godt.
– Med min bakgrunn er det enten eller: du kan komme sterkt ut av det, eller bli som dine foreldre. Jeg ble fortalt at det var sånn det kunne ende om jeg ikke tok tak.

Nå bruker han erfaringene sine til å hjelpe andre gjennom jobben på skolen.
– Jeg er glad i mennesker og i å hjelpe andre. Jeg har lært å ikke gi opp. Det er fort gjort å si «dette var tungt, dette gidder jeg ikke mer», men det tar mer enn en time å bygge relasjoner mellom mennesker. Det er ingen som er like, og du vet ikke alltid hva du har å jobbe med.

Mye av den lærdommen, takker han sine fosterforeldre for.
– De har lært meg alt fra å re opp senga til å være en positiv person, og å snakke åpent og ærlig om mange ting. Jeg har lært å si for mye heller enn for lite.
Erfaringene hans har også lært ham ett og annet om standhaftighet.
– Jeg står på selv om det er tungt. Det har vist seg – både i fotball og annet i livet – at når ting bikker imot, må man bare stå på for å komme seg videre i livet. Jeg har vært gjennom mye motgang.

– Hva er det som har gjort at du har klart deg så bra?
– Stahet! Jeg har vært tålmodig. Jeg har godtatt meg selv, at jeg er som jeg er.
Hjemmet og fosterforeldrene er ennå viktig for Daniel, og leiligheten han har kjøpt ligger bare to minutter unna der fosterforeldrene bor. Han er ofte hjemom en tur.
– Jeg sier hei og fjaser og maser litt. Vi kan snakke om det meste. Det er dem jeg deler frustrasjoner med og de gjør det samme med meg. Det er viktig å være ungen deres selv om man har blitt voksen, fastslår Daniel.

Publisert 02. juli 2019.
Oppdatert 09. juli 2019.