Femstjerners familie

Atle og Monica Straume har tatt til seg fire ungdommer. De ville ikke byttet dem ut med bleiebarn for noe i verden.

Rause mennesker: Atle og Monica er foreldre til seks. Familien Straume vært fosterfamilie i 14 år.

Himmelen har hentet frem sin aller tristeste nyanse av grå, og de første regndråpene har minnet oss om at vi er på Vestlandet. Bøndene på Jæren har spredt møkka si – det kjennes på eimen – og alt kunne vært bare skit. Men det er det ikke. For eneboligen på Ganddal i Sandnes kommune rommer en haug med rause mennesker, sånne som du bare må bli glad av – og i.

Her bor Atle og Monica Straume, foreldre til seks. To «egenproduserte» gutter, som de sier, og fire fosterdøtre. For tiden er det bare tre ungdommer igjen i huset, Jasmin på snart 17, og en fosterdatter på 18 og Magnus på 21. Yngstesønnen, Henrik, går på skole i Grimstad, og de to eldste fosterdøtrene, som nå er 24 og 25 år gamle, har flyttet ut.

Slapp bleieskift

I 14 år har familien Straume vært fosterfamilie. Alle jentene var over skolealder da de flyttet inn. Atle og Monica ønsket, som så mange andre, egentlig å ta imot små fosterbarn. Unger som ikke var formet ennå. Som de kunne gi gode, solide verdier. Som ikke noen andre allerede hadde satt sitt preg på. Sånn gikk det ikke.
Guttene, Magnus og Henrik, var bare syv og fem da deres to første bonussøstre flyttet inn, og de måtte bli vant til å dele foreldrene sine med flere. Deres nye søstre var ti og elleve. Telefonen med forespørselen kom allerede før ekteparet var ferdige på det forberedende kurset, Pride. Forespørselen var om de ville ta imot to jenter på ti og elleve år. Monica sa nei.

– Jeg var veldig nøye på at det skulle være barn som var yngre enn våre egne. Vi skulle ha barn på tre år eller yngre.
For ordens skyld, lovet hun å ta det opp med mannen, men understreket at det egentlig ikke kom på tale. Vel hjemme fra jobb, fikk Atle vite om telefonen om de to søstrene. Han ble i fyr og flamme. Det kom på tale likevel. Monica syntes det var et svik. Så «gamle» barn var jo ikke en del av avtalen, men Atle kunne overtalelsens kunst. Ett møte med Bufetat ble til to. To møter ble til to barn. I dag er det vanskelig for henne å vite hvorfor hun var så skeptisk.

– Jeg har aldri angret på at vi tok inn ungdommer. Det viser jo det vi har gjort i ettertid også, sier Monica og nikker mot Jasmin. Hun var 15, og den eldste av barna som har flyttet inn hos Straume-gjengen.
– Fordelen er at du vet mer om hva de har i bagasjen enn små barn. Der tenker du kanskje at små barn ikke har opplevd så mye vondt, men finner ut mer og mer etter hvert.

Ekteparet ser kun fordeler der andre kanskje ser begrensninger og utfordringer.
– De som gikk på kurs sammen med oss og tok inn små barn, måtte jo legge om livet sitt på en annen måte enn oss. De var tilbake på bleieskift og koking av flasker. Og jeg lengtet i hvert fall ikke tilbake til bleie.

Dessuten hadde de venner med store barn.
– De hadde jo unger jevngamle med de store jentene, så det ble enklere å introdusere dem i nettverket vårt.
Ingen av dem har noen sinne angret, og de anbefaler ungdommer på det varmeste til blivende fosterforeldre.
– Vi har bare gode erfaringer med barn fra ti år og oppover. Jasmin var eldst av de som har flyttet inn hos oss, og det var ingenting dårlig med det. Kanskje heller tvert imot, fastslår Monica.

De som gikk på kurs sammen med oss og tok inn små barn, måtte jo legge om livet sitt på en annen måte enn oss. De var tilbake på bleieskift og koking av flasker.

Atle Straume, fosterfar

Redd for ikke å elske nok

Kjærlighet nok til alle: – Du må tenke tanken at hjertet kan vokse, at du har plass til flere. Det er ikke noe å være redd for, men du må kjenne på det, sier Atle og Monica.

Monica er fra en familie med mange søsken, og hadde sett for seg mange barn. Egne barn. Tanken på å bli fostermor, var nokså fremmed, selv om Atle hadde introdusert tanken. Hun kjente på frykten for ikke å bli like glad i andre barn som sine egne. Særlig fryktet hun ungdomstiden.
– Den dagen det røyner på, når de blir ungdommer, må du kunne stå like mye i det som med dine egne. Jeg var jo lærer og var glad i mange andre unger, så jeg visste jo at man kan være glad i andre sine barn.
Likevel slapp ikke helt den frykten.

– Du må erfare det. Når du får barn kjenner du at, åh, jeg elsker dette barnet over alt på jord. Og man kan kjenne på den samme frykten med flere egne barn: «hvis jeg får et barn til, kanskje jeg ikke elsker det like mye».
Monica er blodig ærlig. En plakat fra det forberedende kurset for fosterforeldre, gjorde ikke frykten mindre. «Du skal elske de som dine egne, men være klar for å ta farvel i morgen», sto det. Hun sluttet ikke å undre seg over den.

– For hva er å elske som sine egne? Hva er det? Kjærligheten er ulik til forskjellige folk, og ikke før jeg aksepterte at det er lov å elske folk på forskjellig vis, ble det lettere. Da hadde jeg ikke lenger krav til at jeg skulle elske den ene som den andre, forklarer hun.
– Den linjalen er ikke rett. Hvis vi skulle elske alle likt, hadde det vært lumpent mot biologiske foreldre også, supplerer Atle.
– Vi skal ikke ta plassen til foreldrene deres. Vi skal være noe annet, konkluderer de to.

Men de elsker fosterbarna sine. La det ikke være noen tvil om det.
– Du må tenke tanken at hjertet kan vokse, at du har plass til flere. Det er ikke noe å være redd for, men du må kjenne på det.

Storfamilien utvider

Familiestemning: Jasmin var stresset og nervøs da hun kom til Atle og Monica, men det gikk fort over. -Jeg kom veldig lett inn i familien, og det er jeg veldig takknemlig for, sier hun. 

De store barna og ungdommene Atle og Monica har tatt til seg, har sørget for at ekteparet fikk storfamilien de ønsket seg. Da de to første jentene var på besøk før de flyttet inn, spurte den yngste hvorfor de skulle flytte inn hos familien Straume.
– Jeg sa at jeg alltid hadde ønsket meg mange barn, men at det ikke var lett å få flere. At dette var en annen måte å få en stor familie på. Jenta svarte «ja, men så fikk du meg. Jeg er frisk som en fisk og sover som en stein», minnes Monica med et smil.

De første fosterdøtrene flyttet ut for mange år siden. Ungdommene vokser ut av huset, én etter én, men det blir ikke mindre folksomt i huset på Ganddal av den grunn. Eldstedøtrene har bosatt seg rett i nærheten, og har sørget for at Atle og Monica også er besteforeldre til tre. Ikke rart de har bygget ut stuen.
– De er jo en del av familien de også, derfor måtte vi få større stue, sier Atle.
– Det er en livslang forpliktelse, ikke noe konsulentoppdrag. I hvert fall er det vårt ønske at det skal være livslangt.

Ekteparet er takknemlige for å ha fått sjansen til å få så mange «bonusbarn» – og barnebarn.
Og takknemligheten er gjensidig. Det kan Jasmin skrive under på. Nå er det to år siden hun flyttet inn hos familien.
– Jeg ble kjempeglad da de hadde funnet et fosterhjem til meg. Jeg kjente at jeg virkelig trengte det på den tiden.
Jasmin var stresset og nervøs da hun kom, men det gikk fort over.
– Jeg var redd for at de ikke skulle like meg, og at jeg måtte flytte igjen. Men da jeg kom, åpnet Monica døren med et smil. Det var så avslappende. Vi spiste taco, og det var skikkelig familiestemning. Jeg kom veldig lett inn i familien, og det er jeg veldig takknemlig for.

Selv trodde hun at hun skulle trekke seg mer tilbake, men allerede fra de første dagene var hun stadig vekk i stuen og snakket med sin nye familie. Hun oppfordrer likevel alle til å være tålmodige hvis de blir fosterhjem fra en tenåring.
– En del kommer til å trekke seg litt tilbake i begynnelsen. Da skal du ikke gi opp. Vis omsorg og vis at du bryr deg om ungen. Ikke stress med så mye, bare ta det som det kommer, er Jasmins gode råd.

Publisert 03. juli 2019.
Oppdatert 24. juli 2019.