- Mest av alt handler novellen om små bevegelser som får store utslag

Resultatet ble novellen «Fortsettelsen», som gir leserne innblikk i tankene til en pappa som sliter med følelser av utilstrekkelighet. 

«Jonas er hans sønn, og han slutter aldri å ha dårlig samvittighet for akkurat det, for den byrden Jonas må bære bare i kraft å ha ham som far, som forkvakla rollemodell. Hans største frykt er at Jonas skal bli som ham, at han skal ha arva det mørke og destruktive, det som blusser opp og ødelegger alle relasjoner, alt som kunne vært godt.» 

- Fortellingen handler om en liten familie som strever med å nå frem til hverandre. Om en mann som på mange måter har stivnet i oppfattelsen av seg selv og de rundt seg, og som ikke makter å endre mønstrene selv om han ser dem tydelig. Mest av alt handler den om små bevegelser som får store utslag, forteller Flatland. 
 
Hun har skrevet teksten som en del av serien «Noveller fra virkeligheten», der forfattere lar seg inspirere av ekte historier fra familievernet og skriver fiktive noveller på bakgrunn av dette.  

Fastlåste tankemønstre 

I historien Flatland fikk tilgang til hadde paret ulike fremstillinger av hva som hadde fått dem til å søke hjelp i utgangspunktet. 
 

- Jeg ble inspirert av denne motsetningen og denne konflikten, av mannens følelse av utilstrekkelighet i forholdet til sønnen, og hvordan hans egne fastlåste tankemønstre farget det terapeuten beskriver som en helt normal løsrivelse, forteller hun. 
 
Skriveprosessen startet med å lese intervjuene og forsøke å sette seg inn i perspektivet til både mannen, kvinnen og terapeuten. Ettersom mannens fortelling trigger nysgjerrigheten mest, valgte hun å skrive novellen fra hans ståsted. Så begynte hun å jobbe frem karakterene. 
 
- Jeg forsøkte å forstå dem, nyansere dem, og å ikke karikere dem. Jeg ville skrive frem troverdige mennesker som ønsket å nærme seg hverandre, men som ble hindret av egne konflikter og sorger og lengsler. En ikke ukjent utfordring for mange av oss, vil jeg tro.  

Ikke alltid så mye som skal til 

Flatland forteller at den største utfordringen med oppdraget var å begrense seg til å en kort novelle. 
 
- For meg kunne innholdet i intervjuene vært utgangspunkt for en lang roman, det var så mye å ta av. Jeg skulle virkelig gjerne også skrevet fra terapeutens perspektiv, og hatt plassen til å litterært utforske motsetningene i de ulike oppfatningene av dette paret hos alle tre, forteller hun. 
 
Hun måtte derfor bestemme seg for hva som var det viktigste å få frem, og fokuserte på endringen familien gikk gjennom. At mannen begynte å legge merke til små ting ved seg selv og sine egne mønstre, og at han med den innsikten innså at det kanskje kunne være rom for endring. At muligheten til dette lå i ham. 
 
- Jeg håper at novellen viser noe av det jeg selv tenkte da jeg leste intervjuene jeg fikk tilgang til, at det av og til ikke er så mye som skal til for å skape endring i noe som virker fastlåst, at det å få et blikk utenfra på seg selv, og på hvordan vi ser hverandre, i alle fall kan være en start.