Mellom linjene

Familievernkontoret ble et fristed for meg. Jeg tror ingen aner hvor sliten jeg var.
Så mye krangling. Jeg var så sliten og det høres klisje ut, men jeg gråt meg i søvn hver kveld.

Det verste var når pappa spurte meg om det var greit for meg at de flyttet langt fra hverandre og at jeg ikke klarte noe annet enn å nikke og smile. Etter det skulle ingen få se meg gråte og når noen spurte så nikket jeg bare og bet meg i leppa.

Jeg var bare 11 år da jeg kom til Familievernkontoret første gang.
Jeg ville ikke prate. Hadde så vondt i hodet. Lærerne på skolen skjønte ikke hvorfor og jeg viste ikke hva jeg skulle si. Pirket på en flekk på stolen. Så ut av vinduet. Bare hun ikke spør om hvordan jeg har det, tenkte jeg. Bare ikke spør for da begynner jeg å gråte og jeg vil ikke gråte mer. Jeg vil ikke at noen skal se at jeg gråter og jeg vet ikke hvorfor jeg er så sint. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist. Jeg bet meg i underleppen. Bare hun ikke spør.

Hun spurte ikke. Hun ordnet noen papirer på pulten. Hun så ut av vinduet. Hun smilte.
Sa noe om været og at det var varmt. Jeg nikket. Pirket på flekken på stolen. Huden på hendene mine virket så tynn, huden på hele kroppen min virket tynn, som eggeskall som kunne sprekke hvis noen tok på meg. Hun fortalte om at hun hadde taushetsplikt og om at hun kunne si videre til foreldrene mine det jeg ville at hun skulle si videre. Jeg nikket. Hun fortalte om Familievernkontoret og at de ville hjelpe. Jeg nikket. Bet meg i leppa. Hun fortalte at hun hadde snakket med foreldrene mine og at hun tenkte at det kanskje var vanskelig for meg at de var så uenig. Hun spurte ikke, men sa det bare som en selvfølge. Jeg nikket. Hun sa at hun elsket å spille kort og lurte på om jeg ville være med. Hun sa at hun alltid brukte å vinne. Jeg nikket og smilte litt. Jeg vant. Vi spilte mye kort det året og litt etter litt ble vi kjent.

Jeg følte meg fri etter at jeg hadde vært hos henne. Det høres også ut som en klisje, men jeg følte nesten at jeg kunne fly. Det som var fint, var at hun lyttet til meg. Hun så aldri ned i boka og skrev ned ting. Hun bare delte ut kort og hørte på meg.

Jeg fortalte om all kranglingen og om at de flyttet fra hverandre. Jeg kunne fortelle alt og hun ble ikke sur for noe. Hun skjønte alt jeg sa og sa at hun syntes jeg var flink å forklare. Jeg fortalte om foreldrene til vennene mine som var så lykkelig og at jeg ikke hadde noen å snakke med. Jeg fortalte at mamma brukte å komme inn til meg om kvelden og gråte fordi hun var så lei seg fordi ting var blitt så vanskelig. Jeg gråt aldri når hun så på, jeg bare nikket. Hun på familievernet sa at barn ikke skulle trøste foreldrene sine på den måten. Det var så godt når hun sa det. Jeg fortalte om at huden min virket som eggeskall og at hele jeg kunne sprekke og gå i opplysning. Hun sa at det var et godt bilde på hvordan jeg hadde det og da ble jeg litt mindre eggeskall.

Jeg er over 18 år nå, men jeg vet at jeg fortsatt kan ringe familievernet. Hun der kjenner meg, og jeg slipper å si alt på nytt hver gang. Hun hjalp meg med å skrive en melding til mamma om hvordan jeg hadde det. Jeg hadde den lagret på telefonen i flere år før jeg sendte den. Da måtte jeg sende en melding til hun på familievernet også og si at jeg hadde sendt den. Hun ble stolt av meg fordi jeg hadde sagt i fra. Jeg er stolt av meg selv også nå. Jeg har klart meg og jeg klarte å si ifra. Jeg måtte det for å komme meg videre. Jeg kom meg videre. Jeg er her i dag og lever mitt liv, jeg nikker ikke bare lengre og jeg smiler ikke når jeg er lei meg og jeg lever livet mitt.

«Kjære mamma. Jeg vil at du skal vite at det har vært veldig vanskelig for meg etter at dere flyttet fra hverandre. Det var vanskelig fordi jeg følte meg forlatt og den følelsen har fulgt meg hele livet. Når jeg fortsatt kan være sur på deg er det fordi at selv om jeg er voksen nå så føler jeg meg av og til forlatt. Jeg skulle ønske at dere tok mer hensyn til meg og leste mellom linjene at jeg var lei meg at selv om jeg sa at alt var greit så var det ikke det. Jeg savnet deg sånn når du ikke var der. Jeg var bare et barn og jeg ble veldig trist fordi jeg ville at vi skulle være sammen. Jeg vil at du skal vite det, men jeg tilgir deg og elsker deg og håper vi kan få det fint sammen litt etter litt.»