Denne fagartikkelen er hentet fra Oppvekstrapporten 2017: Økte forskjeller – gjør det noe?.

Forfatter: Kåre Hagen

Innledning

Alle er for en helhetlig oppvekstpolitikk. Og alle vil ha et samfunn som sikrer barn og ungdom en trygg ferd fra fødsel til voksenliv. Men selv i det godt utviklede norske velferdssamfunnet er det mange som opplever en første livsfase langt fra dette idealet. For dem – og deres foreldre og familie – er det en mager trøst at barndom og oppvekst er tryggere i Norge enn i kanskje noe annet land. Norge sliter med å få på plass en effektiv bekjempelse av barnefattigdom. Det er store utfordringer i barnevernet. Mange ungdommer snubler på veien gjennom skolegang og arbeidsliv. En helhetlig politikk er et godt svar, men på hvilke spørsmål?

Målet om helhetlig politikk gjenfinnes på alle velferdssamfunnets områder. I helsevesenet, i arbeidsinkluderingen og i eldrepolitikken etterlyses sammenhengende tiltakskjeder, samhandling, samordning, koordinering, bedre samvirke og tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid. Hvordan er det mulig at vi i et så lite, oversiktlig og lettstyrt samfunn som det norske, og med så stor enighet om velferdspolitikkens mål, har klart å komme i en situasjon hvor alle tilsynelatende roper etter helhet? Og hvis alle vil ha helhetlighet, hvorfor er det da så krevende å få det til?

Et utgangspunkt kan hentes fra det statsvitenskapelige begrepet ‘wicked problems’. På norsk er dette blitt oversatt til ‘gjenstridige problemer’ (Difi 2014). Begrepet er ment å fange de utfordringer som oppstår når politiske målsettinger blir formulert på en slik måte at de bare kan nås ved ekstremt høye nivåer på informasjon og samvirke fra alle som på en eller annen måte kan innvirke på sluttresultatet. Et bærekraftig samfunn er et slikt mål. Bedre folkehelse og verdig alderdom er andre eksempler. En trygg og god oppvekst likeså. Et mål om at samfunnet i alle sammenhenger skal legge ‘barnets beste’ til grunn er en flott ambisjon, samtidig som det i praksis ikke er entydig hva det skal innebære. Slike målformuleringer framstår som så gode at ingen kan være imot. Samtidig er det uklart hva man da er for, helt konkret.

Denne artikkelen faller i tre deler. Først skal vi se nærmere på velferdspolitikk med sammensatte (komplekse) målsettinger, og vise hvordan dette er et typisk trekk ved en velutviklet og ‘moden’ velferdsstat. Deretter presenteres tre tradisjonelle svar på ‘wicked problems’: planlegging, desentralisering og organisatorisk reform. Den tredje og siste delen er en diskusjon av hva oppvekstfeltet muligens kan lære fra andre områder av velferdspolitikken for å komme nærmere et mål om at alle barn og ungdommer i Norge skal få en enda tryggere og bedre oppvekst.

Politikk med komplekse mål

Oppvekst foregår i et veikryss: her møtes arealplanlegging, samferdsel, familie-, helse-skole-, kultur-, trygde- og arbeidsinkluderingspolitikken. Noen tiltak rettes direkte mot barna, andre er indirekte og skal påvirke foreldrenes levekår og lokalsamfunnets kvaliteter. Noen tiltak rettes mot særlig utsatte barn og risikogrupper, andre er av universell karakter. Noen tiltak skal påvirke det fysiske rommet, andre tiltak skal påvirke barn og ungdoms aktiviteter. Tre forvaltningsnivåer er involvert, mer eller mindre med tydelig avgrensede ansvarsområder. Politikken skal respektere foreldrenes hovedansvar for sine barns oppvekst, men samtidig også gripe inn slik at svake familieressurser ikke forplanter seg for sterkt gjennom sosial arv og urettferdige forskjeller i livssjanser. Og oppi det hele skal det foregå en massiv kvalifisering for å utdanne den arbeidskraft som økonomien trenger. Et femtenårig løp fra barnehage og ut videregående skal gjøre hvert enkelt individ etterspurt i morgendagens marked for arbeid, og barna skal sosialiseres til nye medborgere som deler det felles normgrunnlag som kreves for et godt fungerende demokrati i et stadig mer fleretnisk samfunn. For å nå målet om en trygg og god oppvekst for alle er det mye som skal på plass.

Denne kompleksiteten gjør at oppvekstpolitikken får tre utpregede trekk. For det første er det vanskelig, nærmest umulig, å avgrense hva som er, og hva som ikke er, oppvekstpolitikk. I stor grad dannes de konkrete oppvekstvilkårene som (bi-)virkninger av ansvar og beslutninger som ligger i helt andre samfunnssektorer. For det annet, dette betyr at det er svært vanskelig, i praksis umulig, å danne kriterier for god måloppnåelse, enn si gode nok eller akseptable nivåer på oppvekstvilkår. Ingen politiker vil si at nå er barnevernet godt nok, så nå må andre formål prioriteres. I stedet formuleres nullvisjoner av typen ‘ett barn i fattigdom et ett for mye’, ‘ingen barn skal mobbes’, ‘alle har rett på en god oppvekst’. For det tredje, når målene blir formulert slik at de i praksis aldri kan nås, følger det ingen logisk eller teknisk anvisning på hva som er effektive virkemidler. Defineres barnefattigdom ved hjelp av et kronebeløp for en minste husholdningsinntekt, innebærer det en anvisning av økte kontantoverføringer til de inntektsfattige, og det kan beregnes presis hva det vil koste å avskaffe barnefattigdommen. Om fattigdom derimot oppfattes som (og mer empirisk korrekt) et sammensatt fenomen som rommer både materielle, sosiale, kulturelle og ideologiske dimensjoner, følger det ikke med en oppskrift for hva man da bør gjøre. I stedet blir det slik at selve definisjonen impliserer at problemet aldri kan bli løst. Utfordringen er satt på en ikke løsbar form. Det oppstår et paradoks: i bestrebelsene på å bekjempe den fattigdom som skal uryddes, defineres fattigdom på en måte som gjøre det umulig å lykkes fullt ut.

Det er nettopp dette forholdet mellom de gode, ambisiøse målformuleringene og den faktiske velferdspolitikkens realistiske muligheter til å lykkes, som de to amerikanske statsviterne Horst Rittel og Melvin Webber i 1973 fanget i begrepet ‘wicked problem’. De tok utgangspunkt i den historiske observasjon at i de rikeste og mest utviklede landene hadde det foregått en forskyving fra en politikk basert på enkle håndfaste mål det var mulig å oppnå (‘tamme problemer’), til målsettinger som i sin natur er umulig å realisere (’ville problemer’). Poltikkens mål blir rett og slett så ambisiøs at samfunnsstyring blir umulig. Som sådan føyde deres bidrag seg inn i en bølge av 1970-tallets kritikk mot en voksende offentlig sektor fra innflytelsesrike amerikanske forskningsmiljøer. Men når begrepet likevel har overlevd, er det nok fordi det fanger et essensielt trekk ved de modne velferdsstater, ikke minst i Skandinavia

Poenget er at i velferdssamfunnets tidlige historiske fase ble de velferdspolitiske målene formulert på svært konkrete måter. Etter hvert som samfunnet ble rikere, skjedde det en glidning over mot målformuleringer som er mer ambisiøse, men som også er på en slik form at de er umulige å oppnå.
En god illustrasjon på overgangen fra enkle til komplekse mål er betydningen av ‘arbeid for alle’. Så lenge dette betød at alle arbeidsføre menn skulle sikres arbeid, at de arbeidsuføre skulle ha trygd og en mann skulle tjene nok til å forsørge kone og unger, kunne det gjennomføres med en generell økonomisk politikk og oppbyggingen av et trygdesystem. En særskilt oppvekstpolitikk ble overflødiggjort. Så lenge arbeidslønn og/eller trygd sikret familieøkonomien, ville barn få en trygg oppvekst: penger fra far, tjenester fra mor. Statens rolle var å drive skole. Utover på1970-tallet innledes en stille revolusjon. Retten til arbeid blir like selvsagt for kvinner som for menn. Deretter utvides retten til også å gjelde personer med funksjonsnedsettelser og lave kvalifikasjoner. Utover på 1990-tallet utfordres skillet mellom arbeidsfør og –ufør. Parolen blir at alle har en restarbeidsevne som skal brukes. I sykefraværsarbeidet rår nå idéen om at man blir frisk av å jobbe. Målet om arbeid for alle er blitt til målet om et inkluderende arbeidsliv.

Samtidig ble det utviklet en politikk som understøtter arbeidspolitikken: To-inntektsfamiliens utvikling utløste reformer for å sette foreldre i stand til å forene yrkesdeltakelse og familieansvar, både ved rett til inntekt under familierelatert fravær fra arbeid, og ved å overføre store deler av det familieproduserte omsorgs- og tilsynsarbeidet til offentlig sektor. Hvorvidt framveksten av betalte omsorgspermisjoner, barnehager og SFO skal oppfattes som en utvikling av en nødvendig sosial infrastruktur for et inkluderende arbeidsliv eller som en oppvekstpolitikk for barn, blir nærmest et skjønnsspørsmål: Det er begge deler, avhengig av om barnets eller samfunnets perspektiv legges til grunn. Et stort antall kvinner har, mer eller mindre frivillig, valgt deltidsarbeid som tilpasning mellom familieansvar og egen yrkeskarriere. Hvorvidt deltidsarbeid er godt eller dårlig i et barne- og oppvekstperspektiv, herunder også vurderingene av kontantstøttens effekter, er av de mest kontroversielle spørsmålene i norsk politikk.

Politikkens ambisjoner om et inkluderende arbeidsliv og de reformer som skal muliggjøre dette, har hatt som følge at sentrale virkemidler for en trygg og god oppvekst ligger i arbeidslivspolitikken. Den inntektsdefinerte barnefattigdommen i Norge er i betydelig grad knyttet til svak yrkesdeltakelse blant foreldre meds innvandrerbakgrunn. Bekjempelse av oppvekst i fattigdom (som et ledd i oppvekstpolitikken) blir dermed en oppgave for kvalifiserings- og inkluderingspolitikken. For en annen stor gruppe av barn i fattigdom ligger løsningene i helsesektorens arbeid med rehabilitering, rusavhengighet og psykiske lidelser. For en tredje viktig gruppe, ungdommer som sliter med å fullføre videregående opplæring, ligger løsningene i grenselandet mellom skole og arbeidsinkludering. Utvides definisjonen av (barne-)fattigdom til også å romme sosial marginalisering, blir både arbeids- og helsepolitikken ineffektiv som fattigdomsbekjemper. Tiltak fra andre politiske ansvarsområder, som skole, kultur og sivilsamfunn, må utvikles.

Eksemplene viser at når velferdspolitiske målsettinger øker i ambisjoner så vokser de samtidig i kompleksitet fordi det skjer en integrasjon med andre politiske ansvarsområder. De virkemidlene som må anvendes for å løse problemene må bli flere, og av historiske grunner ‘eier’ hver sektor bare ‘sin’ del av utfordringen.
Det første svar: Bedre planlegging!

Det klassiske svaret på samordningsproblemer er planlegging. Planlegging er i sin kjerne nettopp en gjennomtenkt mobilisering av flere tiltak som må iverksettes samtidig, eller i en helt bestemt tidsrekkefølge. Etterkrigstidens velferdsstat ble bygget med to idéer, og uten sterke motforestillinger: Det første var at rasjonell samfunnsstyring krever en inndeling av oppgaver i sektorer. Slik militæret er delt inn i infanteri, marine og luftvåpen, er det fornuftig å dele velferdssamfunnet inn i helse, trygd, arbeid, skole, bolig. Hver sektor fikk sine egne utdanninger og tilhørende profesjoner, alle arbeidende med hvert sitt definerte, avgrensede aspekt av folks velferd. Den andre ideen var forestillingen om en avklart arbeidsdeling mellom politikere og fagekspertise. Politikerne skal sette målene og mobilisere ressursene, gjennomføringen skal overlates til ekspertene. Unntaket (som bekreftet regelen), og i prinsippet et tidlig, førmoderne, innslag av helhetlig tenkning, var familiepolitikken. Den gikk ut på å sette familien, underforstått den hjemmeværende husmor, i stand til å fungere som en god oppvekstbase for barn. De tiltak som ble oppfattet som viktige for å understøtte dette målet, ble samlet i et familiedepartement. Som en kuriøs arv fra denne tenkningen ligger fortsatt barnetrygd, barnevern og forbrukerpolitikken i samme departement.

I etterkrigsårene vokste det dermed fram et sektorinndelt ekspertstyre, innenfor en organisasjonsmodell med tydelige ansvarsgrenser. Samtidig ble de velferdspolitiske målene mer komplekse, og fordret virkemidler fra flere sektorer for å realiseres. Fra 1970-tallet vokser det fram, fra samfunnsvitenskapelige miljøer (særlig i USA) er kritikk av forestillingen om at planlegging, i praksis, faktisk er mulig. Som nevnt over stammer begrepet ‘wicked problems’ fra denne forskningen.

Det andre svar: Desentralisering

Kjernen i kritikken av det planlagte samfunn var at koordineringsproblemene i et velutviklet velferdssamfunn er så enorme at det offentlige ansvaret i stedet må reduseres. Det er rett og slett ikke praktisk mulig å samle og bearbeide på et sentralt hold all den informasjon som er nødvendig for å finne de effektfulle kombinasjonene av virkemidler. I stedet ble oppskriften en ‘modernisering’ av velferdssamfunnet gjennom tre strategier: Den ene er å sette tydeligere grenser for de offentlige ambisjoner, og overlate mer av godeproduksjonen i samfunnet til marked, husholdninger og sivilsamfunn (privatisering). Den andre strategien er å fristille enheter i statsorganisasjonen, gi dem enkle og tydelige mål og stor frihet i valg av virkemidler (målstyring). Den tredje strategien innebar en overføring av oppgaver til lavere forvaltningsnivåer (kommunalisering). I perioden 1980-2000 skyller en reformbølge over de mest utviklede velferdsstatene. ‘Old Public Administration’ skal erstattes av ‘New Public Management (NPM)’.
Det vil føre for langt å gå inn i kritikken av disse reformene, men i stedet bare fastslår vi at de forsterket velferdspolitikkens fragmentering. Heller enn å løse samordningsproblemer og ‘wicked problems’, bidro reformene til å forsterke dem. Et viktig reformpremiss kom ikke på plass: Hverken politikere eller velgerne var villige til å redusere ambisjonene i velferdspolitikken så sterkt som NPM-oppskriften krevde. Som reaksjon på den manglende effekten på velferdsstatens problemsløsingskapasitet vokste det utover på 1990-tallet i stedet fram en ny agenda: Nå gjelder det å få velferdsstatens mange bein og armer til å fungere sammen som én kropp. Politikk og styring må være ‘helhetlig’. Veien gikk ikke tilbake til etterkrigstidens planlegging, men videre til store systemendringer i helse- og velferdssektorene.

Det tredje svar: Re-integrasjon

Ved inngangen til 2000-tallet kommer Samhandlingsreformen og NAV-reformen. Begge reformene er sydd over samme idé: Prinsippet for all organisering må være det enkelte individs behov, slik de utspiller seg i en tidsdimensjon. Typisk vil en pasient foreta en vandring fra diagnostisering (fastlege/spesialist) via behandling (i sykehuset) til rehabilitering og omsorgstjenester (i kommunen). En behandling er et pasientforløp. Målet blir definert som en helhetlig behandlingskjede, og fra det begrunnes en systemreform for å få spesialist- og kommunehelsetjenesten til å samhandle bedre.

Strømmer inn og ut av arbeid foregår også i tid. En person som sliter med å komme inn i arbeid vil trenge en ‘sammenhengende tiltakskjede’: Fra først å tilegne seg kompetanse og mestringsevne, via arbeidstrening og så til ordinært arbeid. Og veien innenfra og ut forsøkes smalet inn ved tidlig innsats mot sykefravær og førtidspensjonering, og med en aktiv seniorpolitikk for de eldste. Den organisatoriske konsekvensen ble en NAV-reform, hvor alle arbeidspolitikkens individrettede virkemidler samles i én verktøykasse. Brukerne skulle møte virkemiddelapparatet gjennom ‘én dør inn’. Tiltakene for integrasjon av innvandrere er utviklet som en kjede fra introduksjonsprogram til kvalifiseringsprogram til arbeidsmarkedstiltak til (et håp om) ordinært arbeid.

Samhandlings- og NAV-reformen er to eksempler på politiske systemreformer som adresserer komplekse målsettinger og en visjon om helhetlighet. Reformprinsippet er – om enn noe skjønnmalt – at brukerens samlede livssituasjon skal være i sentrum for all oppmerksomhet. Det er virkninger på brukerens samlede livskvalitet som er – i alle fall på papiret – kriteriet for hva som bør gjøres. På eldrepolitikkens område skjer det også en interessant utvikling. Målet om at alle skal ha rett på en verdig alderdom er blitt konkretisert til at alle skal kunne bo i eget hjem så lenge som mulig. Dermed er målet anvisende for en praksis hvor omsorgs- og helsetjenester organiseres rundt og i brukernes eget hjem, og aktivitets- og kulturtiltak ut fra målgruppens bosted.

Både NAV og Samhandlingsreformen sliter med å leve opp til ambisjonene. Men ingen sterke røster etterlyser noe radikalt annerledes. Kritikken går på at de ikke (ennå) fungerer slik man ønsker. Det interessante i vårt perspektiv er likevel hvordan disse reformene har klart å konkretisere, og omdanne, ambisiøse mål som Gode helsetjenester for alle og Verdens mest inkluderende arbeidsliv til praktiske reformoppskrifter: I helsesektoren gjelder det å få fram en konkret, funksjonelt sammenkjedet serie av oppgaver – ‘et helhetlig pasientforløp’. Et inkluderende arbeidsliv blir konkretisert til at alle virkemidler som kan understøtte det enkelte individs muligheter for å komme i, og holde på arbeid, skal anvendes innen samme organisasjon. ‘Alt verktøy i samme kasse’. Rittel og Webber ville kanskje ha konkludert med at norsk velferdspolitikk på disse to områdene har klart å ¨temme’ ‘wicked problems’.

Del 3: Hva bør en helhetlig oppvekstpolitikk være?

På oppvekstfeltet står det norske velferdssamfunnet ovenfor fem utfordringer:

Den første er fattigdomsutfordringen. Som nevnt ligger løsningene i tiltak rettet mot foreldrene og arbeidet med å øke yrkesdeltakelsen slik at familiene sikres inntekt fra arbeid, at barna opplever foreldre som er i regulær aktivitet. Dels er altså dette en jobb for arbeidsinkluderingspolitikken, dels er dette en jobb for helse- og omsorgstjenestene. De varige og gode løsningen på barns oppvekst i fattigdom ligger i et bedre samspill med arbeidspolitikken og med helsetjenestene. Det er arbeid, ikke kontantoverføringer, som er det gode virkemiddelet.

Den andre utfordringen er barnevernet og de tilliggende tiltakene som alle har til formål å sikre en god og trygg relasjon mellom barn og nære, ansvarstagende voksenpersoner. Barnevernet er fellesskapets vern av barn og ungdom mot svikt i familien. De gode løsningene ligger i bedre samspill mellom de virkemidler en velferdspolitikk kan ta i bruk og den autonomi familieinstitusjonen i utgangspunktet skal ha.

Den tredje utfordringen ligger i sikre alle ungdommer en kvalifisering som leder til en fast tilknytning til arbeidslivet. Ungdommer med utfordringer må oppleve at skolepolitikk og arbeidsinkludering virker sammen og gir den enkelte den motivasjon og de muligheter som kan lede videre til arbeid eller gjennomført utdanning. Det er i samhandlingsplaten mellom skole og arbeidsliv at nøkkelen ligger.

Den fjerde utfordringen ligger i livsmestring. Til tross for at ungdom flest på mange områder skikker seg vel, tyder mye på at nivåene på mistrivsel og psykiske lidelser er økende. Noe av årsakene kan ligge i de rådende oppfatninger av vellykkethet og normalitet, noe ligger i skolens evne til å kunne se hver enkelt elev, og gi en god læring ut fra den enkeltes forutsetninger. Løsningene vil måtte ligge i grenseflatene mellom skole, velferdstjenester og ungdomsmiljøenes kultur og normer.
Den femte og siste utfordringen ligger i sosialisering. Den norske demokratiet, og det fundament av likestilling, toleranse og alles deltakelse som dette hviler på, fordrer at nye velgere deler et felles verdigrunnlag. Et slikt grunnlaget er ikke skapt en gang for alle, men må stadig trimmes og gjenskapes. Dette må skje i grenseflaten mellom skole, offentlighet og sivilsamfunn.

Felles for disse utfordringene er hvordan de nettopp oppstår der sektoransvar møtes. Én sektor, det være seg skole, helse, arbeid, familie eller kultur, sitter i regelen med et lovbestemt hovedansvar, samtidig som de effektive virkemidlene og løsningene samtidig ligger under andre sektorer eller i pakker med innhold fra flere sektorer. Levekårsproblemer i den modne, norske velferdsstaten er neppe ressursproblemer, men ‘grenseflateutfordringer’. Når det rike norske samfunnet klarer å få 19 av 20 barn gjennom en økonomisk trygg barndom, er pengemangel ingen troverdig forklaring på hvorfor vi ikke lykkes med den 20. Når ungdommer faller ut av videregående skole er det ikke fordi samfunnet ikke har råd til å gi dem utdanning. Det er fordi samvirket mellom skole, andre kvalifiseringstiltak og arbeidslivet på en eller flere måter ikke fungerer.

Manglende koordinering er en samhandlingsutfordring. Skal god samhandling komme i gang, fordres at alle eierne av sine sektorspesifikke virkemidler deler samme oppfatning av hva som er utfordringen, og at denne utfordringen er formulert på en slik måte at den er handlingsanvisende for hva de ulike aktørene må gjøre for å understøtte effekten av hva andre gjør.

Lærdommen fra forskningen rundt ‘wicked problems’ er at skal den offentlige politikken lykkes med ‘gjenstridige problemer’ må dens målsettinger formuleres på en måte som anviser hvordan virkemidler som ‘eies’ i ulike sektorer kan vris inn mot å understøtte politikkens mål. Eksemplene med NAV- og Samhandlingsreformen viser hvordan det konsekvente fokus på tjenestenes målgruppe, den enkelte pasient, den enkelte bruker, ble drevet i gjennom som omdreiningspunkt og kriterium for praktisk reformarbeid. Fra fokuset på pasient og bruker kom bevisstheten om at virkemidlene må virke i en tidsdimensjon, og ikke minst, kriteriene for vurderinger av om virkemidlene virker blir mer entydige. Det er pasientens eller brukerens livskvalitet som er målestokken.

Skal målet om alles rett til en god og trygg oppvekst bli noe mer enn en litt diffus visjon om et godt samfunn for alle, må feltet finne sitt ‘omdreiningspunkt’. Hva betyr det konkret å utvikle en oppvekstpolitikk hvor det enkelte barn og den enkelte ungdom står konsekvent i sentrum for alle velferdsstatens tiltak med innvirkning på ungdommens livssituasjon? Hva kan være oppvekstfeltets versjon av Samhandlingsreformeneller NAV-reformen? Hvilket mål i oppvekstpolitikken kan gjøres så konkret at det kan danne kriterium for hvordan virkemidler bør organiseres langs en tidsdimensjon?

Oppvekst er i seg selv noe som foregår i tid. Ryggraden i dette tidsforløpet er skolen (inkludert barnehagen). Kan skolen gjenreises som den arena som i større grad også er den organisatoriske referansen for flere oppvekstpolitiske tiltak? Kan det være hensiktsmessig å ikke rendyrke skolen som kun et kvalifiseringsløp, men også betrakte den som barn og unges viktigste arena for god og trygg oppvekst? Skolehelsesøstrene er på vei tilbake. SFO og PP-tjeneste er oppvekstpolitiske virkemidler som utgår fra skolen. Mobbeprogrammer organiseres bedre med utgangspunkt i skolen, selv om mye mobbing også foregår i fritidsarenaen. Ferietiltak for ungdom fra ressursfattig familiebakgrunn organiseres kanskje bedre som sommerskoler enn som feriekolonier? Kan det tenkes at en bedre politikk mot frafall i videregående skole kan være å reorganisere grenseflatene mellom skole og arbeidsliv – inspirert av hvordan NAV-reformen har endret på forholdet mellom trygd og arbeid? Når opp mot alle småbarn går i barnehage, betyr det at hele barnebefolknings variasjon vil utspille seg i og innen denne institusjonen. Bør ikke da (innholdet i) barnehagen også sees på som mulige virkemidler for demping av de levekårsproblemer som tradisjonelt tilhører barnevernet og fattigdomstiltak? Bør ikke barnehagen betraktes som en arena hvor det nettopp bør produseres de tjenester og goder som barn med svake familieressurser trenger å bli tilført?

Helse og arbeidsliv er sektorer som kjennetegnes av omfattende kunnskapsgrunnlag. Man vet mye om pasienter og personer som sliter med fotfeste i arbeidslivet. Reformene er drevet fram av ny kunnskap om hvordan pasienter og brukere må få sine behov og gode løsninger fra tiltak som virker sammen. Til sammenlikning er kunnskapen om oppvekstutfordringer, og årsaker til at barn og ungdom faller ut av et godt oppvekstløp, svært mager.

Det er bred enighet om behovet for mer kunnskap om hvilke faktorer som skaper god og dårlig oppvekst for barn og ungdom. Men mer kunnskap er ingen garantist for at ny kunnskap er relevant. Hvis denne artikkelens påstand om at levekårsproblemer dannes i grenseflatene mellom sektorer har noe ved seg, må ny forskning studere nettopp disse grenseflatene. Forskningen må hente sine forskningsspørsmål fra barn og ungdoms hverdag, slik de opplever møtet mellom velferdspolitikkens sektorisering. Et dilemma kan da lett oppstå, fordi forskningen selv har en tendens til å bli sektorisert. Norsk skoleforskning snakker for lite med helseforskning og arbeidslivsforskning – og omvendt. Dette skyldes ikke bare at ansvaret for å utvikle kunnskapsgrunnlaget for de offentlige tiltakene i det vesentlige er like sektorisert som velferdsstaten for øvrig, men også at forskningens logikk er å trenge stadig dyrere inn i svært spesifikke tematikker.

Utviklingen av et samfunn, og en offentlig velferdspolitikk som kommer stadig nærmere et mål om å sikre alle barn og unge en trygg og god oppvekst må derfor må derfor vokse fram gjennom to utviklinger. Den første er å løse det ‘wicked problem’ som vil vedvare dersom ikke politikkens mål blir konkretisert til en handlingsanvisende form, den andre er å utvikle og styrke det nye kunnskap som kan gjøre at summen av de tiltak velferdssamfunnet opererer, faktisk bidrar til det mål alle er enige om.

Referanser

Direktoratet for forvaltning og ikt (2014). Mot alle odds? Veier til samordning i norsk forvaltning. Difi-rapport nr 7.

Rittel, H. W., & Webber, M. M. (1973). Dilemmas in a general theory of planning. Policy sciences, 4(2), 155-169.