Fortsettelsen

En novelle fra virkeligheten, skrevet av Helga Flatland for familievernet.

 

Han setter seg i bilen, kjører langsomt hjemover, skrur på klimaanlegget selv om det er minusgrader ute; et forsøk på å kjøle ned tankene, kjøle ned den prikkende rastløsheten i bein og armer, mage og bryst. Han vet at det er nytteløst, han har forsøkt så mange ganger på så mange måter før, å kvele sinnet før det når overflata, før det når Mina, før det når Jonas. Restene etter raseriet hans vokser hver dag, ligger som søppelhauger i alle husets kriker og kroker og kropper.

SitterPaStol.jpg

Mina sitter som vanlig ved kjøkkenbordet da han kommer inn døra, slik hun alltid sitter – allerede med det skuffa og irriterte ansiktsuttrykket, som for å komme begivenhetene i forkjøpet. Han har vært i fengsel, han vet hva det vil si å sone, men disse irrgangene, de ubrytelige mønstrene mellom ham og Mina føles mer klaustrofobisk, mer som en straff, enn noe annet. Han blir stående i døråpningen, holder seg fast i karmen for ikke å snu og rømme ut igjen i bilen.
            – Hvor er Jonas? spør han, mest for å si noe.
            – Han er ute, svarer hun uten å se på ham. 
            – Ute hvor? spør han, og ser på klokka, den nærmer seg 22.
            – Det sa han ikke, sier hun med det samme likegyldige tonefallet, han strammer grepet rundt dørkarmen.
            – Du spurte sikkert hvor han skulle, sier han så rolig han klarer.
            Hun løfter endelig blikket og ser på ham.
            – Du understreker alltid at han er din sønn, da får du vel holde styr på ham selv.            

Jonas er hans sønn, og han slutter aldri å ha dårlig samvittighet for akkurat det, for den byrden Jonas må bære bare i kraft å ha ham som far, som forkvakla rollemodell. 

Mann.jpg
Hans største frykt er at Jonas skal bli som ham, at han skal ha arva det mørke og destruktive, det som blusser opp og ødelegger alle relasjoner, alt som kunne vært godt. Og Jonas viker stadig mer unna, tar avstand fra ham, jo mer han forsøker å nærme seg, være nærværende og oppfølgende – alt hans egne foreldre ikke var – jo mer fjerner Jonas seg. 

            Han biter seg hardt i leppa for ikke å rope til henne, kjenner at både blodkarene og tålmodigheten sprekker, han slår knyttneven veggen. Angrer i samme sekund, og smerten i armen blekner av smerten over at hun ikke blir overraska – tvert i mot virker hun forberedt, hun reiser seg og ser på ham.
            – Du trenger hjelp, sier hun. – Jeg trenger hjelp, vi trenger hjelp.

            Han protesterer ikke, selv om han har lang erfaring med såkalt hjelp fra tidligere, fra barndommen, ungdomstida, fengselet. Han forstår uansett at det ikke er et spørsmål, det er et ultimatum, det er dette eller ingenting, dette eller et liv uten henne; uten det lille fellesskapet de har blitt, den familien de prøver å være, den familien han fremdeles, tross alt, har et håp om at de kan bli.

– Jeg får jo helt klaus av ham, sier Jonas, ser i gulvet. – Jeg får ikke puste.
            Han blir overraska over at han selv får tårer i øynene, forsøker å skjule det. Har i løpet av de siste månedene sittet på dette kontoret i flere timer sammen med terapeuten og Mina og forsøkt å fordøye, forsøkt å ta innover seg, Minas opplevelse av ham, av livet deres. Han har tålt skammen som brant i kinn og hals da Mina fortalte terapeuten om de urimelige reaksjonene hans, utbruddene, det barnlige raseriet, tålt å kjenne på sorgen over hvordan han har ramma henne – og han har tålt den smertefulle kartleggingen av egne mønstre, av egne lengsler, egne sorger.

MannMedLenke.jpg
            Dette er første gang de er her sammen alle tre, etter at Jonas har hatt flere timer aleine. Han har grua seg til dette i en uke, til å bli konfrontert med sin egen utilstrekkelighet.
            – Kan du ikke si litt mer om hva du mener med det, hva er det du får klaus av? sier terapeuten til Jonas.
            Han rives mellom å ønske at Jonas bare skal holde munn, og å ønske at han skal si alt om hva han legger i det, at han endelig skal rope det ut, fortelle Mina og terapeuten og ham selv og hele verden hva slags far han har vært, alle uopprettelige feil, utryggheten han har skapt  – og hva det har gjort med Jonas å tape så grundig i livets foreldrelotteri.
            Jonas ser usikker ut, søker til slutt Minas blikk, Minas bekreftelse, hun smiler til ham. Nikker. Han strammer musklene, stålsetter seg idet Jonas trekker pusten.
            – Jeg kan ikke gjøre noe som helst, begynner Jonas, kremter før han fortsetter, – uten at han tolker det, han er så på meg hele tida, følger med på alt jeg gjør, alt jeg sier, som om han bare venter på at jeg skal gjøre noe feil, at det skal gå til helvete, men jeg er ikke som…
            Jonas stopper midt i setningen, det blir stille i rommet.

Det tar tre uker og tre terapitimer å avslutte den setningen, for ham å forstå den, forstå at den er sann: Jonas er ikke som ham. Ikke helt, i alle fall, og ikke alltid. Han må jobbe hardt for å tro på det, for å tro på at alle Jonas’ reaksjoner, smell med dører, rop og opprør, måten han trekker seg unna på, ikke bare er et speilbilde av ham selv og skadene han har påført ham. Tenk litt på at han tør å reagere slik, at han er trygg nok til å gjøre opprør mot deg og dere, til å løsrive seg, sa terapeuten. Han tenker ikke bare litt på det, han klamrer seg til tanken, til håpet om at det kan stemme, at han kanskje ikke har ødelagt så mye som han tror.

Lys.jpg

Og du må la Jonas slippe å alltid skulle bære på din usikkerhet, sa Mina i en av timene, det blir selvforsterkende, det blir smittende, det blir ødeleggende for alle, for oss to, og aller mest for deg. Han rista på hodet da hun sa det, men vissheten om at hun har rett kommer i overraskende glimt. Som i går kveld, da Jonas ikke kom hjem til avtalt tid, og han for første gang ikke bare kjente på sitt eget sinne, sin egen maskerte frykt – men også oppdaga hvordan Minas bevegelser og blikk forandra seg i takt med hans, hvordan hun ble hakkete og irritabel, nervøs. Hvordan Jonas, da han kom hjem en halvtime for seint, ble tverr og taus i møte med stemninga. Det var som å se dem alle tre i en film han hadde sett hundre ganger før, han kjente alle replikker og bevegelser, men for første gang fikk han en følelse av at han kunne påvirke fortsettelsen.

Han setter seg i bilen, kjører raskt hjemover.