Hold rundt meg og si at alt kommer til å gå bra

En novelle fra virkeligheten, skrevet av Helene Uri for familievernet.


Christian: Jeg husker godt da vi blei sammen, de første månedene, hvor utrolig forelska vi var. Hvordan alt hun sa, var viktig, hvordan hun liksom lyste opp rommet når hun kom inn i det. Vi var på interrail sammen, helt på begynnelsen av 90-tallet, 91 eller 92, kanskje? Det var i hvert fall før ungene blei født. Den kvelden i Paris. Det var som en film, alt var riktig, bagett og billig vin, en fyr som spilte gitar på et gatehjørne og oss. Alle franskmennene stirra og sikla på Tina, men jeg la armen rundt skuldra hennes. Og det var oss to.

Et nyere minne? Ja, OK, jeg skjønner. Det har jo vært magrere på gode-minner-fronten i det siste, for å si det sånn. Men jo, jeg har et fra bare et par uker siden. Det var en tirsdag, tror jeg, ganske seint, klokka nærma seg vel midnatt, og vi skulle legge oss.

Jeg var helt kjørt etter en lang dag på jobb, etter en middag der mesteparten av tida gikk med til å kjefte på de to yngste og prøve å få Lisbeth til å sitte ved bordet sammen med oss. Men jeg fikk med meg Lisbeth på en lang tur, og etterpå rydda jeg i boden så hagemøblene skulle få plass. Jeg kom opp fra kjelleren og trodde alle hadde lagt seg. Men da jeg åpna døra til badet, stod Tina der.
Hun så sexy ut, husker ikke hva hun hadde på seg, men det var ikke stort, og det var lenge siden jeg hadde sett henne sånn. Jeg blei nesten sjenert. Og litt redd for at hun skulle bli sint, men så snudde hun seg mot meg og kom liksom inn i armene mine. Og da jeg kjente kroppen hennes mot min, Tinas deilige, halvnakne kropp, jeg blei så glad. Jeg hadde savna henne. Smilet hennes, praten, den varme huden. Alt. Og oss, at det var et vi, at vi stod sammen i alt.

    Vi leide hverandre inn på soverommet, kyssa hverandre, og så endte det med at vi lå sammen. Akkurat som før, og jeg tror vi trengte det, begge to. Det var som en bekreftelse på at det igjen kunne være oss to, oss to sammen mot hele verden. Og jeg tror faktisk at jeg sov rolig gjennom hele den natta uten å våkne.

Tina: Jeg stod på badet og pusset tenner. Døren stod på gløtt, så han trodde nok at det var ledig. Jeg var sikker på at han satt med noen jobbgreier igjen. Jeg så at han også ble forbauset da han oppdaget meg. Jeg hadde bare på meg en tynn nattkjole, og lyset på badet er så sterkt. Nattkjolen fikk nesten samme farge som vinterhuden min. Jeg hadde ikke sett det, men nå så jeg brystvortene som tydelige sirkler gjennom det altfor tynne stoffet, og magen min var to buler med navlen som et mørkt søkk imellom. Jeg la armene i kors over overkroppen. Christian gikk ikke.

Det hadde vært en forferdelig dag. Lisbeth hadde ikke villet snakke med legen; vi hadde gått dit sammen, og jeg hadde faktisk vært litt optimistisk, tenkt at nå kunne det kanskje komme til en ordning.

Men så skar det seg. Igjen. Lisbeth dro derfra i sinne, og jeg måtte rope en unnskyldning til legen og løpe etter henne. Jeg fant henne til slutt, hjemme, i kjellerstuen, sammenkrøpet i sofaen med lukkede øyne og digre øreklokker. Det endte med at jeg kom for sent til et møte der jeg skulle ha en presentasjon. Igjen. Kort sagt, det var en drittdag. Christian hadde selvsagt jobbet sent og kom hjem i samme sekund som jeg satte middagen på bordet. Han er god til å time. Og da jeg hadde satt på en vask og hjulpet de minste med leksene, var det eneste jeg lengtet etter, å komme meg til sengs, legge meg under dynen og sove.

     Så stod Christian der i døren og kikket på meg. Øynene våre møttes i speilet. Han smilte til meg. Litt forsiktig, sånn som jeg husker smilet hans fra den første tiden vi var sammen, og akkurat da kjente jeg hvor glad jeg var i ham, og hvor mye jeg lengtet etter å snakke med ham, være sammen om det. Jeg lengtet etter at han skulle holde rundt meg og hviske inn i øret mitt at alt sammen kommer til å gå bra. Derfor smilte jeg tilbake. Sa jeg at jeg var glad i ham også? Jeg husker ikke. Kanskje sa jeg det bare inni meg. Jeg er gjerrig med ordene mine, livredd for at han skal mistolke dem.

     Christian er eiendomsmegler. Sikkert en dyktig en. Han bruker iallfall mye tid på den jobben sin. Det sies om eiendomsmeglere at det er en yrkesgruppe som ser en balkongkasse og proklamerer at leiligheten har et unikt potensial for grøntområder. Christian er sånn på privaten også. Entusiasmen hans var noe av det jeg falt for i sin tid. Nå er han også blitt den typen mann som tror at et klapp på kinnet er det samme som en invitasjon til sex, som tror at hvis jeg tar etter hånden hans, så er han i sin fulle rett til å trekke meg inntil seg og ta et grepa tak rundt lårene mine.

    Ja, jeg spøker nå, men for meg er dette ingen spøk.

Jeg så oss i speilet hele tiden. Hendene hans som trakk opp nattkjolen. Baken min som var vinterhvit mot Christians underarmer. Hendene hans som tok tak i stroppene og dro dem over skuldrene og liksom rullet nattkjolen nedover armene mine til den ble liggende som en pølse rundt midjen. Han hadde alle klærne på, og jeg hadde ingenting annet enn den rullen med nylonstoff. Så tok han tak i ansiktet mitt og kysset meg, og jeg lukket øynene og håpet at det sluttet der, at vi kunne si at vi var glad i hverandre, legge oss inntil hverandre i sengen og sove. Ikke drømme, bare sove, i et helt stille og mørkt soverom. Og før vi sovnet, skulle han igjen hviske at alt kom til å gå bra. Han dro meg etter seg ut fra badet og det siste jeg så, var mine egne bryster som stirret trøtt på meg fra speilet. Han dro meg ned på sengen, midt i, reiste seg og stod ved fotenden og smilte ned til meg.

Jeg flyttet meg over til min side, la meg under dynen, krøllet meg sammen og snudde meg bort. Han kledde av seg og la seg
under dynen sammen med meg. Fortsatte å kysse meg og ta på meg. Han sluttet bare ikke. Og da han var ferdig, sa han at det var deilig, og at han var så glad.

    Til slutt stod jeg opp, dusjet og lagde meg en kopp te.

Terapeuten: Takk. Christian?