Når ungdommer krangler med de voksne, handler det om løsrivelse og å finne ut hvem man er, sier Mette Bengtson i Bufetat, region øst. Det kan være ekstra tøft for fosterforeldre- og barn.

 Puberteten kan være krevende både for foreldre og ungdom. Det ene øyeblikket er rolig, i det neste står dørene og skjelver, og kaos hersker. Årsaken kan være vanskelig å skjønne for omgivelsene.

– Det svinger jo veldig i ungdomstiden. I det ene øyeblikket er ungdommene oppgitt over verdens teiteste foreldre, i det neste får du en svær slamp som setter seg i fanget ditt i fem minutter. Jeg synes det er utrolig morsomt.
Det sier Mette Bengtson, som er psykologspesialist og avdelingsdirektør i Bufetat, region øst. Hun synes ungdomstiden er en fascinerende tid, men vet også at den kan være veldig krevende for både voksne og ungdom.
– Klart det er vanskelig.

Mette Bengtson

EN VIKTIG TID: Psykologspesialist og avdelingsdirektør i Bufetat, region øst, Mette Bengtson, beroliger alle foreldre med kranglevorne ungdommer: det er helt normalt, og handler om løsrivelse og å finne ut hvem de skal være som voksne.

Vanskelig for fosterfamilier

Men hvorfor er egentlig ungdomstid og pubertet «beryktet»?
– Det henger sammen med ungdommens utviklingspsykologi, og handler om arbeid med selvstendighet og autonomi, forklarer Mette Bengtson.

– De skal løsrive seg og finne ut hvordan de er som voksne. Ungdommene jobber med avstand til omsorgspersoner – de skal ut og prøve seg selv.
Mette sier ungdommene skal gjennom nærmest eksistensielle spørsmål, som «hvor går jeg, hvordan vil jeg bli, hva mener jeg?», og jobber med å finne ut hvordan foreldre- og barnrelasjonen skal være når også barna er i ferd med å bli voksne.

– Jeg tenker at det er ungdommen som skal jobbe seg ut av familien. Vi skal ikke dytte dem ut. De ber om en frihet som de ofte ikke mestrer. Den voksnes jobb er å holde litt igjen. Jeg har sett noen eksempler på at voksne slipper litt for tidlig. Vi overvurderer ungdommens ferdigheter og erfaringer til å mestre det. Resultatet er at de føler seg avvist, og tror at vi ikke bryr oss om dem.

For fosterfamilier kan nok denne perioden føles ekstra tung. Noen ungdommer har hatt flere hjem. Det kan komplisere denne tiden ytterligere. Mette Bengtson oppfordrer til litt ekstra tålmodighet. Og mengder med kjærlighet.

– Ungdommene kan tenke at de er en som ingen ville ha, og stille seg spørsmål som «hva har de gjort med meg? Er jeg skadet?»

Mette Bengtson viser til en forelesning hun en gang hørte, hvor foreleseren pekte på at mange adopterte barn hadde større problemer med både tilknytning og tilhørighet i puberteten enn andre ungdommer. Dette var gjeldende også i de tilfellene der alt var «gjort riktig».

– De lurer kanskje på om foreldrene er like glade i dem, selv om de er adopterte eller fosterbarn.

For fosterforeldre kan det være ekstra tøft og sårt å få slengt til seg ting som «du er ikke mora mi engang». I sånne tilfeller er det om å gjøre å holde på den kjærligheten man har. Trygge ungene på at «jeg er likevel her for deg, og jeg bryr meg om deg». Forsikre dem om at «du er fremdeles barnet mitt».

Strenge foreldre

Ut fra en butikk på Karl Johan i Oslo kommer to jenter, Thea Sofie Lian Hvam og Lisen Lundsør fra henholdsvis Holmestrand og Horten, begge 15 år gamle. Det er vinterferie, og perfekt tid for en bytur med litt shopping.

– Krangler dere mye med foreldrene deres?

– Litt, innrømmer Lisen.
– Hvis vi er uenige, sånn generelt, legger hun til. Men veldig høye bølger, er det ikke hjemme hos Lisen i Horten.
– Vi roper ikke, bare diskuterer. Diskusjonstema går stadig i grensesetting for de to jentene.
– Vi krangler mest om at jeg synes foreldrene mine er strenge. De synes ikke det selv, sier Thea Sofie.

Thea Sofie Lian Hvam og Lisen Lundsør

IRRITERENDE INNETIDER: Thea Sofie Lian Hvam og Lisen Lundsør, begge 15 år, synes kanskje foreldrene er litt strenge når det gjelder innetider. FOTO: MICHAEL SOLBAKKEN


Uenigheten handler oftest om innetider.
– Jeg får ikke lov til å være sent ute alene, og de vil alltid ha telefonnummeret til de jeg er sammen med, utdyper 15-åringen.

– Hva synes du om det?

– Jeg synes det er unødvendig, sier Thea Sofie, og smiler.

Men ifølge Mette Bengtson gjør foreldrene til de to jentene alt riktig.
– Det er et poeng å følge med på hva ungdommene gjør. Det er hjelpsomt for dem at de voksne følger med, leter etter dem, kjører og henter. Jeg tror det er veldig viktig.
Hun tror til og med at ungdommene innerst inne setter pris på det, selv om de ikke vil innrømme det.
– Mange ungdommer forteller senere at de kranglet på innetider, men at det egentlig er veldig deilig å ha det. For da kan de si til vennene sine «fy f..., mora mi...», og så slipper de eventuelle utfordringer de kanskje ville stått i hvis ikke foreldrene hadde satt grenser.
Det kan jo være en trøst for foreldre som føler at de er strenge, men den trøsten og takknemligheten får de neppe mens barna deres ennå er ungdommer.
– Nei, de kommer ikke hjem og sier til foreldrene at de er glade for grenser, sier Mette og ler litt.

Søstrene Elise (13) og Celine Hem Svae (15), og kusinen Mina Hem Bolle (16) fra Vestby er også på bytur. Sammen med mødrene sine, kommer de vandrende opp Oslos hovedgate mens sola gjør sitt beste for å varme litt fra skyfri himmel. De melder om relativt skyfritt vær hjemme også.
– Det er egentlig ikke så mye krangling. Det er ganske rolig, sier Elise.

- Men hva med 15- og 16-åringene, da? Litt høyere bølger der?

– Det hender jeg blir litt småirritert og diskuterer litt. Da går jeg på rommet mitt, sier Mina, men også hun mener at det stort sett er rolige forhold hjemme.
– Det er nok mer roping med lillebroren min, legger hun til. Det er likevel ett tema som kan være en smule betent hos Vestby-gjengen også.
– Mobilbruk. De synes vi er litt for mye på nett, innrømmer Elise og Celine.

Elise og Celine Hem Svae og Mina Hem Bolle

MYE MOBIL: Søstrene Elise (13, t.v.) og Celine Hem Svae (15, t.h.), og kusinen Mina Hem Bolle (16) krangler ikke mye med foreldrene sine, men får av og til beskjed om at de tilbringer litt for mye tid på mobilen. FOTO: MICHAEL SOLBAKKEN

Bevar roen

Hvor voldsom ungdomstiden blir, varierer selvsagt fra ungdom til ungdom og familie til familie. Men Bengtson vet at det uansett kan være tøft å høre på ungdommens protester og slamring med dørene.
– Ungdom kan være sterke i uttrykket, og virkelig kjøre på så man blir vippet av pinnen og såret. Dermed kan voksne få egne reaksjoner som bidrar til at krangelen blir verre.
Hun mener det handler om å være forberedt og holde hodet kaldt når det oppstår voldsomme situasjoner.
– Voksne må ha kontroll på og kontakt med egne reaksjoner. Ungdommen kan kalle deg «helt håpløs», og kan begynne å pirke på egenskaper du har. Det kan rett og slett komme «dritt» som treffer deg. Da må du som voksen ha mekanismer som gjør at krangelen ikke blir enda verre.

– Hva er gode triks?

– Tenk gjennom situasjoner på forhånd, pust dypt, tell til tre. Vi får jo lyst til å handle på refleks, men ta noen pusteøvelser og vent litt.
Renner det over for deg av og til, og du blir sint, er det også greit.
– Av og til klarer vi ikke å bevare roen. Da er det viktig å si unnskyld, mener psykologspesialisten.

Og når du står der i stormen, kan det være en liten trøst i å tenke på at mange andre har det på samme måten. Og at det finnes hjelp å få.
– Familievernkontorene er kjempegode på dette. De kan fortelle deg hva som er rimelig og ikke rimelig, for eksempel når det gjelder grensesetting. Det er bare å ta kontakt med dem. Du trenger ikke henvisning, oppfordrer Mette Bengtson.

Finn din lokale fosterhjemtjeneste

Ønsker du å få tilsendt informasjon om det å være fosterhjem? Har du spørsmål? Vil du melde deg på informasjonsmøte? Ta kontakt med fosterhjemstjenesten der du bor.