Barnas protester i hverdagen

Barnet vil ikke kle på seg, spise middag, slutte å spille eller gå og legge seg. Hva gjør du hvis rutinene i hverdagen fører til konflikter?

Ingen av oss liker å bli avbrutt eller forstyrret når vi holder på med noe vi liker eller vil fullføre. Det gjelder både voksne og barn.

Derfor kan det oppstå noen konflikter når vi prøver å få barna med på de tingene vi vet at må gjøres for å få hverdagene til å gå opp.

De fleste av oss voksne har gjennom års trening lært at vi må stå opp, kle på oss og komme i gang med faste gjøremål. Dette er ikke like opplagt for barna. Spesielt for de aller yngste kan selv de helt enkle rutinene som å kle på seg eller pusse tenner komme som en overraskelse – hver dag.

Hvorfor blir det konflikter?

Når barn som ikke har lyst til å avslutte det de driver med møter foreldre som har det travelt, kan det lett bli masing, protester, kjefting og krangel.

For foreldre er de faste rutinene så selvsagte at det kan være vanskelig å forstå at ikke barna også skjønner at dette er ting som må gjøres.

Dermed kan vi undervurdere hvor utfordrende dette kan være for barna. Vi klarer kanskje ikke å se situasjonene fra barnas perspektiv.

Hvordan hjelper du barnet med overgangene?

For å unngå konflikt, kan det være til stor hjelp om du er nysgjerrig på barnets prosjekt eller plan. Forsøk å forstå hvorfor dine forslag ikke slår an.

For barn på to-tre år kan prosjektet være så enkelt som «jeg vil bestemme selv». Uten noen bakenforliggende årsak.

De litt eldre barna kan være veldig oppslukt av en lek, et spill eller noe annet gøy. Da kan det være kjipt å bli avbrutt.

Nøkkelen til å lykkes er forberedelse – på en måte og med språk som barnet forstår. Gjør avtaler som lar dem fullføre det de holder på med uten at det tar for lang tid.

  • Kanskje må du minne om at favorittspillet fortsatt er der etter middagen.
  • Du kan forklare at vi må ta på disse klærne nå, sånn at vi kan gå ut og sykle, ake eller noe annet gøy.

Barn må lære å forstå tid

Det å forstå at forskjellige aktiviteter gjennom dagen opptrer i en bestemt rekkefølge og på spesielle klokkeslett, er ikke medfødt. Og det er heller ikke noe man lærer fra en dag til den neste. Det må læres over tid, gjerne gjennom mange repetisjoner.

Barn må også lære at det går an å legge fra seg en morsom leke for å dra i barnehagen – og så er leken der fortsatt når de kommer hjem igjen. Dette er heller ikke noe de yngste barna er i stand til å forstå.

Og selv når de blir litt eldre, er det fort gjort å overvurdere hvor mye de forstår. Fireåringen som ikke vil gå på do – selv om han står med beina i kors og tripper – er kanskje redd for at det som er så gøy akkurat nå kan forsvinne hvis han går på do.

Seksåringen som begynner på skolen, trenger hjelp til å forstå at skoledagen består av et visst antall skoletimer i en bestemt rekkefølge. Det er ikke noe hun nødvendigvis forstår av seg selv.

Når vi sier at vi skal spise «snart», eller gjøre noe «etterpå» eller «på lørdag», gir ikke disse begrepene våre alltid mening for barna. Det betyr ikke at vi ikke skal bruke dem slik at de lærer, men at vi må være tålmodige og forklare på en måte som gjør at barna forstår.

Kanskje dere har en analog klokke på veggen hjemme? Det går an å forklare at «når viseren peker rett opp, må vi gå» eller liknende.

Går det over?

Det er vanskelig å si nøyaktig i hvilken alder barn forstår at faste gjøremål bare må gjennomføres, og hvordan dagens gang er.

Barn er ulike og utvikler seg i forskjellig tempo. Noen femåringer kan være klar over at de må pusse tenner, kle på seg og gjøre seg klare om morgenen, mens for andre er det slett ikke like selvsagt.

Det er kanskje ekstra utfordrende i to-treårsalderen, perioden som ofte kalles trassalderen. Men overganger fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig for barn overraskende langt opp i alder.

Og det går ikke nødvendigvis over når vi blir voksne heller. Tenk på deg selv: Kan du bli oppslukt av en tv-serie eller en aktivitet du liker godt – og glemme at det er ting du egentlig er nødt til å gjøre?

Tips

Tråkk opp nye stier sammen

Det å lære hjernen vår noe nytt – for eksempel at noen ting må gjøres hver dag – tar tid. Det kan sammenliknes med å tråkke opp en sti i nytt terreng.

Første gang du går der, vil du knapt se dine egne fotspor om du snur deg. Etter flere turer, vil det dannes en synlig sti.

For oss voksne er stien kanskje blitt en vei eller en motorvei, men det skyldes mange års tråkking og etter hvert asfaltering av løypa vi går hver dag.

Som forelder er oppgaven din å vise vei og lage gode spor – som kan bli til gode veier etter flere år med repetisjon.

Fleksibilitet er ikke det motsatte av autoritet

Uansett hvor godt vi forbereder og forstår, vil de aller fleste foreldre oppleve at barnet likevel ikke gjør akkurat sånn som vi sier. Hva gjør vi da?

Man hører ofte foreldre som mener at det er nødvendig å være konsekvent, slik at barnet ikke lærer at «det lønner seg å protestere». Vi er kanskje redde for å miste vår autoritet som foreldre.

Men det kan være lurt å stoppe opp når barnet protesterer som sterkest. Rett i stedet søkelyset mot deg selv. Når oppstår disse konfliktene? Er det når du selv er stressa eller dårlig forberedt?

Det går an å tenke gjennom situasjonen og justere litt på framgangsmåten uten å fravike kravet om at det som må gjøres skal gjøres.

Kanskje kan barnet få fem minutter til å avslutte det hun drev med? Kanskje kan hun få velge mellom to alternative plagg i stedet for det ene du tilfeldigvis fant fram?

Du lærer ikke barna at protester lønner seg. Du viser dem heller at

  • de har mulighet til medvirkning i sitt eget liv
  • det er mulig å forhandle seg fram til gode løsninger i stedet for å gå rett i «kampmodus»
  • det går an å være fleksibel uten å «tape» en konflikt

Dette er lærdom barna kan med seg til de selv kommer i konflikter med andre barn.

Avledning, lek og tøys – et problem?

Ofte kan det hjelpe på en låst situasjon – spesielt med de yngste barna – om man tar seg tid til å leke seg gjennom det som må gjøres.

Kanskje kan sokkene som barnet ikke vil ta på seg være små haikjefter som skal spise føttene? Og noen ganger er det kanskje greit å vaske hendene så det skummer over hele vasken?

Som foreldre kan vi bekymre oss over at vi «skjemmer bort» barnet eller gjør dem avhengige av lekingen vår for at de skal få gjort noe. Men barn lærer gjerne å fungere uten oss gjennom barnehage og skole. Tro det eller ei, men du er ikke den eneste kilden til læring for barnet ditt.

Så hvis alternativet er å bli sint eller utålmodig, vil det antakelig være mye bedre å leke og tøyse – om du orker det. Før eller siden vil barnet lære å klare seg uten at du leker.

Det gjelder bare å finne balansen. Om du bruker omvendt psykologi («nei, det er ikke lov å ta på seg pysjen nå!») bør du være sikker på at barnet forstår at du leker. For om du forvirrer barnet, virker det mot sin hensikt.

Ikke bruk mange ord

«Barnet hører ikke på meg» tenker vi noen ganger. Men kanskje er det en grunn til at barnet ikke får med seg det vi sier. Det er lett å bruke for mange ord når vi skal forklare noe til små barn.

Tenk deg at det regner ute, og du ber barnet om å ta på seg støvler, men det vil han ikke og blir sint. Da får vi om voksne ofte et voldsomt behov for å forklare hvorfor det er så viktig med disse støvlene:

«Jo, men det regner så masse, og dere skal på tur i barnehagen og da kan du bli våt på beina, og så blir du kald, og da kan du bli syk og så må du være hjemme fra barnehagen i mange dager.»

Det blir veldig mange ord og opptil flere budskap. Mest sannsynlig har treåringen stengt ørene før du begynte å bable, og han får neppe med seg det enkle budskapet: «Ta på støvlene.»

Det er vel og bra å lære barn om å kle seg etter været, men legg den undervisningen til fredstid. Sinte barn lærer uansett ikke mye. Sannsynligvis er du også en bedre lærer når du ikke er travel og litt oppjaget fordi dere krangler.

tips

Vær tydelig og gi ros!

Gi tydelige, men hyggelige beskjeder

En god måte å gi en beskjed på til barn kan være:

«Erik, ta på deg støvler nå, er du grei.»

Da sier du klart fra hva som skal skje, men du sier det på en passe hyggelig måte.

Det er ikke et spørsmål («kan du ta på støvlene?»), det er ikke en streng ordre («Nå må du ta på deg de støvlene») og det er heller ikke en bønn («vær så snill og ta på deg støvlene, da»)

Gi masse ros!

Å gi barn ros er mye mer effektivt enn å snakke mye om hva de ikke skal gjøre. Og det må ikke nødvendigvis skje i det støvlene er kommet på. Du kan ta det når dere for eksempel er på vei til barnehagen på sykkelen eller i bilen:

«Puh, det ble litt travelt og jeg var kanskje litt masete. Men vi klarte det til slutt, nå er vi på vei! Jeg så at du hørte på meg da jeg sa du skulle ta på støvlene. Og du prøvde å få det til, og klarte det nesten helt selv!»

Selv om nesten alt har gått «galt» på morgenen, og det har vært mye krangling, går det an å finne noe å rose. «Tross alt kom vi oss ut i bilen, dere!» Det er mye å vinne på å bygge en «lagfølelse» i en familie. Vi får til ting sammen, selv om det er noen hindringer på veien.

Og prøv i alle fall å runde av morgenen med å si noe positivt før barna sendes inn på skole eller barnehagen.