Av og til får vi på Familievernkontoret inn henvendelser, utsagn og spørsmål fra barn og unge, hvor vi skjønner at problematikken har mer med oss voksne å gjøre enn med barna våre. Som rollemodeller for barna våre, er det naturlig at barna våre biter seg merke i hva vi sier og gjør.

Gutt og jente på klatrevegg

Illustrasjonsfoto: Tine Poppe

Svaret er skrevet av Birgith Røe, familieterapeut og mekler ved Øvre Romerike Glåmdal, avdeling Kongsvinger - Bufetat, region øst.       

Hvorfor får jeg ikke spille på samme lag som Nina?

Henvendelsene kan handle om at Per eller Kari plutselig ikke får være på samme fotballag lenger, eller at de overhører ting ved middagsbordet som gjør det vanskelig for dem å møte andre lagkamerater under trening. Nå var dette et eksempel fra idretten, men fenomenet kan overføres til mange andre arenaer hvor vi foreldre eller andre i barnets omgangskrets møtes helt naturlig: skole, barnehage, lag og foreninger av alle slag hvor vi ferdes til og fra med barna.

Hvordan er det for barna våre når de tilfeldigvis overhører at vi voksne snakker nedsettende om enten treneren, læreren eller andre foreldre? For eksempel: «Det er ikke snakk om at jeg deltar på dugnad med Eva. Hun skal alltid bestemme alt, og min Kari ble tatt ut av laget og satt på reservebenken fordi hun er venn med treneren». Eller: «Det er ikke aktuelt å be Kåre i bursdag, fordi de aldri ber tilbake, og dessuten tror jeg de har dårlig råd».

Vi er viktige for barna

Det er utrolig hvor viktig vi er for barna våre. Det å være en god rollemodell kan av og til være vanskelig. Barn vet at voksne ikke er perfekte, men skal det å være perfekt alltid være et mål? De fleste barn og unge som vi snakker med har heller et behov av å bli sett og hørt, enn at mamma eller pappa framstår som vellykkede og flinke voksne. De ønsker og trenger å føle at voksne faktisk bryr seg, og har tid til å høre på dem. 

Foreldre kan si til oss: «Han hører ikke på meg, og jeg tror ikke at han bryr seg heller!» Jo, han gjør faktisk det, og han bryr seg mye om hva du sier og gjør. Om vi liker det eller ikke, er det en kjensgjerning ut fra barne- og ungdomspsykologien at om vi har et nært forhold til barna våre, så er vi aktive rollemodeller, og i høy grad med på å forme hvordan de selv kommer til å tenke, føle og handle i forskjellige situasjoner på sikt.

Hva vi sier, og hva vi gjør

Det blir viktig å tenke over hvordan vi snakker om og til andre mennesker. Er vi høflige, inkluderende og mottakelige for andres meninger, eller tenker vi at vi er i vår fulle rett til å slenge ut av oss negative og lite hyggelige kommentarer og holdninger om vi er sterkt uenig i det som foregår? 

Hvordan kan vi forlange at Kari skal være støttende på håndballaget, om vi nettopp har snakket om at lagvenninnens mor har ødelagt for henne?

Vår egen troverdighet vil få store feil og mangler om vi ikke er i stand til å praktisere det vi lærer bort til våre barn. Det blir vanskelig å insistere på at Per skal be om unnskyldning til Ola, om vi selv neglisjerer Olas foreldre fordi vi er uenige i deres synspunkter på hvem som burde få spille solo i korpset.

Barna er noe av det kjæreste vi har, og vi snakker med både løvemammaer og pappaer som så gjerne vil stå opp og kjempe for barna sine. Det er jo i utgangspunktet ikke noe galt i det, men det blir feil når vi bikker over til å bli urimelig ambisiøse på vegne av våre barn.

Større, sterkere, klokere og god

I foreldreveiledning snakker vi ofte om å være: Større, sterkere, klokere og god! Videre: Når det er mulig, følg barnets behov, samt like viktig: Ta tak når det er nødvendig. Oversatt til godt norsk vil dette være noe liknende som: Vær overbærende når du ser at gutten din som er god i fotball av og til blir tatt ut og satt på benken under kampen. Støtt ham etter kampen på at du skjønner at dette kan føles urettferdig når han spilte så bra.

Er du videre både klok og god, så forklar på en ordentlig måte hvorfor treneren kanskje gjorde det slik. Kanskje er det andre på laget som endelig fikk en sjanse til å vise at de kunne komme borti ballen. Er sønnen din god, så hvorfor lage et nummer ut av noe som ble gjort i god hensikt? Nå er det ikke så enkelt, vil du kanskje si. De flinke barna er like viktige, og må ikke bli holdt tilbake på grunn av misforstått solidaritet med de svake. Ja, det kan du si, men «ta tak når det er nødvendig». Om noe føles helt galt eller blir et mønster du som voksen er helt uenig i, så ta det opp gjennom de riktige kanalene, og tenk deg om før du høylytt gir uttrykk for hva du mener mens andre barn og voksne hører på.

Arvelig og speilende atferd

Flere undersøkelser blant barn og unge viser at voksne som viser følelsesmessig varme, omtanke og engasjement, og som er hjelpsomme overfor andre, er de voksne som ofte blir rollemodeller for barna. Ofte smitter dette over på neste ledd i oppvoksende slekt, slik at de av oss som klarer å vise dette overfor barna våre, også får barn som blir gode kamerater, er til å stole på og som andre vil være venner med.

På samme måte vil det gi seg utslag når barna tar etter vår negative oppførsel. Er vi en autoritetsperson i barnets liv, så vil også barnet prøve å etterlikne denne atferden.

Sjansene for at barna våre vil høste av de underliggende punktene er større om vi som foreldre også klarer å ha takhøyde for hverandres forskjeller og meninger, (fra Circle of Security, Powell, Cooper, Hoffmann og Marvin).

  • Klare å løse problemer på egen hånd
  • Gå bedre overens med venner
  • Få høyere selvtillit
  • Vite at de fleste problemer har en løsning
  • Få tillit til at gode ting vil skje
  • Få tillit til mennesker de er glad i