Dobbel mammalykke for Petter

Petter har alltid vært en mammadalt. Da er det jo flaks at han på en måte har to mødre.

SOLSKINNSHISTORIE: Da moren skjønte at hun ikke kunne ta vare på barna sine, stilte tanten og onkelen opp for Petter Elstad (23) og broren hans. – De har gitt meg alt, sier Petter, som kaller oppveksten sin for en solskinnshistorie.

Han er usedvanlig blid og avslappet, den 23 år gamle fotostudenten fra Gausdal som tar imot oss på Bilder Nordic School of Photography i Oslo. Det ser ikke ut som at det finnes et eneste stress-gen i kroppen hans, selv om han selv sier at han er superstressa for den avsluttende eksamensoppgaven, som nærmer seg deadline med altfor kjappe skritt. Når den er over, kan han kanskje unne seg en tur hjem. Og hjem, det er hos tante i Gausdal.
– Det er fortsatt hjemme som er hjemme, selv om jeg nå studerer i Oslo. Hjemme er i Gausdal, hos tanta mi. Og hjemmefølelse er hjemmelagde kjøttkaker og brun saus, kattene og tanten min.

På evig helgetur

Det var tante og onkel som var det trygge hjemmet da Petter var liten. Det er de han drar hjem til nå som han er voksen. Og det er de han takker for at han i dag kan kalle oppveksten sin for en solskinnshistorie. Tante og onkel tok ham inn da han trengte et hjem, og de er der fortsatt for ham i dag.
– Jeg kan ringe og sende melding og få hjelp til alt. De har gjort alt for meg alltid, og det har vært så gøy å bo der.

Petter var bare to år gammel da han flyttet i fosterhjem. Det var moren hans som selv kontaktet barnevernet. Hun innså at rusmisbruket hennes før eller siden ville gå utover barna, og ønsket derfor at de skulle få et nytt hjem, men forlangte samtidig at det skulle være en såkalt nærmiljøplassering. Og sånn ble det. Søsteren hennes sto klar til å ta imot.

Og hos tante hadde Petter det godt. Selv beskriver han det som «en eviglang helgetur».
– Tanten min var moren min, og onkel ble en farsfigur.
Med datteren deres, Petters kusine, ble de en liten søskenflokk. Petters bror flyttet først til sin far, men kom etter hvert også hjem til tanten.
– Det var digg, ass. Skikkelig gøy! Vi har hatt mye gøy opp gjennom årene, med lekeslåssing, turer i skogen, spikking og fisking.

Tanten og onkelen gjorde hva de kunne for å skape et godt hjem for bonusguttene sine. De ga dem frihet og privatliv hvis de trengte det, men var alltid der for dem når de trengte det.
– Tanten og onkelen min gjorde mye for at jeg skulle føle meg hjemme. Jeg fikk med alle lekene mine, jeg fikk eget rom og egen seng, og passet alltid på at jeg hadde noen å snakke med.

Og de tok ham med på forskjellige aktiviteter, blant annet håndball, turn og fotball. Sistnevnte idrett med en aldri så liten bonus, for onkel var fotballtrener.
– Det var alltid gøy å være sønnen, eller kid-en, til treneren, sier Petter, og blir plutselig stille et lite øyeblikk.
– De har gjort alt for meg – alt de kunne.

Det må ha krevd en del av mamma å ta den avgjørelsen. Det er jo ikke enkelt for noen å miste ungene sine. Hun er veldig sterk.

Petter Elstad, fosterbarn

Stolt av mamma

Petter er glad for at han og broren havnet i nærmiljøet, både geografisk og biologisk. Gausdal ligger bare en tjue minutters kjøretur fra Lillehammer, der han bodde med moren. Denne nærheten har gjort det lettere både å holde på og å gjenopprette kontakten med henne. For selv om Petter og broren har hatt jevnlig samvær med moren, har ikke kontakten alltid vært like bra. De ti siste årene har imidlertid moren vært rusfri, og i dag har Petter et svært bra forhold til henne. Nesten for bra, ifølge ham selv. Han innrømmer at han nesten ringer henne for ofte.

¬Jeg har alltid vært litt mammadalt, så da hun kom og sa at hun ikke skulle ruse seg mer, var det veldig fint for meg. Jeg hadde savnet henne veldig.

Petter er stolt av moren. Stolt over at hun er rusfri, og stolt over hva hun gjorde for familien ved å få barna plassert i fosterhjem.
– Det må ha krevd en del av mamma å ta den avgjørelsen. Det er jo ikke enkelt for noen å miste ungene sine. Hun er veldig sterk.

Moren har selv sagt at det er fort gjort at det går galt med barna når det er mye narkotikamisbruk i en familie. Det ville hun ikke utsette ungene sine for. Petter synes han har mye å takke henne for.
– Jeg vil takke henne for å ha vært sterk nok til å ta den avgjørelsen med å kontakte barnevernet og starte prosessen med å plassere oss hos tante. Det kan ikke ha vært lett, men hun klarte det. Og for at hun klarte å bli rusfri, for det har gjort det enklere for oss å ha et forhold til henne. Nå er det blitt sånn at tanta mi er mora mi og mora mi er tanta mi, men mamma er mamma.
23-åringen tenker seg om før han fortsetter:
– Jeg er glad det ble som det ble.

Publisert 02. juli 2019.
Oppdatert 09. juli 2019.