Ungdom og sjølvstende

Foreldre kan oppleve det skummelt når ungdommen lausriver seg og er vanskelegare å nå fram til. 

Det stadig større behovet som ungdommen har for å vere sjølvstendig og å rive seg laus, er både bra og heilt naturleg. Som forelder kan ein likevel oppleve det som litt skummelt når ungdommen opererer meir på eiga hand, og tek større ansvar for seg sjølv og livet sitt. 

Då kan det vere fint å tenke på at tenåra er ein periode der vi treng å prøve og feile. Slik skaffar vi oss erfaringar som vi har nytte av seinare i livet. Som foreldre må vi prøve å møte ungdommane sine forsøk med godheit og toleranse, også når dei ikkje får det heilt til.

Ein god hugseregel kan vere å trekke seg litt tilbake utan å melde seg ut. Du heng på og følgjer med, men lèt henne få utforske kven ho er.

I dei tidlege ungdomsåra kan ønsket om sjølvstende gje seg utslag i direkte opprør og avvising av foreldra. Dette hender spesielt når dei blir bedne om å gjennomføre oppgåver som kan hindre ungdommen sin søken etter sjølvstende og utforsking av verda.

Ungdommen vil berre vere med venner

Føler du at du berre ser tenåringen i forbifarten? Er ho aldri heime på kvelden lenger?

I ungdomstida er det vanleg at mange i stadig større grad søker tilhøyrsel og stadfesting hos jamaldrande og venner. Foreldre kan dermed oppleve at dei i mindre grad blir brukt for informasjon, tilhøyrsel og stadfesting. Mange ungdommar søker utover, og ikkje innover i familien, når dei leitar etter ei meir vaksen utgåve av seg sjølv.

Det er ikkje alltid ei lett oppgåve å balansere forventningane og interessene i vennemiljøet med dei forventningane familien har. Kanskje vil det tidlegare så heimekjære barnet ditt brått berre vere saman med venner på kveldane? Eller du opplever at barnet ditt ikkje fortel like mykje til deg som tidlegare?

Slike endringar kan kjennast utrygt, sårt eller urovekkande for foreldre. Då hjelper det å hugse at dette ofte er uttrykk for heilt vanleg ungdomsåtferd.

Vanleg å kjenne seg avvist

Når ungdommane støtt vel vennene framfor deg, kan du fort kjenne deg avvist. Det er vondt, og det er lett å oppføre seg avvisande tilbake. Sjølv om det av og til ikkje verkar slik, treng ungdom foreldre som er der for dei. At du er tilgjengeleg for samtalar, kos og trøyst når ungdommen din treng deg, er akkurat like viktig som før. Skilnaden er at du kanskje må vere tilgjengeleg på ein litt annan måte.

Foreldra påverkar dei unge gjennom å vere viktige førebilete, både for korleis ein viser kjensler og roar ned eigne kjensler. Dette skjer i samspel kor foreldra reagerer på kjenslene til dei unge, snakkar om kjensler og rettleier dei unge i korleis dei kan handtere utfordringar i livet.

Mange ungdommar blir òg meir nyfikne på foreldra sine i ungdomstida. Det kan vere fordi foreldra ikkje lenger representerer «fasiten» for alt. Ungdom kan dermed vurdere foreldra meir på linje med andre personar, med eigne synspunkt og verdiar.

Psykolog Peder Kjøs liker ikke begrepet «grensesetting» for ungdom