Andreas flyktet hjemmefra og sov på gaten. En våken fritidsklubbleder tok ham inn i hjemmet sitt. Der fikk han en ny familie og et nytt liv.

NÆRMESTE FAMILIE: Andreas fikk en helt ny familie da han flyttet inn hos Elin og Robert. De vil for alltid være hans aller nærmeste. Her sammen med fostermor Elin.


Det hadde lenge vært nokså ulevelig hjemme hos Andreas. Så å si alltid, egentlig. Alkohol, usikkerhet og vold preget dagene. Da storebroren stakk av, var det Andreas sin tur til å bli utsatt for den verste mishandlingen. Fysisk vold var vanlig, og «skammekroken» ble hyppig brukt som avstraffelse for både Andreas og søsknene hans. Der kunne de stå i mange timer, uten mat og drikke. Uten å få røre seg. 10 timer, 11 timer. Svaiet de, bare litt, fikk de juling.

En dag var det nok. Andreas tok med seg en kompisgjeng hjem. De hadde med balltrær. Han pakket en sekk med det mest nødvendige, og dro hjemmefra. For godt.

«Nå reiser jeg, og kommer aldri tilbake igjen.»
- Akkurat de ordene brukte jeg, forteller Andreas.

Han var 13 år gammel og hadde ingen steder å være.

- Det var da kaoset begynte.

Redd for barnevernet

TAKKNEMLIG: – Robert og Elin har stilt opp med hele livet og hele familien sin. Da Andreas flyttet dit, ble han storebror. Her er familien på ferie på Røros. F.v. Henriette, Elin, Andreas, Robert og Ramani.


En stund bodde Andreas på sofaen hos forskjellige kompiser. Han ble til foreldrene stilte spørsmål. Hver gang noen fattet mistanke, og barnevernet ble nevnt, fikk han panikk og stakk.

- Jeg var livredd for barnevernet. Jeg trodde de sendte deg på andre siden av landet, og at barn i hundretall bodde på madrasser i en stor gymsal, sier Andreas.

- Så da reiste jeg videre til neste kompis. Jeg fortsatte sånn i noen måneder. Til jeg hadde brukt opp alle mulighetene.

Til slutt havnet Andreas på gaten. Det var blitt vinter.

- Du tenker ikke langsiktig i sånne situasjoner. Jeg tenkte bare på hva jeg skulle gjøre den neste timen. Hvordan jeg skulle få kjøpt meg mat.

13-åringen kom på en butikk han ofte gikk forbi.

- På baksiden hadde de en stor vifte på bakkeplan, som blåste ut varmluft. Det var kaldt og snødde. Men akkurat der viften blåste, var det alltid bart, husker Andreas.

Han fant noen pappesker. Det ble sengen hans i to-tre uker. Ingen reagerte. Ikke engang naboer. Andreas skjulte det så godt han kunne. Han la seg sent og sto opp grytidlig, og ryddet på plass pappeskene, så det ikke var spor etter ham. Penger til mat fikk han ved å hjelpe eldre i nabolaget med snømåking.

- På den måten fikk jeg kjøpt meg frokost.

Nå trenger vi flere fosterhjem, og helst i barnas nærmiljø. Har du rom for en til? Kontakt oss gjerne for en uforpliktende prat!

SOV UTE: Etter at Andreas rømte hjemmefra, bodde han en periode på gata. Her, utenfor en butikk med en vifte som blåste varmluft, sov han i over to uker. På vinterstid.

Frivillig i fritidsklubben

Samtidig begynte Andreas å bruke ungdomsklubben. Stedet som skulle bli selve løsningen for ham.

Nå, mange år senere, sitter Andreas på den samme klubben og forteller historien sin. Han vet at ungdomsklubber, som denne i Arendal, er utrolig viktige. Selv tilbragte han alle ukedagene her. Ungdommene spilte biljard og bordtennis. De som var her ofte, ble godt kjent med de ansatte. Andreas begynte å hjelpe til. Bar litt søppel, hjalp til på kjøkkenet. Ofte fikk han litt mat for strevet. Han ble fast frivillig.

Sissel, en av de ansatte, reagerte på at Andreas så sliten ut, og at han alltid gikk i de samme klærne.

- «Du lukter jo ikke noe godt», sa hun. Hun er en direkte dame. Jeg hadde ingen god forklaring. Jeg sa det var litt trøbbel hjemme, men holdt igjen så mye som mulig.

Sissel ga seg ikke. Hun gravde helt til Andreas fortalte.

- Hun er en fantastisk person. Jeg stolte hundre prosent på henne. Så jeg fortalte hvordan det var. «Da jobber du her fast, og får mat og drikke og alt du trenger», svarte Sissel.

Hun tok med klær fra sønnen sin og ga Andreas tilgang til en dusj.

- Små ting, men stort for meg!

Lurer du på om det å være fosterhjem kan være noe for deg? Her kan du lese mer om hvem som kan bli fosterforeldre.

DEN VIKTIGE KLUBBEN: Andreas tilbragte hver dag på fritidsklubben i Arendal. Det var også her han møtte Robert, som tok Andreas inn og senere ble fosterfaren hans.

Fredagen han aldri glemmer

Andreas hadde bodd ute i et par uker. Det ble fredag, og det var 3-400 ungdommer på fritidsklubben. Andreas ble invitert inn på kontoret til Robert, lederen av fritidsklubben. Han serverte pizza, brus og godteri.

- Noe av det første han sa var «det ser ut som at du er sulten og sliten». Han var opptatt av at det skulle være en hyggelig samtale og at han ville hjelpe.

Andreas fortalte alt, men da Robert ville ta det videre med barnevernet, lyste røde varsellamper hos 13-åringen. Fritidsklubblederen fikk roet ham, og ringte barnevernsvakta.

Den helgen ble Andreas med hjem til Robert, kona Elin og deres to små jenter på ett og to år. Det ble en helg med god mat, film og andre fine hverdagsaktiviteter.

- Jeg fikk til og med skifte bleie på det som senere ble søstrene mine. Jeg ble inkludert i alt den helgen. De ville gjøre det beste ut av det.

Andreas var i sjokk. Etter at han hadde lagt seg lå han våken i to-tre timer.

- Jeg tenkte «Er det virkelig, det jeg opplever nå?». Det var en helt ny verden å være med en familie som hadde det godt. Fra første minutt følte jeg meg trygg der. En lykkefølelse, beskriver Andreas.

Ta kontakt med din lokale fosterhjemstjeneste

Ønsker du å få tilsendt informasjon om det å være fosterhjem? Har du spørsmål? Ønsker du en uforpliktende samtale? Ta kontakt med fosterhjemstjenesten der du bor.

Eller se oversikt over fosterhjemstjenestene

Institusjon – så hjem igjen

Men mandagen kom, og Andreas hadde sitt første møte med barnevernet, som han var så redd for. Han ristet og skalv, men Robert var med ham hele veien. Elin og Robert holdt kontakten med ham helt til den dagen de endelig kunne hente ham hjem. Da hadde Andreas bodd på barnevernsinstitusjon med fire andre tenåringsgutter i rundt et halvt år.

- Jeg glemmer aldri den torsdagen jeg kom hjem fra skolen, og det sto en bil utenfor institusjonen. Bak den sto Elin og Robert og sa «Du kan bare sette deg i bilen. Nå skal du hjem».

Andreas var i sjokk. Hjemme ventet hele slekta. Elin og Roberts familier var kommet fra Harstad og Tromsø for å møte det nye familiemedlemmet.

- Alle skulle hilse, og noen var litt skeptiske, minnes Andreas, og beskriver det som litt av et kultursjokk for «en myk sørlending» å møte en svær forsamling nordlendinger.

- Jeg var glad for det i ettertid. Jeg fikk hilst på hele familien med én gang, og de godtok meg som en del av familien. Vi har fortsatt kontakt.

Elin, Robert, alle småsøsknene – det er etter hvert blitt flere – og resten av slekten, er fremdeles Andreas´ nærmeste. De går inn og ut av hverandres hus akkurat som det passer dem, dumper ned i sofaen og bare er sammen.

- Robert og Elin har stilt opp med hele livet og hele familien sin. Jeg kan aldri få gjort nok for å takke dem, sier Andreas.

Barn og ungdom som trenger et nytt sted å bo, foretrekker ofte å flytte til noen de kjenner fra før. Her kan du lese mer om fosterhjem i familie og nettverk.

IKKE BITTER: Andreas var lenge sint for alt han hadde opplevd, men i dag tenker han ikke mye på det. – Når du har det så godt med deg selv, tenker du ikke på alt det negative, sier han.

Smeltet hjertet

I kulissene hadde det unge paret jobbet iherdig å få bli fosterfamilien til Andreas. De var bare 11-12 år eldre enn ham, og ble ansett for å være for unge.

- Men vi ble veldig glade i ham allerede den første helgen. Dessuten hadde Andreas valgt at han skulle være hos oss, og avviste alle tilbud om andre hjem, sier Elin og ler høyt.

- Det var nok «meant to be».

Gjennom Andreas lærte hun mye om seg selv, og hva fosterbarn trenger.

- De er blitt sviktet så mange ganger. Derfor tester de om du står i det. «Står du her? Skal du svikte meg?»

Elin og Robert sviktet ikke. De har til sammen tre biologiske barn, og like mange fosterbarn. Men i denne flokken skilles det ikke på sånt. Alle er familie.

- Jeg skulle så gjerne tatt imot alle som trenger det, men det går jo ikke, sier Elin.

Samvittighetsarbeid

Andreas dro aldri tilbake etter at han rømte, og har ingen kontakt med sin biologiske familie. Han har aldri sett dem igjen. Lenge var han sint for det han hadde vært gjennom, men i dag han har lagt alt det vonde bak seg.

- Psykisk er dette i fortiden for meg. Jeg har det så bra i dag at jeg ikke tenker på det. Når du har funnet en plass som fungerer så godt, og du har det så godt med deg selv, tenker du ikke på alt det negative.

Men han forteller mer enn gjerne historien sin.

- Jeg vil bruke min erfaring til å hjelpe andre. Det betyr mye for min del.

Andreas er flere ganger blitt kontaktet av unge, som forsiktig spør hvordan han fikk hjelp til slutt. Sånt setter spor.

- Jeg kan ikke hjelpe dem direkte, men ved å peke en retning. Jeg forteller dem hvordan de kan gå frem. Dette er samvittighetsarbeid, og jeg vil aldri ha betalt for det, sier Andreas.

- Hvis jeg kan hjelpe bare én person, er det bedre enn ingenting!