Frå barneforelder til ungdomsforelder

Kva tyder det for deg å vere forelder til ein tenåring, og korleis kan du legge til rette for ein god relasjon mellom dykk?

Kanskje merkar du at forholdet mellom deg og barnet ditt endrar seg etterkvart som ho blir ungdom? 

Ungdomstida er ei periode i livet som er prega av mykje nytt for deg og barnet ditt. Som forelder har du ei viktig rolle i å vere støttande og tilgjengeleg - også gjennom denne tida.

Illustrasjonsfoto

Skummelt å gi slepp på ungdommen

Det stadig større behovet som ungdommen har for å vere sjølvstendig og å rive seg laus, er både bra og heilt naturleg. Som forelder kan ein likevel oppleve det som litt skummelt når ungdommen opererer meir på eiga hand, og tek større ansvar for seg sjølv og livet sitt. Då kan det vere fint å tenke på at tenåra er ein periode der vi treng å prøve og feile. Slik skaffar vi oss erfaringar som vi har nytte av seinare i livet. Som foreldre må vi prøve å møte ungdommane sine forsøk med godheit og toleranse, også når dei ikkje får det heilt til.

Det kan vere vanskeleg for foreldre å henge med i svingane, ettersom ungdom utviklar seg heile tida. Kva ho er opptatt av, og kva for verdiar og behov ho har, endrar seg ofte. Ein god hugseregel kan vere å trekke seg litt tilbake utan å melde seg ut. Du heng på og følgjer med, men lèt henne få utforske kven ho er.

Forstå tenåringen - intervju med psykolog Peder Kjøs

Vekse med barnet

Kva er ungdommen din interessert i for tida? Kor mykje ansvar kan han få, og kva treng han hjelp til? Som tenåringsforelder gjeld det å «vekse med» barnet og vere lydhøyr og interessert i kva som skjer.

Samtidig har ungdom gjerne større behov for å ha nokon eigne «rom», og sitt eige privatliv, som dei ikkje nødvendigvis ønsker å dele med deg. Då blir kunsten å vere lydhøyr nok til å plukke opp signal om at dei treng støtte frå deg, anten det er ein samtale, trøyst eller noko dei gjerne vil dele med deg.

Vis interesse for det ungdommen er opptatt av

Klarer du å stille opne spørsmål om det ho er oppteken av eller dei vala ho tek? Undrande og vennlege spørsmål viser at du er interessert. Slike spørsmål gir i seg sjølv ungdommen høve til å reflektere meir rundt det de snakkar om. Gjennom slike samtalar medverkar du òg til at tenåringen din kan bli meir medviten på sine eigne haldningar, verdiar og handlingar.

  • Ikkje-dømmande spørsmål kan opne for forklaringar på samanhengar ho ikkje har forstått, eller gi henne hjelp til å sjå andre sitt perspektiv.

Dersom du som forelder klarer å vere oppriktig interessert i å høyre kva ungdommen din tenker om ulike ting, og dersom du klarer å unngå ein konfronterande tone, er det meir sannsynleg at du greier å få til ein god samtale. Det kan sikkert vere freistande mange gonger å «berre fortelje» ungdommen kva du meiner. Dersom du derimot alltid gjer det, går ungdommen glipp av verdifulle høve til å reflektere og utvikle si eiga evne til gjere vurderingar.

  • Opne og utforskande spørsmål er kjenneteikna ved at du snakkar med henne, ikkje til henne.

Dette gjer det lettare å forstå kva ungdommen din er oppteken av.

tenk på

Hugsar du korleis det var å vere ungdom?

Ungdommar utviklar seg raskt, både kroppsleg og mentalt. Det er ikkje alltid like lett å henge med, verken for foreldre eller ungdommen sjølv. Overgangen frå å vere barn til å bli ungdom kan vere tøff. Ungdom møter større krav og forventningar, og prøver å finne ut av kven dei er.

Mange utvidar nettverka sine i denne fasen. Dei blir kjende med nye miljø, og kan oppleve at dei oppdagar nye sider ved seg sjølve i møte med andre. Tankar og uro knytt til det å utforske sin eigen seksualitet er også vanleg. Alt dette skjer mens kroppen endrar seg dramatisk.

Negative tenåringar

På same måte som yngre barn jobbar ungdom med å forstå og uttrykke eigen vilje og sine eigne verdiar, haldningar og synspunkt. Enkelte gonger blir dette uttrykt som protestar eller negativitet, som det å ikkje ville bli med på det du foreslår. Kanskje stønnar berre ungdommen din når du seier noko.

Dette kan kjennast utfordrande for foreldre. Då er det viktig å hugse på at ungdommane ikkje er negative for å med vilje skape dårleg stemning eller øydelegge for deg og/eller familien. Dei prøver berre å utvikle seg til vaksne, sjølvstendige personar – samtidig som hormona rasar i kroppen. 

Ungdommen vil berre vere med venner…

Føler du at du berre ser tenåringen i forbifarten? Er ho aldri heime på kvelden lenger?

I ungdomstida er det vanleg at mange i stadig større grad søker tilhøyrsel og stadfesting hos jamaldrande og venner. Foreldre kan dermed oppleve at dei i mindre grad blir brukt for informasjon, tilhøyrsel og stadfesting. Mange ungdommar søker utover, og ikkje innover i familien, når dei leitar etter ei meir vaksen utgåve av seg sjølv.

Det er ikkje alltid ei lett oppgåve å balansere forventningane og interessene i vennemiljøet med dei forventningane familien har. Kanskje vil det tidlegare så heimekjære barnet ditt brått berre vere saman med venner på kveldane? Eller du opplever at barnet ditt ikkje fortel like mykje til deg som tidlegare? Slike endringar kan kjennast utrygt, sårt eller urovekkande for foreldre. Då hjelper det å hugse at dette ofte er uttrykk for heilt vanleg ungdomsåtferd.

Vanleg å kjenne seg avvist

Når ungdommane støtt vel vennene framfor deg, kan du fort kjenne deg avvist. Det er vondt, og det er lett å oppføre seg avvisande tilbake. Sjølv om det av og til ikkje verkar slik, treng ungdom foreldre som er der for dei. At du er tilgjengeleg for samtalar, kos og trøyst når ungdommen din treng deg, er akkurat like viktig som før. Skilnaden er at du kanskje må vere tilgjengeleg på ein litt annan måte.

Mange ungdommar blir òg meir nyfikne på foreldra sine i ungdomstida. Det kan vere fordi foreldra ikkje lenger representerer «fasiten» for alt. Ungdom kan dermed vurdere foreldra meir på linje med andre personar, med eigne synspunkt og verdiar.

Illustrasjon

tips

Slik takler du bekymringen din

I ungdomsfasen er det lett å føle at du mister kontrollen og oversikten over hva som foregår i livet til barnet ditt. Kanskje dukker det opp en kjæreste du er usikker på, eller nye venner du frykter kan ha dårlig innflytelse på ham?

Mange kan føle seg bekymret for tenåringen sin. For å takle bekymringene, kan det være lurt å tenke gjennom hva du bekymrer deg for, hvorfor du bekymrer deg, og hva du kan gjøre med bekymringene dine.

  • Hva bekymrer du deg for? Forsøk å sette ord på dette for deg selv.
  • Bunner bekymringen din i forventninger du har til barnet?
  • Kan det hende at du har en tendens til å raskt tenke på det verste som kan skje - «katastrofetanker»?
  • Kan det være at du sammenligner barnet ditt med andre?
  • Handler kanskje bekymringen din mest om deg selv, altså dine ønsker og forventninger og antakelser, eller handler den om noe ungdommen din også er bekymret for?

Hva kan du velge å gjøre med bekymringen? Og skal du nødvendigvis foreta deg noe? Hvis du kommer til at bekymringen din i hovedsak handler om deg, og ikke om ungdommen, kan du forsøke å gå noen runder med deg selv.

Er det du som trenger å justere deg? Kommer du til at bekymringen din ikke handler om deg, men om reelle forhold i ungdommens liv, er det viktig å prøve å få til en god dialog med ungdommen din.

Snakk med andre

I enkelte samanhengar kan det òg vere godt å snakke med ein annan vaksen om uroa di for ungdommen, utan å krenke behovet ungdommen har for privatliv. Du bør vurdere kva barnet eller ungdommen din vil synest det er greitt at andre veit om dei.

Noko kan du kanskje også drøfte utan å knyte det til akkurat din ungdom? Ved å drøfte uroa di med ein vaksen du stolar på, kan du kanskje få hjelp til å sortere uroa di?

Oppgåva til tenåringsforeldre handlar mykje om å støtte, og å bygge ungdommen si tru på eigen verdi, eigne vurderingar og val. Vi treng å bli verdsette i alle fasar av livet. Som forelder får du nye utfordringar. Kanskje kjem du òg sjølv til å endre deg i denne spennande prosessen, der barnet ditt går frå barn til vaksen?