To tusen taco-fredager

En novelle fra virkeligheten, skrevet av Helene Uri for familievernet.

 

Han kjører. Han pleier det. Hun ser ut av sidevinduet og har bestemt seg for å ikke si noe. Han blir sint av å ha en co-pilot ved siden av seg. Derfor sier hun ingenting om at han ligger over fartsgrensen. I stedet sier hun:
– Det er kanskje det siste foreldremøtet vi skal på, dette.
– Mm, svarer han.
– Om to år er vel minstejenta også ute av redet, sier hun.
– Da er det bare deg og meg, sier han.
– Herregud, mann, pass på den bilen der, roper hun.

     Det er ingen ledige parkeringsplasser utenfor skolen. De kjører runde på runde. Han puster gjennom nesen, og hendene holder hardere rundt rattet for hver gang. Her gikk vi, tenker hun i stedet. Han gikk to klasser over meg og la ikke merke til meg. Jeg husker moren, bøyd rygg og øyne som så bort. Alle visste at det hadde vært noen episoder med stefaren.

1taco.jpg

   Men han har aldri sagt noe om stefaren. Eller om noe annet vanskelig. Han er ingen snakker. Han holder døren åpen for henne, og hun smetter inn under armen hans, et øyeblikk kjenner hun lukten av ham. Han sier, altfor høyt: – Hvem er det som legger et foreldremøte til en fredag!
– Vi går innom butikken på vei hjem, sier hun.
– Vi har kjøttdeig og rømme, men mangler tacoskjell.

     Hun sier det med et lite spørsmålstegn i enden. Han er ikke glad i taco. De begynte med det for ungenes skyld, og så har det bare blitt hengende ved.

Han bærer alle fire posene opp trappene hjem. Hun griper etter den ene, men da ler han og ber henne om å ikke ta fra ham den lille gleden. La meg være sterk mann, sier han. Hun ler også og går etter ham, ser på bakhodet hans, håret som er blitt tynnere. Han stopper utenfor døren, puster gjennom nesen. Hun burde ha hatt nøkkelen klar. Han setter fra seg posene på matten, og irritasjonen hans er der igjen, den bobler rett under overflaten, kommer hvesende ut gjennom neseborene. Han går først inn døren, med posene sine.

skostativ.jpg
Midt på gulvet ligger datterens joggesko. Han snubler, banner og setter sinte, sølete spor på vei ut til kjøkkenet. Hun sier ingenting.
 

    De rydder inn i skapene. Hun sier ikke at han bare skal la det de trenger til tacoen, stå fremme på benken. Han kommer til å spørre hvorfor den jenta ikke kan lære de enkleste ting! Hvor vanskelig kan det være å sette skoene på plass! Hun vet det. Men han sier:
– Jeg har tenkt på det du sa.
– Det med ...
– Ja, svarer han. Og hun sier:
– Så nå er det ikke så skummelt? Du vil det nå? Likevel?
 

    Hun burde ikke sagt det. Han går ut av kjøkkenet. Hun hører at han tar av seg skoene, og deretter to dunk når først den ene og så den andre blir kastet inn i skapet. Kort pause før to nye dunk. Skoene til datteren. Hun feier opp glasskår og tørker tomatsøl. Det gjør ikke noe, de har flere tomater. Han kommer inn på kjøkkenet igjen, ser ikke på henne, fortsetter å rydde. Hun sier:
– Unnskyld. Jeg vil gjerne. Det vet du.


     Men nå er det for sent. Han svarer ikke engang.

     Hun sier ikke mer, steker kjøttdeigen, blander i krydderet. Hun moser avokado. Han dekker på foran tv-en. Tre tallerkener, glass, servietter. Datteren står i døråpningen. Hun skal likevel ikke ha, skal ut.

klokke.jpg

Tv-en er lavt på. NRK. Gullrekka. Nå sier han det med kjolene til Lindmo, tenker hun.
– Man kan si mye om Lindmo, men kle seg, det kan hun! sier han.
– Flott dame, sier hun.
Han strekker seg etter agurkene, pøser på med rømme.
– Mer vin? spør han så.
– Bare litt helt øverst i glasset, sier hun da.
Hun forsyner seg med et skjell og fyller det med kjøttdeig, tomat, guacomole. Og hun spør:
– Vil du ikke smake slangegrøten?

     De kaller guacomolen for slangegrøt, for det gjorde datteren da hun var kanskje åtte, og siden har det hett det.

kalender.jpg

     Hun spør alltid. På trass. Eller kanskje med et håp. Nei, mest for å få bekreftelse på hvor håpløs han er, hvor nytteløst det er. Han rister på hodet, og hun setter skålen tilbake på bordet. Hvor mange fredager til skal vi spise taco sammen og se inn i en skjerm? Hun teller inni seg. Femti i året, det er lettere å regne da, og kanskje førti år igjen. Da er jeg åttifem, han åttisyv. Det blir ... to tusen. To tusen tacofredager til.
– Jeg går og legger meg, sier hun og reiser seg.

*

Han kjører, som alltid. Hun ser ut av sidevinduet og sier:
– Jeg håper vi får parkert.
– Mm, svarer han.
Men det er fredag og ingen ledige parkeringsplasser utenfor familievernkontoret. De kjører runde på runde.
– Det tar tid, sier hun.
Han svarer ikke. Han er ingen snakker.

     Hun holder døren åpen for ham. Hun vet at han synes det er skummelt. Det er fjerde gangen, og det tar tid.
– Vi kan stikke innom butikken på vei hjem, sier hun. – Vi mangler kjøttdeig.

Hun steker kjøttet, blander i krydderet. Skjærer opp tomater, moser avokado. Han dekker på foran tv-en. To tallerkener i dag. Datteren skal på hyttetur. Det står to bager, en diger sekk, sovepose og sko utover hele gangen. Han skrittet over og sa ingenting.

Tv-en står lavt på.
– God klessmak på den dama, sier han.
– Er ikke den kjolen litt trang? spør hun.
Han ser på henne:
– Nei. Du ville også kledd den.
Kanskje for åtte kilo siden, tenker hun, men i stedet sier hun:
– Takk.
Og han smiler.
– Vin? spør han så.
– Bare litt helt øverst i glasset, svarer hun automatisk. Hun tar en slurk og sier:
– Vi kan jo slutte med taco.
– Jeg elsker taco, sier han.
– Gjør du?
– Ja.

    

Tacoer.JPG
Hos Lindmo er det to partiledere i stolene. Han setter opp lyden og tar et skjell til. Hun spør:
– Vil du ikke smake slangegrøten.

     Han har øynene festet på skjermen og rister på hodet. Hun setter fra seg skålen på
bordet. Kanskje det smeller litt. Han ser bort på henne, holder blikket mens han forsyner seg med en skjefull, gaper og putter det i munnen. Hun smiler:
– Mindre skummelt enn du trodde?
Han nikker:
– Men det smaker faktisk grønn såpe.
Hun smiler av det også. Han tar en skje til.
– Du vet vel, sier han, – at for deg spiser jeg gjerne grønn såpe.

    Da legger hun hånden mot det varme kinnet hans, og det er ett tusen ni hundre og åttiåtte fredager igjen.