For over 30 år siden ble hun kjent som Kamilla i filmen «Kamilla og tyven». Nå har Veronika Flåt Tjelle som jobb å hjelpe barn i krise, og å støtte beredskapshjemmene de bor i. 

Veronika Flåt Tjelle

-Jeg har faktisk aldri tenkt på at Kamilla er fosterbarn, før nå nylig. Men hun er jo det. Først flytter hun til onkelen, så til sin storesøster. Det er en slektsplassering, sier Veronika, med et faguttrykk fra barnevernet. Som 6-åring ble hun valgt ut blant 3000 småjenter til å spille rollen som Kamilla. Moren var ikke begeistret, og Veronika selv kan ikke huske at hun ble særlig glad. – Å spille i film var ikke en drøm jeg hadde. Jeg hadde ikke vært på kino en gang, smiler hun. 

Barnestjerne over natta

Filmen om foreldreløse Kamilla, som på vei for å bo hos sin storesøster møter den snille tyven Sebastian, ble populær på norske kinoer da den kom i 1988. Filmen ble solgt til 33 land, og det ble laget en oppfølger. Veronika ble barnestjerne over natta. Hun ble gjenkjent overalt, og hjemme hos familien i Mandal ringte det på døren til alle døgnets tider.  

– Oppmerksomheten var litt krevende, spesielt da jeg var i tenårene. Men filminnspillingen har jeg bare gode minner fra. Filmen beriket livet mitt veldig, sier Veronika.

Holder kontakten

Hun ble godt kjent med sine voksne motspillere, Dennis Storhøi (tyven Sebastian) og Agnete Håland (storesøster Sofia). Kontakt med dem har hun fortsatt. -Særlig Sofia, eller Agnete, som senere var gjest både i konfirmasjonen og i bryllupet mitt. Første gangen jeg traff Dennis, da han skulle prøvespille for sin rolle, var jeg så redd at jeg gjemte meg under bordet. Men det gikk bra etter hvert, og jeg ble utrolig glad i ham, sier Veronika.

Selv om Veronika ikke har tenkt på Kamilla som fosterbarn, har hun tenkt at hun var i en sårbar situasjon – ensom og uønsket. – Jeg syntes litt synd på Kamilla da jeg hadde rollen, husker hun.

Vokst opp med fostersøsken 

Da hun var fire år, ble familien hennes fosterhjem, og fortsatte med det hele hennes oppvekst. Veronika og søsteren hennes fikk i alt fem fostersøsken, de fleste ungdommer.  – Jeg lærte tidlig at det ikke er en selvfølge å kunne bo hos sine foreldre. Det gjorde meg takknemlig, og utvidet perspektivet mitt på livet. Likevel kunne jeg iblant kjenne på sjalusi, misunnelse og frustrasjon over å måtte dele foreldrene mine med andre barn. En gang, da jeg var i tenårene, smelte jeg hånda i bordet og sa at «jeg må visst bli fosterbarn for å bli hørt i denne familien», smiler Veronika.

Hun understreker at hun også følte seg sett av foreldrene, og er imponert over at de åpnet hjemmet sitt for så mange. Og hun er glad i og har kontakt med alle sine fostersøsken ennå. Hvert år før jul samles de, med sine familier, til grøtfest hjemme hos hennes foreldre. 

-Spennende og meningsfylt å være beredskapshjem

Foreldrenes åpne hjem inspirerte Veronika til selv å bli beredskapshjem – et midlertidig fosterhjem for barn som blir plassert akutt. Hun var da nyutdannet sosionom. I løpet av fem år bodde femten barn i alderen 0-13 år hos familien. – Å være den som møter og skal «tune» meg inn på barnet og skjønne hva det trenger, psykisk og fysisk, opplever jeg som spennende og meningsfullt. Barn i en så alvorlig situasjon reagerer svært ulikt – noen avviser, andre har stort behov for nærhet, de kan være lei seg eller sinte. Det blir svært viktig å skape en forutsigbar hverdag, og at de kjenner at de blir likt. Jeg forteller alle at de har fått en plass i hjertet mitt, og det mener jeg. Jeg blir glad i dem, og gråter alltid når jeg må slippe barna videre, sier Veronika. 

Nå bruker hun erfaringene sine på en ny måte. Som beredskapskonsulent hos Bufetat Agder Barne-og familiesenter har hun ansvar for å følge opp fem beredskapshjem i Agder. – Å være beredskapshjem kan være en ensom jobb. Folk tror ofte man bare «går hjemme», og skjønner ikke hvor krevende det er.  Beredskapshjemmene har behov for noen å snakke med, for råd og veiledning, sier Veronika. Selv opplevde hun som beredskapsmor en del slitsomme kvelder, der hun følte at hun ikke var nok for noen. Verken hennes egne barn eller barnet som var plassert hos familien.  – I tillegg blir det sosiale livet begrenset, og derfor er det viktig med påfyll de få ledige stundene man kan.  Selv gikk hun på kafé med venninner, red på hest eller ryddet huset i sine pustepauser.  

Da Veronika begynte som beredskapshjem, var hennes egne tre barn 6, 9 og 10 år. Etter fem år sa barna fra om at de trengte en pause, og det lyttet hun og mannen Olav til.  Å ta egne barn med på råd før man blir beredskapshjem eller fosterhjem, synes hun er svært viktig. - Hele familien blir involvert, og man må stå sammen om beslutningen. Det har sin pris å dele hus, hjem, leker og besteforeldre. Barn som opplever å bli glemt av sine foreldre fordi de skal hjelpe andre barn, har det vondt, sier Veronika. 

Hun mener at fosterforeldres egne barn også må få anerkjennelse utenfra, fra barnevernet. – De kunne hatt egne møter med barneverntjenesten der de får litt informasjon om fosterbarnet, og hva de selv kan bidra med. Slik kan barna føle at de er viktige og at de blir sett på som en ressurs. Hvis barna blir lyttet til, tror hun det blir lettere for dem. -Barn lærer også mye av å vokse opp med fostersøsken: Å sette seg selv til side og å kunne dele. 

Comeback

Veronika gjorde et comback som skuespiller med en liten rolle i filmen «Yohan barnevandrer» fra 2010. Men det frister ikke med flere roller. -Å være skuespiller er ikke noe som ligger naturlig for meg, sier hun. Sosialarbeider med god plass i hjertet er derimot en rolle som passer henne: 

– For meg det naturlig at vi som har det så utrolig godt, er friske og har ressurser til det, skal hjelpe andre som ikke er så heldige, sier Veronika Flåt Tjelle. 

Egne kurs for fosterfamilienes egne barn

Bufetat har nå laget et kurs for fosterfamiliens egne barn, kalt «Kurs for oss som har fostersøsken».

Kurset skal holdes av Bufetats fosterhjemstjenester i hele landet, og har målgruppene barn 8-12 år og ungdom 13-16 år.