Denne fagartikkelen er hentet fra Oppvekstrapporten 2017: Økte forskjeller – gjør det noe?.

(Nettversjonen av artikkelen er noe forkortet. Se vedlegg for fullversjon inkludert grafikk med kommentarer).

Forfatter: Mira Aaboen Sletten

Ungdom flest i Norge er fornøyde med livet sitt, de er aktive, har gode relasjoner til foreldre og venner og har et positivt syn på framtiden. Samtidig har vi de siste årene sett en økende bekymring for psykiske helseplager blant unge. I samfunnsdebatten hører vi oftest om jenter fra ressurssterke hjem, som stresser seg syke på grunn av økte krav til prestasjoner på skole- og fritidsarenaen. Gir fortellingene om «de flinke pikene» et riktig og dekkende bilde? Eller finner vi fortsatt en sosial gradient i helse ­– at psykiske plager er relatert til ressursfattigdom og andre problemer i hverdagen også blant ungdom?

Innledning

Studier både fra de skandinaviske landene (Henriksen mfl., 2012, HagQuist, 2010, von Soest & Wickstrøm, 2014), og fra andre vestlige land har vist en økning i andelen unge jenter som rapporterer om slike plager de siste 20 til 30 årene (Se Bor m.fl., 2014, Collishaw, 2015, Folkehelseinstituttet, 2014, Sletten & Bakken, 2016 for oversikter). I den offentlige debatten har vi særlig sett en bekymring for «de flinke pikene» som strever på stadig flere arenaer – en generasjon unge med alle muligheter, som stresser seg syke i jaget etter å prestere både i skole og fritidsaktiviteter, samtidig som de skal trene, se bra ut og være aktive sosialt. Fortellingen om «de flinke pikene» utfordrer gamle sannheter. Mens det er vanlig å finne en tydelig sosial gradient i helse ­– at svak helse er relatert til ressursfattigdom og andre problemer i hverdagen – oppfattes det å være «flink pike» som en ny type helserisiko som kanskje særlig rammer de ressurssterke. Eksistensielle og relasjonelle faktorer knyttet til økende individualisering framstilles i mange tilfeller som en mer alvorlig trussel mot ungdoms helse, enn materielle og strukturelle forhold (f.eks. Eckersley, 2011).

Hvis psykiske helseplager blant ungdom i økende grad handler om individualiserte krav til prestasjoner på skole- og fritidsarenaen, betyr det da at denne typen helseplager i liten grad er betinget av ungdommenes sosiale bakgrunn? Artikkelen har to formål. For det første undersøkes sammenhengen mellom psykiske helseplager og ungdommens sosioøkonomiske bakgrunn (familieøkonomi og foreldrenes utdanning). Er det slik at ungdom fra familier med god økonomi og et høyt utdanningsnivå rammes like ofte av psykiske plager som ungdom i familier med færre ressurser? Er det en forskjell mellom typiske stressplager og andre plager? For det andre undersøkes mulige forklaringer til en eventuell sammenheng. Analysene er basert på data fra 309 kommunale spørreskjemaundersøkelser blant ungdom gjennomført i regi av Ungdata i årene 2014, 2015 og 2016. I tillegg til spørsmål om psykiske plager inneholder undersøkelsene opplysninger om vennskap og mobbing, om konfliktnivået i familien og foreldrenes involvering i fritiden, og spørsmål om fysisk aktivitet og tid brukt til skjermaktiviteter. Det er et mål med artikkelen å undersøke i hvilken grad slike forhold bidrar til å forklare eventuelle sosiale forskjeller i psykiske plager blant ungdom.

Sosiale helseforskjeller i ungdomstiden

I helseforskning er det vanlig å finne en tydelig sosial gradient i helse. Jevnt over er det slik at jo høyer man befinner seg i det sosioøkonomiske hierarkiet, desto bedre er helsen (Dahl mfl., 2014).

Samtidig har det vært vanlig å hevde at graden av sosial ulikhet i helse er mindre i ungdomstiden enn i andre aldersgrupper. Dette har blitt forklart med at ungdom er i en overgangsfase der de orienterer seg bort fra foreldrehjemmet og gjør egne valg i forhold til utdanning og yrke. Uavhengig av deres familiebakgrunn mottar de mange av de samme impulsene – i skolesettingen, i samhandling med jevnaldere og gjennom ulike ungdomskulturer (f.eks. West, 1988, 1997, Adler & Ostrove, 1999).

Oversiktsstudier konkluderer imidlertid med at det finnes tydelige sosiale forskjeller i helse også blant ungdom (Goodman 1999, Starfield, Riley Witt & Robertson, 2002, Moor mfl., 2015). Om en gradient kan identifiseres, avhenger riktignok av hvilke helseutfall som studeres. Det er ikke grunnlag for å konkludere entydig i forhold til utfallsmål som alvorlige kroniske lidelser eller det å utsettes for skader samlet sett. Hvilke typer skader ungdom utsettes for, varierer derimot systematisk med sosial bakgrunn (Starfield, Riley Witt & Robertson, 2002, Dibben & Popham, 2012). Det er likevel særlig når det gjelder subjektive helsemål og helseatferd, at forskning har identifisert en klar sosial gradient i retning av at ungdom fra høyere sosiale lag har bedre helse og en mer helsefremmende atferd (Moor mfl., 2015, Richter, Moor & Lenthe, 2012, Holstein mfl., 2009).

De fleste studier av subjektiv helse og helseatferd blant unge i Norge er basert på spørreskjemadata. Spørsmål om subjektiv helse omfatter da både mer generelle vurderinger av helsen og spesifikke spørsmål om forekomst av psykiske og fysiske plager. Denne typen studier viser at subjektive helseplager er mer utbredt blant unge jenter enn gutter, og at omfanget av plager øker utover i tenårene for begge kjønn, men i størst grad for jentene (f.eks. Grøtvedt & Gimmestad, 2002, Wichstrøm, 1999). Når det gjelder sosial ulikhet i helse viser for eksempel den norske varianten av studien «Helsevaner blant skolelever» (HBSC) en stabil sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn[1] og ungdoms rapportering av psykosomatiske plager (HBSC Symptom Check List[2]) siden 1994 (Moor, Richter, Ravens-Sieberer, Elgar & Pförfner, 2015). Det samme stabile mønsteret viser HBSC-studien for helseatferd. Ungdom fra familier med en lavere sosioøkonomisk posisjon kommer dårligere ut både når det gjelder fysisk aktivitet, frokostinntak og røyking (Wold, Torsheim, Samdal & Hetland, 2005, Samdal, Bye, Torsheim, Fismen, Haug, Smith & Wold, 2012).

Tidligere studier gir altså grunn til å forvente en sosial gradient i subjektive helseplager blant ungdom. I Ungdata blir ungdommene bedt om å oppgi hvor ofte de i løpet av den siste uka hadde vært plaget av følgende: «Følt at alt er et slit», «hatt søvnproblemer», «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert», «følt håpløshet med tanke på framtida», «følt deg stiv eller anspent», «bekymret deg for mye om ting». Svaralternativene var: «ikke plaget i det hele tatt», «lite plaget», «ganske mye plaget» og «veldig mye plaget». De seks spørsmål er ment å fange opp depressivt stemningsleie eller depressive symptomer. Spørsmålene er hentet fra skalaene Hopkins Symptom Checklist (Derogatis, 1982; Derogatis, Lipman, Rickels, Uhlenhuth, & Covi, 1974) og Depressive Mood Inventory (Kandel & Davies, 1982)[3], og denne varianten er tidligere brukt i Ung i Norge-undersøkelsene (se f.eks. Wichstrøm, 1995, von Soest & Wichstrøm, 2015). I analysene undersøkes det om omfanget av plager varier i forhold til familieøkonomi og foreldrenes utdanningsnivå. I tillegg undersøkes variasjoner på enkeltspørsmål. Er det er slik at mer stressrelaterte plager, som søvnproblemer eller å føle at alt er et slit, har en annen sammenheng med sosial bakgrunn, enn for eksempel det å være trist og nedstemt?

Miljøfaktorer og sosial ulikhet i psykiske helseplager

I forskningslitteraturen er det relativt stor enighet om at psykiske plager utvikles i et komplekst samspill mellom genetiske, biologiske og miljømessige faktorer hos den enkelte (Mathiesen, Karevold & Knudsen (2009). Studier har vist en ikke ubetydelig arvelighet i forekomsten av alvorlig depresjon (Sullivan, Neale & Kendler, 2000, Kvalem & Wichstrøm, 2007). Samtidig er de fleste teorier om årsaker til psykiske vansker varianter av en stress-sårbarhetsmodell (Wichstrøm, 2006). Vi fødes med et visst nivå av sårbarhet, som påvirker mestringskapasiteten når vi utsettes for miljømessige forhold i form av utfordringer eller stress. Det er videre vanlig å konkludere med at miljømessige faktorer har størst innvirkning på mildere plager blant barn og unge, mens genetiske faktorer har sterkere innvirkning på risikoen for å utvikle mer alvorlige og kroniske forløp (Mathiesen, Karevold & Knudsen, 2009, Knudsen, Mathiesen & Mykletun, 2010).

Miljømessige årsaker handler om konteksten ungdom lever i, samhandling med andre mennesker, holdninger og normer. Det finnes per i dag relativt mye forskning som viser en sammenhengen mellom ungdoms hjemmemiljø, relasjoner til jevnaldrende og egen deltagelse i risikoatferd. Når det gjelder betydningen av ungdoms hjemmemiljø viser studier at konfliktfylte forhold i hjemmet, psykiske lidelser hos foreldre og liten grad av sosial støtte øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser (Mensah & Kiernan, 2010, Beardslee mfl., 1998). Myklestad & kollegaer (2012) viser videre ved hjelp av data som kombinerer opplysninger fra ungdom og deres foreldre, at sosial støtte fra jevnaldrende og det å bruke tid med jevnaldrende i fritiden virket beskyttende, mens både denne studien og tidligere studier konkluderer med at vedvarende mobbing eller plaging fra jevnaldrende er en sterk prediktor for psykiske plager (Ystgaard, 1997, Kaltilala-Heino mfl., 1999, Hartberg & Hegna, 2014). Longitudinelle studier har også vist at ungdoms egen deltagelse i risikoatferd, som norm og regelbrudd samt rusmiddelbruk, øker sannsynligheten for at de utvikler depressive symptomer (von Soest, 2012, Nock mfl., 2006, Marmorstein mfl., 2010).

Risikofaktorer og sosial bakgrunn

Det er grunn til å anta at omfanget av risikofaktorer i miljøet eller konteksten rundt de unge, varierer en del i forhold til sosial bakgrunn. Selv om studier viser en sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn, risikofaktorer og psykiske helseplager er det imidlertid ikke gitt hvordan sammenhengene oppstår, og hva sosioøkonomisk bakgrunn – isolert sett – betyr. Tidligere forsking har definert tre forhold som særlig viktige, substansielle forklaringer til hvordan sosial ulikhet i helse oppstår; 1) materielle faktorer (tilgang på materielle goder og fysiske levekår), 2) psykososial faktorer (f.eks. stressfaktorer og lite sosial støtte) og 3) atferds faktorer (f.eks. røyking, matvaner, fysisk aktivitet) (Dahl mfl., 2014). Også i litteraturen om sosiale helseforskjeller blant barn og unge går hovedskillet mellom forklaringer som peker på at materielle forhold i seg selv påvirker helsen, forklaringer som viser til de belastningene det å ha knappe ressurser påfører familielivet (familiestresshypotesen) og forklaringer som viser sosiale forskjeller i helseatferd.

Familiens tilgang på materielle ressurser kan for det første påvirke ungdoms helse direkte gjennom foreldrenes mulighet til å gjøre investeringer som har betydning for barnas helse (f.eks. i boforhold, kosthold og helsetjenester) (Linver, Brooks-Gunn, Kohen, 2002). I en norsk og nordisk kontekst er familiens investeringsevne kanskje særlig relevant i forhold til de begrensningene dårlig råd kan sette for ungdoms deltagelse og inklusjon blant jevnaldrende. Barn og unge som vokser opp i fattige familier forteller ofte om en situasjon der knapp økonomi gjør det vanskelig å delta i sosiale fritidsaktiviteter som koster penger, samtidig har de fleste opplevd mobbing og utestengelse fordi de ikke kan kjøpe forbruksgoder som gir status i jevnaldermiljøet (f.eks. Harju, 2008, Tvetene, 2001, Thorød, 2008). Også kvantitative studier har vist en sammenheng mellom familieøkonomi og sosial deltagelse blant jevnaldrende (Sletten 2010). Samtidig er mobbing eller utestengning fra jevnaldrende, som nevnt, en sterk prediktor for psykiske plager blant ungdom (Ystgaard,1997, Kaltilala-Heino mfl., 1999, Hartberg & Hegna, 2014).

Psykososiale faktorer

Familieøkonomi kan også få betydning for ungdoms helse mer indirekte gjennom psykososiale faktorer som innvirker på barnas helse. Argumentet er at økonomisk stress både påvirker foreldrenes psykiske helse og konfliktnivået i familien. Dette får igjen betydning for foreldrenes overskudd når det gjelder å støtte, samt muligheten til å følge opp barnas utvikling. Dermed kan barn i familier med knappe ressurser få problemer, ikke bare direkte gjennom familiens mangel på ressurser, men også indirekte gjennom den effekten dårlig råd har på relasjoner mellom foreldre og barn. En slik forklaring kalles ofte familiestresshypotesen (Coger, Coger, Elder, Lorenz, Simons & Witbeck, 1992, Solantaus, Leinonen og Punamaki, 2004).

Den siste typen forklaringer viser til kulturelle forskjeller i oppdragelsespraksis og er i mindre grad rettet mot å forklare konsekvenser av økonomisk fattigdom. Det er særlig innenfor en kvalitativ forskningstradisjon at klasserelaterte oppdragelsespraksiser har vært utforsket (se Stefansen 2007 for en gjennomgang av litteraturen). Et sentralt bidrag er Anett Lareaus (2003) kvalitative studie av amerikanske familiers hverdagsliv. Hun argumenterer for at foreldrenes klassebakgrunn påvirker barnas hverdagsliv og deres aktiviteter i fritiden gjennom foreldrenes oppdragelsespraksis. Middelklasseforeldrene utøver en «intensiv foredling» (concerted cultivation)[4]. Gjennom intens oppfølging og strukturering er målet å hjelpe barna med å nå sitt potensial som mennesker. Arbeiderklasseforeldrenes praksis følger i større grad «ideen om naturlig utvikling» (natural growth). Foreldrene ser det ikke som sin oppgave å detaljstyre barnas skolegang og fritid, og muligheten for frilek uten overvåking fra foreldrene er større. Moralisering over arbeiderklasseforeldrens utøvelse av foreldreskapet er ikke Lareaus prosjekt. Gitt at middelklasseforeldre i større grad (enn foreldre fra arbeiderklassen) styrer barna mot en helsefremmende fritid og skjermer dem mot negative opplever, tilbyr hennes beskrivelser likevel en modell for å forstå hvordan atferdsfaktorer kan bidra til sosiale forskjeller i helseutfall.

På mange områder er forskjellene mellom sosiale grupper i samfunnet mindre i Norge, enn mange steder ellers i verden. Forskning viser likevel klassespesifikke mønstre også i norsk ungdomsfritid.For eksempel deltar ungdom fra middelklassen noe oftere enn ungdom med arbeiderklassebakgrunn i idrett (Seippel mfl., 2011). Samtidig er ungdom fra lavere sosiale lag overrepresentert blant de som bruker mye tid på stillesittende fritidsaktiviteter foran en skjerm (Frøyland mfl., 2010).

Kort oppsummert har tidligere forskning identifisert vedvarende mobbing eller plaging fra jevnaldrende som en særlig sterk prediktor for psykiske plager. Dette kan gi grunn til å anta at familienes investeringsevne – i seg selv – får betydning for psykiske helseplager gjennom de begrensninger knapp økonomi setter for ungdoms deltagelse og inklusjon blant jevnaldrende. Videre gir familiestresshypotesen grunn til å anta at ungdom fra lavere sosiale lag oftere får psykiske plager fordi økonomisk stress kan bidra til konflikter og lav grad av oppfølging fra foreldrene. Endelig kan klassespesifikke fritidsmønster bidrar til sosiale forskjeller i ungdomshelse, hvis det er slik at foreldre fra lavere sosiale lag i mindre grad styrer barna mot en helsefremmende fritid. Sentrale spørsmål i de påfølgende analysene blir derfor om følgende variabler kan forklare eventuelle sosiale forskjeller i psykiske helse blant ungdom: posisjon i jevnaldermiljøet (utsettes for mobbing, mangler nære venner), grad av konflikt i hjemmet, grad av involvering fra foreldrene, fysisk aktivitet og tidsbruk til skjermaktiviteter.

Data

Datamaterialet i artikkelen er hentet fra 309 kommunale spørreskjemaundersøkelser blant ungdom gjennomført i regi av Ungdata i årene 2014, 2015 og 2016[5]. Ungdata er et pågående forskningsprosjekt administrert av NOVA i samarbeid med syv regionale kompetansesentra for rusfeltet (KoRus). Hvert år gjennomfører rundt 100 kommuner og fylker en spørreskjemaundersøkelse blant ungdom i sitt område. Det er kommunene og fylkene selv som tar initiativ til gjennomføringen, og dataene brukes aktivt i lokalt plan- og utviklingsarbeid. NOVA står som eier av dataene, og oppbevarer disse i en nasjonal database som brukes til forskning og utviklingsarbeid både av NOVA, KoRus og av eksterne forskere. Ungdataundersøkelsene gjennomføres både på ungdomstrinnet og i videregående. I denne artikkelen brukes svar fra ungdomsskoleelever.

Det er grunn til å tro at Ungdataundersøkelene gir et rimelig representativt bilde av ungdom i Norge totalt sett. Datamaterialet består av store, mellomstore og små kommuner fordelt på alle landets fylker. Tidligere analyser av kjennetegn ved kommunene som har gjennomført Ungdataundersøkelsen sammenlignet med situasjonen for landet totalt, viser at sentrale kommuner er noe overrepresentert på bekostning av mindre sentrale kommuner, og at kommuner med få innbyggere er noe underrepresentert[6]. Skjevhetene er imidlertid ikke store. Små kommuner vil dessuten gjennom sitt lave antall ungdommer i mindre grad enn de store kommunene påvirke totaltallene.

Sentrale variabler

Sosioøkonomisk bakgrunn: Som regel benyttes informasjon om foreldrenes inntekt, yrke og utdanning som markører for økonomiske og kulturelle ressurser i familien. Ungdata inneholder ikke opplysninger fra foreldrene om inntekt, yrke og utdanning. For å indikere kulturelle ressurser i familien har ungdommene blant annet fått spørsmål om foreldrenes utdanningsnivå (om far og mor har utdanning ut over videregående opplæring eller ikke). For å beskrive familiens økonomiske situasjon brukes både et subjektivt og et objektivt mål. Det subjektive målet er basert på et spørsmål om ungdommenes opplevelse av familiens økonomi: Har familien din hatt god eller dårlig råd de to siste årene? Ungdommene kunne velge mellom fem svaralternativ; 1) vi har hatt god råd hele tiden, 2) vi har stort sett hatt god råd, 3) vi har verken hatt god eller dårlig råd, 4) vi har stort sett hatt dårlig råd, 5) vi har hatt dårlig råd hele tiden. Som et mer objektivt mål på familiens økonomiske ressurser er det laget et samlemål (0-7) basert på fire spørsmål fra The Family Affluence Scale (FAS): «Har familien din bil?» («Nei» = 0, «Ja, en» = 1, «Ja, to eller flere» = 2), «Har du eget soverom? («Nei» =0, «Ja» =1), «Hvor mange ganger har du reist et sted på ferie med familien din i løpet av det siste året?» («Ingen ganger» = 0, «Én gang» =1, «To»/ mer enn to» = 2) og «Hvor mange datamaskiner har familien din?» («Ingen»/ «Én» = 0, «To» =1, «Tre eller flere» =2). Et tall nær 7 på skalaen indikerer god økonomi, mens et tall nær 0 indikerer svak familieøkonomi.

Få med dårlig råd

Både det objektive og det subjektive målet på familieøkonomi identifiserer en svært liten gruppe unge i familier med dårlig råd (4-5 prosent). Dette samsvarer med resultater fra andre undersøkelser (Sletten, 2011, Sandbæk & Pedersen, 2010), og andelene er noe lavere enn andelen inntekstfattige barnefamilier som kan identifiseres ved hjelp av opplysninger om registrert inntekt i (Epland & Kirkeberg, 2017). I og med at rundt halvparten av ungdommene i undersøkelsen havner i den øverste kategorien, er de to målene på familiens økonomiske situasjon i liten grad egnet til å skille mellom ungdom i familier med alminnelig god råd og ungdom i velstående familier. I analysene av forklaringer til eventuelle sosiale forskjeller i psykiske helseplager sammenlignes derfor den lille andelen av ungdom i familier med dårlig råd med de øvrige.

Tilleggsanalyser av kjønnsforskjeller og forskjeller mellom ungdom på ulike klassetrinn viser relativt små forskjeller mellom jenter og gutters opplysninger om materielle ressurser i familien og feriereiser (analysene vises ikke her). Derimot er det noe større kjønnsforskjeller i ungdommenes svar på det subjektive spørsmålet om familiens økonomiske situasjon. Jenter har jevnt over en tendens til å vurdere sin egen og familiens situasjon som mer negativ enn gutter. Mens 46 prosent av guttene mener at familien har hatt god råd hele tiden, gjelder det samme «bare» 38 prosent av jentene. Vi kan dermed anta at det subjektive målet på familiens økonomiske situasjon både er mer sårbart i forhold til ungdommenes generelle sinnsstemning, subjektive forventninger og variasjon på utgiftssiden. Andelen som opplever at familien har dårlig råd (hele tiden eller stort sett) er imidlertid ikke så ulik blant jenter (5,7 prosent) og gutter (4 prosent).

En god venn?

Nære vennskap og mobbing. For å undersøke vennskapsrelasjoner fikk ungdommene spørsmål om de har minst én venn de kan stole fullstendig på og betro seg til om alt mulig. Svaralternativene var «Ja, helt sikkert», «Ja, det tror jeg», «Det tror jeg ikke» og «Har ingen jeg ville kalle venner nå for tiden». I analysene sammenlignes ungdom i de siste kategoriene, de som ikke har nære venner, med de øvrige. Videre fikk de unge spørsmål om de hadde blitt utsatt for plaging, trusler eller utfrysing av andre på skolen eller i fritida?». Svaralternativene var: «Ja, flere ganger i uka», «Ja, omtrent en gang i uka», «Ja, omtrent hver 14. dag», «Ja, omtrent en gang i måneden», «Nesten aldri» og «Aldri». I analysene tilsvarer andelen som blir mobbet andelen av ungdommene som svarer at dette skjer hver 14. dag eller oftere.

Foreldreinvolvering og konflikt. Undersøkelsen inneholdt flere spørsmål om foreldrenes oversikt over ungdommenes liv. Fire av disse brukes i en samleindeks som mål på foreldreinvolvering: «Foreldrene mine pleier å vite hvor jeg er, og hvem jeg er sammen med i fritida», «Foreldrene mine kjenner de fleste av de vennene jeg er sammen med i fritida», «Mine foreldre kjenner foreldrene til mine venner» og «Foreldrene mine kjenner til hvem jeg har kontakt med på nettet». I analysene sammenlignes ungdom i familier med lav foreldrekontroll (26 prosent) med de øvrige. Videre skulle ungdommene ta stilling til følgende utsagn:«Det er ofte krangling mellom de voksne i min familie» og «Jeg krangler ofte med foreldrene mine». Disse to spørsmålene brukes samlet for å si noe om konfliktnivået i familien. I analysene sammenlignes ungdom i familier med høyt konfliktnivå (22 prosent) med de øvrige.

Fysisk aktivitet og skjermtid. Ungdom som deltar i Ungdataundersøkelsene blir bedt om å svare på hvor ofte de er så fysisk aktive at de blir andpustne eller svette i løpet av en uke. Svaralternativene er «aldri», «sjelden», «1-2 ganger i måneden», «1-2 ganger i uka», «3-4 ganger i uka» og» minst 5 ganger i uka». I analysene er ungdom som er fysisk aktive to ganger eller mindre i måneden samlet i en gruppe for lav grad av fysisk aktivitet. Videre inneholder Ungdata et spørsmål ment å fange opp hvor mye tid ungdom samlet sett bruker foran en skjerm i løpet av en vanlig dag: «Utenom skolen, hvor lang tid bruker du vanligvis på aktiviteter foran en skjerm (TV, data, nettbrett, mobil) i løpet av en dag?» Det var sju svaralternativer fra «ikke noe tid» til «mer enn 6 timer». Ungdom som bruker «mye tid foran en skjerm» er definert som de som bruker fire timer eller mer daglig.

Resultater

Tidligere studier har vist tydelige kjønnsforskjeller i opplevde psykiske plager blant ungdom. Som en bakgrunn for de videre analysene presenterer vi først omfanget av subjektive helseplager blant gutter og jenter i datamaterialet.

Det vanligste er at ungdom oppgir ulike stressrelaterte plager – det å bekymre seg mye om ting, og å føle at alt er et slit. Én av tre blant norske ungdommer er ganske eller veldig mye plaget av slike tanker i løpet av en uke. Stressrelaterte plager er vanligst både for gutter og jenter, men andelen som har slike plager er klart høyest blant jentene. Fire av ti jenter har vært plaget av at de har bekymret seg mye om ting og har følt at alt er et slit siste uke. Størst er den relative forskjellen mellom jenter og gutter imidlertid når det gjelder det «å føle seg ulykkelig trist og deprimert» og «å bekymre seg mye om ting». Andelen som er ganske eller veldig mye plaget av slike følelser er mer enn doblet så stor blant jentene sammenlignet med guttene.

Det er grunn til å tro at mønsteret i hvordan gutter og jenter svarer på disse spørsmålene er påvirket av kjønnsspesifikke forventninger til hvordan jenter og gutter skal oppføre seg. «Jenterollen» tillater i større grad enn «gutterollen» det å være trist eller bekymre seg. Samtidig kan det også være forskjeller i jenter og gutters liv og i forventinger som stilles til dem på ulike arenaer, som gjør at de faktisk opplever større belastninger og flere bekymringer i hverdagen.

Omfang av psykiske plager og ulike mål på sosioøkonomisk bakgrunn

Tidligere forskning tyder på en sosial gradient i subjektive helseplager blant ungdom. Hvilke konklusjoner som trekkes ser imidlertid ut til å variere litt både i forhold til hvilke opplysninger man bruker til å bestemme ungdommenes sosioøkonomiske bakgrunn, og hvilke helsemål som undersøkes. I denne artikkelen undersøkes betydning av økonomiske ressurser i familiene og foreldrenes utdanningsnivå basert på opplysninger fra ungdom selv.

Både det objektive målet og det subjektive målet antyder en sosial gradient i psykiske plager blant ungdom. Andelen med mange plager minker noe med økende sosial status, men det er særlig ungdom i den laveste statuskategorien som skiller seg noe ut fra de andre, ved at de oftere har mange plager. Det subjektive målet gir større utslag enn det objektive. Mens ungdom fra familier med god eller middels god økonomi ifølge det objektive målet ligner på ungdom som mener familien stort sett eller hele tiden har hatt god råd to siste år, er omfanget av plager betydelig høyere blant ungdom som selv opplever at familien har dårlig råd sammenlignet med ungdommene som kommer dårligst ut i forhold til materielle goder i hjemmet. Også når det gjelder foreldrenes utdanning er det slik at ungdom i familier der foreldrene har lav utdanning oppgir flest plager. Forskjellen mellom de som oppgir at ingen av foreldrene har høyere utdanning og de som har én forelder med høyere utdanning er imidlertid liten. Den største forskjellen finner vi mellom de som har to foreldre med høyere utdanning og de øvrige.

Ulike typer plager

Vi har sett at ungdom i familier vi kan anta har relativt dårlig råd sammenlignet med andre ungdomsfamilier, oftere opplever ulike psykiske plager.

Det er jevnt over slik at ungdom fra familier med dårlig råd og ungdom i familier der foreldrene har lav utdanning oftest har opplevd alle seks plager. Dette gjelder også for plager som vi kanskje i størst grad kan anta vil ha sammenheng med stress og krav i hverdagen – for eksempel det å ha søvnproblemer, å bekymre seg mye om ting og å føle at alt er et slit. Selv om det er slik, ser vi også en svak tendens til at den relative forskjellen mellom ungdom i familier med dårlig råd og de øvrige, er størst når det gjelder det å føle «håpløshet med tanke på framtiden» og å føle seg «ulykkelig, trist og deprimert».

Vi så  at kjønnsforskjellene var særlig store når det gjelder plager som det å bekymre seg mye over ting og det å følge seg ulykkelig trist og deprimert. Det er derfor også gjort separate analyser for jenter og gutter. Analysene viser omtrent samme tendenser (når det gjelder sammenhengen mellom de tre målene på sosioøkonomisk bakgrunn og enkeltplager) for begge kjønn og vises ikke her.

Betydningen av helseatferd, relasjoner til jevnalderne og relasjoner til foreldrene

Kan opplevelser med isolasjon og trakassering i forhold til jevnaldrende forklare at ungdom fra familier med dårlig råd oftere opplever psykiske plager? Eller forklares sammenhengene av et høyt konfliktnivå, lite støtte og liten grad av oppfølging fra foreldrene? Hva betyr helseatferd – som fysisk aktivitet og tid brukt på skjermaktiviteter? For å komme nærmere svaret på disse spørsmålene er det gjort logistiske regresjonsanalyser der vi undersøker sannsynligheten for et høyt nivå av psykiske plager (dvs. at ungdom i «gjennomsnitt» er ganske eller veldig mye plaget av samtlige seks symptomer). Målene på familieøkonomi som brukes i denne artikkelen, er best egnet til å skille ungdom i familier med dårlig råd fra de øvrige. I analysene undersøkes det derfor hva som kan forklare at ungdom i familier med dårlig råd oftere har et høyt nivå av psykiske plager enn ungdom som kommer fra familier med middels eller god råd.

Fordi andelen som oppgir at de er mye plaget varierer såpass mye etter kjønn, er analysene gjennomført for jenter og gutter hver for seg. Analysene er gjennomført trinnvis. Det første trinnet er en bivariat analyse og inkluderer kun opplysninger om familiens økonomiske situasjon i tillegg til psykiske plager. I modell 1 tas det hensyn til at foreldrenes utdanningsnivå varierer i familier med god/middels god råd og familier med dårlig råd, mens modell 2 også inkluderer en kontroll for lav foreldreinvolvering og høyt konfliktnivå i familien. Modell 3 inkluderer ytterligere opplysninger om fysisk aktivitet siste uke og skjermtid siste uke. Modell 4 inkluderer opplysninger om mobbing og nære vennskap i tillegg til de andre variablene. For begge kjønn viser analysene signifikante sammenhenger mellom et høyt nivå av psykiske plager og henholdsvis lav grad av foreldreinvolvering i de unges fritid, et høyt konfliktnivå i familien, lite fysisk aktivitet i hverdagen, mye skjermtid, det å utsettes for mobbing og det å mangle en nær venn. Lav utdanning blant foreldrene viser derimot kun en signifikant sammenheng med et høyt nivå av psykiske plager blant jentene (etter en kontroll for de andre variablene i analysen).

Hvis vi bruker det objektive målet på dårlig råd i familien ser det ut til at modellen i stor grad forklarer forskjeller mellom ungdom i familier med dårlig råd og de øvrige. Hvis vi bruker det subjektive målet er det derimot fremdeles en betydelig avstand mellom ungdom som subjektivt opplever at familien har dårlig råd og de øvrige. Dette gjelder både for gutter og jenter.

Ser vi nøyere på endringene i sannsynligheten for mange depressive plager blant ungdom fra familier med dårlig råd (ifølge det objektive og det subjektive målet), ser vi at det er kontrollen for familierelasjoner (foreldreinvolvering og konfliktnivå i familien) som i størst grad reduserer forskjellene mellom ungdom fra familier med dårlig råd og de øvrige. Dette gjelder både når vi bruker det subjektive og det objektive målet på familieøkonomi. Derimot ser fysisk aktivitet, tid brukt til skjermaktivitet og det at ungdommene har problemer i relasjonen til jevnaldrende (blir utsatt for mobbing eller mangler nære venner) samlet ut til å ha relativt mindre betydning for sammenhengen mellom dårlig råd i familien og psykiske helseplager. Generelt viser de multivariate analysene mye det samme mønsteret for jenter og gutter.

Avslutning

Det er vanlig å hevde at vi i dag lever i en samtid preget av økende individualisering (Beck, 1992, Giddens, 1990, 1991). For ungdom kan trykket på individuelle valg, frihet og personlig ansvar bli særlig stort (Illeris mfl., 2009, Wiklund mfl., 2010, Harris, 2004). Dette er en situasjon som har skapt bekymring for ungdoms psykiske helse. Selv om individualiserte krav til prestasjoner på mange arenaer kanskje utgjør en «ny type helserisiko», antyder analysene i denne artikkelen – i tråd med tidligere forskning – fremdeles en sosial gradient i psykiske plager blant ungdom. Ungdom i familier med dårlig råd og der foreldrene har lav utdanning oppgir oftere ulike typer psykiske plager i hverdagen enn ungdom fra familier med god økonom og der begge foreldrene har høy utdanning. Dette gjelder både for jenter og gutter.

Datamaterialet som er brukt i denne artikkelen har imidlertid ikke gode nok mål på variasjonen i ungdommenes bakgrunn til å si noe om hvordan forskjeller i psykiske helseplager fordeler seg over hele skalaen av sosioøkonomisk bakgrunn. Analysene er best egnet til å si noe om forskjeller mellom ungdom flest og en mindre gruppe unge som skiller seg ut ved at familien har mindre å rutte med økonomisk og et lavt utdanningsnivå. Kombinasjonen av opplysninger om materielle goder i familien (det objektive målet), ungdommens subjektive opplevelse av familiens økonomiske situasjon og informasjon om foreldrenes utdanning har likevel bidratt med en viktig nyansering av resultatene. Den klart sterkeste sammenhengen finner vi mellom ungdom som subjektivt opplever at familien har dårlig råd og det å ha mange psykiske plager. Det er grunn til å tro at ungdommenes vurdering ikke bare er preget av familiens ressurssituasjon. Her kan ungdommenes generelle sinnsstemning også spille inn. Ungdom som har en tendens til å vurdere sin egen situasjon mer negativt vil både oppleve at familien har dårlig råd og føle at de er mye plaget av ulike problemer i hverdagen, selv om familien objektivt sett ikke har det så mye verre enn andre. De rapporterte kjønnsforskjellene i andelen som opplever å ha dårlig råd antyder nettopp et slikt subjektivt elementet i dette målet på familieøkonomi. FAS-målet som er laget ved hjelp a en kombinasjon om opplysninger om materielle goder i hjemmet har ikke samme problem. Også dette målet viser imidlertid klare forskjeller i andelen med mange psykiske plager etter familiens økonomiske situasjon.

Videre er det gjort analyser av ulike typer depressive plager for å undersøke om det finnes en sosial gradient både for stressrelaterte plager som søvnproblemer eller å føle at alt er et slit, og for andre typer plager som for eksempel å være trist og nedstemt. Analysene tyder for det første ikke på at ungdom fra mer ressurssterke familier i større grad enn andre opplever typiske stressplager. Derimot er ungdom fra lavere sosiale lag overrepresentert når det gjelder alle de seks symptomene på psykiske plager som undersøkes i artikkelen. Samtidig skiller ungdom fra familier med dårlig råd og der foreldrene har lav utdanning seg særlig fra de øvrige når det gjelder plager som gir inntrykk av en generell «nedstemthet». Det er grunn til å tro at ungdom som vokser opp med knappe ressurser opplever belastninger i hverdagen som gir et mer pessimistisk syn på livet.

I tillegg til å undersøke om vi ved hjelp av Ungdataundersøkelsene kan identifisere en sosial gradient i psykiske plager og en sosial gradient for mer stressplager spesielt, har det vært et mål med artikkelen å se nærmere på forhold i de unges liv som eventuelt kan forklare sosiale forskjeller i psykiske helseplager. Analysene ga lite støtte til antagelsen om at sammenhengen mellom ungdommenes sosiale bakgrunn og psykiske helseplager går gjennom kulturelle forskjeller i oppdragelsespraksis som påvirker ungdommenes helseatferd. Det samme gjaldt antagelsen som at sosial bakgrunn påvirker psykisk helse gjennom familienes mulighet til å gjøre investeringer som har betydning for inklusjon blant jevnaldrende. Analysene inkluderer imidlertid kun begrenset informasjon om ungdoms helseatferd og deres posisjon blant jevnaldrende og utelukker derfor ikke at slike forhold, totalt sett, kan bidra til å forklare sosiale forskjeller i helse.

Familiestresshypotesen får delvis støtte i de multivariate analysene. Sagt på en annen måte er det mindre forskjeller mellom ungdom i familier med dårlig råd og de øvrige hvis konfliktnivået er likt og graden av foreldreinvolvering i ungdommens fritid er lik, i de to gruppene. Noe av grunnen til at ungdom i familier med dårlig råd oftere har psykiske helseplager ser altså ut til å være et problematisk hjemmeliv – i form av fraværende foreldre eller også konfliktfylte relasjoner. Fortellingen om «de flinke pikene» skissert i innledningen av artikkelen er en ganske annen. I et slikt senario kan vi motsatt forvente at en oppdragelsespraksis preget av «intensiv foredling» - med foreldre som følger ungdommene tett opp både i skole- og fritidssammenheng bidrar til å øke presset om å prestere på flere arenaer samtidig. Analysene i denne artikkelen tegner et litt annet bilde av psykiske plager blant norske ungdommer. Omfanget av subjektive helseplager er klart størst blant ungdom i familier med lav sosioøkonomisk status. Dette gjelder også for stressrelaterte plager som søvnproblemer eller å føle at alt er et slit. Selv om individualiserte krav til prestasjoner på skole- og fritidsarenaen sannsynligvis utgjøre en helserisiko for unge – og kanskje for flere i dag enn tidligere – tyder analysene i denne artikkelen på at materielle og strukturelle forhold fortsatt har betydning for ungdoms helse.

En tidligere utgave av artikkelen er tidligere publisert i en artikkelsamling utgitt av Voksne for Barn (Barn i Norge 2015). I denne utgaven er analysene oppdatert med tall fra Ungdataundersøkelser gjennomført i 2014, 2015 og 2016.

Fotnoter (samlet)

[1] I HEVAS brukes et samlemål (FAS) på materielle statusindikatorer (antall biler, eget soverom, ferier med familien det siste året, antall PC-er i hjemmet).

[2] Hodepine, magevondt, nakkesmerter, følt deg nedfor (trist), vært irritabel eller dårlig humør, følt deg nervøs, søvnproblemer, svimmelhet.

[3] Skalaene består i utgangspunktet av et langt større antall spørsmål. Tidligere studier har vist at også kortere varianter av skalaene har svært god validitet (B. H. Strand, Dalgard, Tambs, & Rognerud, 2003; Tambs & Moum, 1993).

[4] De norske oversettelsene er hentet fra Stefansen 2007.

[5] Se Bakken 2016.

[6] Ungdata - metode og dokumentasjon.

 

Referanser:

Adler, Nancy E., Ostrove, Joan M. (1999). Socioeconomic Status and Health: What We Know and What We Don't. Annals of the New York Academy of Sciences, 1999, 896 (1), 3-15.

Bakken, A. (2016). Ungdata 2016. Nasjonale resultater. NOVA-rapport 8/16.

Beck, U. (1992). Risk society: Towards a new modernity. London: Sage.

Beardslee, W.R., Versage, E.M. og Gladstone, T.R.G. (1998). Children of affectively ill parents: A review of the past 10 years. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry, 37, 1134–1141

Bor, W., Dean. A.J. Najman, J. og Hayatbakhsh, R. (2014). Are child and adolescent mental health problems increasing in the 21th century? A systematic review. Australian and New Zealand. Journal of Psychiatry, 48(7), 606-616.

Collishaw, S. (2015). "Annual research review: secular trends in child and adolescent mental health." Journal of Child Psychology and Psychiatry 56(3): 370-393.

Conger, Rand D., Conger, Katherine J., Elder, Glen H., Lorenz, Frederick O., Simons, Ronald L. og Whitbeck, Les B. (1992). A Family Process Model of Economic Hardship and Adjustment of Early Adolescent Boys. Child Development, 63(3), 526-541

Dahl, E., Bergsli, H. og van der Wel, K. A. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt. Høyskolen i Oslo og Akershus.

Derogatis, L. R. (1982). SCL-90-R, Administration, scoring and procedures manual, 2nd edn. Baltimore, MD: Procedures Psychometric Research.

Derogatis, L. R., Lipman, R. S., Rickels, K., Uhlenhuth, E. H., og Covi, L. (1974). The Hopkins Symptom Checklist (HSCL): A self-report symptom inventory. Behavioral Science, 19, 1-15.

Dibben, C. og Popham, F. (2013). Are health inequalities evident at all ages? An ecological study of English mortality records. The European Journal of Public Health, 2013, 23(1), 39-45

Eckersley, R. (2011). A new narrative of young people's health and well-being. Journal of Youth Studies, 14(5), 627-638.

Epland, J. og Kirkeberg, M. I. (2017) Barn i lavinntektshusholdninger. Ett av ti barn tilhører en husholdning med vedvarende lavinntekt.

Folkehelseinstituttet (2014). Psykisk helse hos barn og unge. Folkehelserapporten 2014, Helsetilstanden i Norge. Rapport 2014:4.

Frøyland, L.R., M. Hansen, M. A. Sletten, L. Torgersen. og T. von Soest (2010), Uskyldig moro? Pengespill og dataspill blant norske ungdommer. NOVA rapport 18/10.

Giddens, A. (1990). The consequences of modernity. Cambridge: Polity in association with Blackwell.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity: Self and society in the late modern age. Cambridge: Polity Press.

Goodman, E (1999). The role of socioeconomic status gradients in explaining differences in US adolecents' health. Am J Public Health, 89, 1522-1528.

Grøtvedt, L. og Gimmestad, A. (2002). Helseprofil for Oslo. Barn og unge. Nasjonalt folkehelseinstitutt og Oslo kommune.

Hagquist, C. E. I (2006). Health inequalities among adolescents – the impact of academic orientation and parents' education. European Journal of Public Health, 17(1), 21-16.

Harris, A. (2004). Future girl: young women in the twenty-first century. London: Routledge.

Hartberg, Silje og Hegna, Kristinn (2014). Hør på meg. Ungdomsundersøkelsen i Stavanger 2013. Oslo: NOVA.

Holstein, B.E., Currie, C., Boyce, W., Damsgaard, M.T., Gobina, I., Kokonyei, G., Hetland, J., de Looze, M., Richter, M. og Due, P. 2009) Socio-economic inequality in multiple health complaints among adolescents: International comparative study in 37 countries. Int. J. Public Health, 54, 260–270.

lleris, K.; Katznelson, N., Nielsen, J. C.; Sørensen, N.U. og Simonsen, B. (2009). Ungdomsliv: mellem individualisering og standardisering. Frederiksberg: Samfundslitteratur

Kaltiala-Heino, R., Rimpelä, M., Marttunen, M., Rimpelä, A. og Rantanen, P. (1999). Bullying, depression, and suicidal ideation in Finnish adolescents: school survey. British Medical Journal, 319(7206), 348-351.

Kandel, D. B., og Davies, M. (1982). Epidemology of depressed mood in adolescents: An empirical study. Archives of General Psychiatry, 39, 1205-1212

Kvalem, I.L. og Wichstrøm, L. (Red.) (2007) Ung i Norge – psykososiale utfordringer. Cappelen.

Lareau, A. (2003). Unequal childhoods. Class, race, and family life. Berkeley: University of California Press.

Mathiesen, K. S., Karevold, E. og Knudsen, A. K. (2009). Psykiske lidelser blant barn og unge i Norge. Nasjonalt Folkehelseinstitutt.

Moor, I, Richter, M., Ravens-Sieberer, Ul, Ottová-Jordan, V., Elgar, F. J. og Pförtner, T. (2015). Trends in social inequalities in adolescent health complaints from 1994 to 2010 in Europe, North America and Israel: The HBSC study. Eur J Public Health, 25 (suppl 2), 57-60

Mensah, F. og Kiernan, K. (2010) Parents' mental health and children's cognitive and social development. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 45(11), 1023-1035

Myklestad, I., Røysamb, E. og Tambs, K. (2012). Risk and protective factors for psychological distress among adolescents: a family study in the Nord-Trøndelag Health Study. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 47(5), 771-782

NOVA (2015). Ungdata. Nasjonale resultater 2014. NOVA Rapport 7/15. Oslo: NOVA.

Richter, M., Moor, I. og van Lenthe, F.J. (2012). Explaining socioeconomic differences in adolescent self-rated health: The contribution of material, psychosocial and behavioural factors. J. Epidemiol. Commun. 66, 691–697.

Samdal, O., Bye, H. H., Torsheim, T., Fismen, A., Haug, A., Smith, O.R.F. og Wold, B. (2012). Trender i sosial ulikhet i helseatferd. Tidsskrift for ungdomsforskning, 12 (2): 21-41.

Sandbæk, M. og Pedersen, A. W. (2010). Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. Oslo: NOVA rapport10/10.

Seippel, Ø., Strandbu, Å. og Sletten, M. A. (2011). Ungdom og trening. Endring over tid og sosiale skillelinjer. Oslo: NOVA rapport 3/11

Sletten, M. A. and A. Bakken (2016). Psykiske helseplager blant ungdom - tidstrender og samfunnsmessige forklaringer. En kunnskapsoversikt og en empirisk analyse. NOVA-Notat 4/16.

Solantaus, T., Leinonen, J. og Punamaki, Rl. (2004). Children's mental health in times of economic recession: Replication and extension of the family economic stress model in Finland. Developmental Psychology, 40(3), 412-429

Starfield, B., Riley, A. W., Witt, W. P. og Robertson, J. (2002). Social class gradients in health during adolescence. J Epidemiol Community Health; 56: 354-361.

Stefansen, K. (2007). Familiens rolle i reproduksjonen av ulikhet. Kunnskapsbidrag fra kvalitative studier av foreldreskap. Sosiologisk tidsskrift, 15, 245-264.

Strand, B. H., Dalgard, O. S., Tambs, K. og Rognerud, M. (2003). Measuring the mental health status of the Norwegian population: A comparison of the instruments SCL-25, SCL-10, SCL-5 and MHI-5 (SF-36). Nordic Journal of Psychiatry, 57(2), 113-118.

Sullivan, P. F., Neale, M. C. og Kendler, K. S. (2000). Genetic epidemiology of major depression: review and meta-analysis. The American journal of psychiatry. 157(10), 1552-62

Tambs, K. og Moum, T. (1993). How Well Can a Few Questionnaire Items Indicate Anxiety and Depression. Acta Psychiatrica Scandinavica, 87(5), 364-367.

Von Soest, T. og Wichstrøm, L. (2014). Secular Trends in Depressive Symptoms Among Norwegian Adolescents from 1992 to 2010. Journal of Abnormal Child Psychology, 42, 403-415.

West, P. (1988). Inequalities? Social class differentials in health in British youth. Soc Sci Med, 27, 291-296.

West, P. (1997). Health inequalities in early years: is there equalization in youth?Soc Sci Med, 44, 833-858.

Wiklund, M., Bengs, C., Malmgren-Olsson, E. og Öhman, A. (2010). Young women facing multiple and intersecting stressors of modernity, gender orders and youth. Social Science & Medicine, 71(9), 1567-1575.

Wichstrøm, L. (1995). Social, psychological and physical correlates of eating problems. A study of the general adolescent population in Norway. Psychological Medicine, 25, 567-579.

Wichstrøm, L. (1999). The emergence of gender difference in depressed mood during adolescence: The role of intensified gender socialization. Developmental Psychology. 35(1), pp.232-245

Wold, B., Torsheim, T., Samdal, O. og Hetland, J. (2005). Sosial ulikhet og trender i subjektiv helse og livsstil blant norsk ungdom i perioden 1985-2001. Tidsskrift for ungdomsforskning. 5(1): 111-124.

Ystgaard, M. (1997). Life stress, social support and psychological distress in late adolescence. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 1997, 32(5), 277-283