- Mest av alt handler novellen om små bevegelser som får store utslag

Da Helga Flatland fikk lese om en familie som har gått i terapi hos familievernet var det farens del av historien som trigget nysgjerrigheten hennes mest.

Resultatet ble novellen «Fortsettelsen», som gir leserne innblikk i tankene til en pappa som sliter med følelser av utilstrekkelighet. 

«Jonas er hans sønn, og han slutter aldri å ha dårlig samvittighet for akkurat det, for den byrden Jonas må bære bare i kraft å ha ham som far, som forkvakla rollemodell. Hans største frykt er at Jonas skal bli som ham, at han skal ha arva det mørke og destruktive, det som blusser opp og ødelegger alle relasjoner, alt som kunne vært godt.» 

- Fortellingen handler om en liten familie som strever med å nå frem til hverandre. Om en mann som på mange måter har stivnet i oppfattelsen av seg selv og de rundt seg, og som ikke makter å endre mønstrene selv om han ser dem tydelig. Mest av alt handler den om små bevegelser som får store utslag, forteller Flatland. 
 
Hun har skrevet teksten som en del av serien «Noveller fra virkeligheten», der forfattere lar seg inspirere av ekte historier fra familievernet og skriver fiktive noveller på bakgrunn av dette.  

Fastlåste tankemønstre 

I historien Flatland fikk tilgang til hadde paret ulike fremstillinger av hva som hadde fått dem til å søke hjelp i utgangspunktet. 
 

HelgaFlatland.jpg

- Jeg ble inspirert av denne motsetningen og denne konflikten, av mannens følelse av utilstrekkelighet i forholdet til sønnen, og hvordan hans egne fastlåste tankemønstre farget det terapeuten beskriver som en helt normal løsrivelse, forteller hun. 
 
Skriveprosessen startet med å lese intervjuene og forsøke å sette seg inn i perspektivet til både mannen, kvinnen og terapeuten. Ettersom mannens fortelling trigger nysgjerrigheten mest, valgte hun å skrive novellen fra hans ståsted. Så begynte hun å jobbe frem karakterene. 
 
- Jeg forsøkte å forstå dem, nyansere dem, og å ikke karikere dem. Jeg ville skrive frem troverdige mennesker som ønsket å nærme seg hverandre, men som ble hindret av egne konflikter og sorger og lengsler. En ikke ukjent utfordring for mange av oss, vil jeg tro.  

Ikke alltid så mye som skal til 

Flatland forteller at den største utfordringen med oppdraget var å begrense seg til å en kort novelle. 
 
- For meg kunne innholdet i intervjuene vært utgangspunkt for en lang roman, det var så mye å ta av. Jeg skulle virkelig gjerne også skrevet fra terapeutens perspektiv, og hatt plassen til å litterært utforske motsetningene i de ulike oppfatningene av dette paret hos alle tre, forteller hun. 
 
Hun måtte derfor bestemme seg for hva som var det viktigste å få frem, og fokuserte på endringen familien gikk gjennom. At mannen begynte å legge merke til små ting ved seg selv og sine egne mønstre, og at han med den innsikten innså at det kanskje kunne være rom for endring. At muligheten til dette lå i ham. 
 
- Jeg håper at novellen viser noe av det jeg selv tenkte da jeg leste intervjuene jeg fikk tilgang til, at det av og til ikke er så mye som skal til for å skape endring i noe som virker fastlåst, at det å få et blikk utenfra på seg selv, og på hvordan vi ser hverandre, i alle fall kan være en start. 
 

Familieterapeutens kommentar: 


Helle Baadsvik er leder for familievernet i Drammen og Kongsberg. 

 
- Det som slår meg med «Fortsettelsen» er hvordan følelsen av svik virker ennå. En ting er at den kan virke i de som har blitt sveket, men her virker den i han som har sveket også. Alt blir definert på en negativ måte. Dette er en mann som virkelig har tatt på seg skylda, og det er både en velsignelse og en forbannelse. Hvis du ikke tar på deg ansvaret for sviket ditt, vil det være ekstremt vanskelig å reparere relasjonen. Men hvis du heller ikke klarer å bearbeide det, kan det virke destruktivt inn, sier Helle Baadsvik. 
 
Hun mener mannen i novellen virker engstelig for at han er en dårlig far for sønnen sin og redd for at sønnen skal gjøre de samme tabbene som han. - Karakteren har gjort noe som har ført til at han har kommet i fengsel, og det er en byrde som familien må bære. Det er hans svik. Men han klarer samtidig ikke å sortere. Han prøver jo å gjøre ting riktigere enn sine egne foreldre og vil være der for sønnen. Så fjerner sønnen seg, og da tenker han at han er udugelig som far, sier hun. 
 
- Men sønnen løsriver seg på helt vanlig måte, og det er nettopp fordi han har en nærhet og tilknytning til faren at han kan gjøre det. Jo mer faren presser seg på, jo mer må Jonas dytte seg unna. Og når sønnen avviser ham, forveksler faren det med sine egne handlinger  
 
- Det å være trist kan skape nærhet til andre, gjennom trøst og omsorg. Men sinne setter i gang noe annet hos et andre menneske. Denne mannen blir sint på utsiden, når han kanskje heller burde vist at han lei seg. Så lenge han ikke deler, er det vanskelig for henne å forstå. 
 
Hun mener familievernet kan gi god hjelp i slike situasjoner. - Denne familien kunne enten  ha hele familien inne til familieterapi og spesifikt jobbe med relasjonen mellom far og sønn. I tillegg tenker jeg at sinnemestringskurs kunne vært en mulighet, sier Baadsvik. 
 
Familievernet er et gratis offentlig tilbud som finnes over hele landet. De ansatte har taushetsplikt og du trenger ikke henvisning. Finn kurs og terapi.