Kan et samliv tåle alt?

Hvor mye kan man tåle fra den man elsker?

Lars og terapeuten sitter klar i det jeg kommer inn døra til familievernkontoret, fem minutter forsinket. Gjemte meg på baksiden av murbygningen for å røyke før timen. Måtte roe ned pusten. Få de skjelvende hendene til å henge avslappet langs siden av kroppen.

- Hei, sier Lars.

Jeg ignorerer trangen til å slå det triste ansiktet. Har ikke lyst til å se på ham. Ikke lyst til å snakke med ham. Han ringte og ringte, helt til jeg slo av mobilen.

Terapeuten ønsker oss velkommen med nøytral stemme. Som for å minne oss om at i dette rommet hersker diplomatiets kunst. Hun spør om Lars vil si noe først om hvorfor han har bestilt parterapi. Han tror visst fortsatt at vi kan repareres. Jeg er her for at Lars skal slutte å ringe meg. For å fortelle ham at jeg og Mie er til foreldrene mine. Skjønt det har han vel forstått allerede.

Mie savner pappaen sin, det er ikke til å komme unna. Hun gråt da jeg la henne i går kveld. Ville hjem til pappa. De spinkle armene klemte seg fast rundt halsen min. Det var som om hun fryktet at også jeg kunne forsvinne. Det var da jeg forsto at jeg er nødt til å ta meg sammen. Nødt til å forholde meg til det som har skjedd.

Lars tar en pause i fortellingen om oss. Jeg har følelsen av å være under vann. Har dotter i ørene og kniper sammen munnen. To par øyne forsøker å riste liv i meg.

- Er det noe du har lyst til å si, spør terapeuten.

Men jeg har ingenting å si.

- Er det noe du vil kommenterer eller er uenig i av det Lars har fortalt?

Jeg rister benektende på hodet. Redd for at hvis jeg prøver å si noe kommer jeg til å skrike. Lars fortsetter å legge ut om hvor mye han savner meg og Mie. Han forstår at jeg er sint. Forstår at jeg er skuffet og såret, men han har rett til å treffe datteren sin, sier han. Han ber meg si noe. Hva som helst.

Munnen beveger seg, men det kommer ingen lyd. Alt det usagte mellom oss er som et sammensurret garnnøste. Jeg finner ingen endetråd. Får ikke begynt å nøste. Alle spørsmålene som river og sliter vekker et raseri jeg ikke tør å kjenne på.

Jeg trodde ingenting kunne ødelegge oss.

Vi var to usikre tenåringer da vi ble kjent. Hang sammen på ungdomsskolen. Begynte å eksperimentere med alkohol og feste sammen. Så ble vi kjærester. Det bare ble sånn uten at vi noen gang snakket om det. Etter videregående studerte vi sammen i Trondheim. Han til ingeniør og jeg til sykepleier. Vi flyttet hjem til Bodø for å komme nærmere familien. Kjøpte hus og ble voksne. Etter ti år med mislykkede forsøk, ble Mie født.

Med Mie ble livet fullkomment.

Her bor Lars, Trine og Mie står det på ytterdøra vår. Nå gjør vi ikke det lenger. For tiden er det bare Lars som bor der. Tanken på å selge det gamle funkishuset vi har pusset opp sammen gjør pusten tung, men ingen av oss har råd til å kjøpe ut den andre.

Tenkte han på det før han brøt løftet om å elske og ære til døden skiller oss ad?

Raseriet mitt er i ferd med å brenne ut. Jeg er så sliten. Har bare lyst å synke ned på gulvet foran meg. Legge meg på det grå gulvteppet og sovne. Sove og våkne til at det hele er en vond drøm.

Terapeuten foreslår at vi skal komme til individuelle timer neste gang. Hun forklarer at det kan være lettere å snakke hvis vi slipper å forholde oss til at den andre hører på. Lars sier han synes det er en god ide. Det er som om all lyd har forlatt kroppen min. Som om all gråt og søvnløshet har gjort meg døvstum.

I begynnelsen var vi så redde begge to for at vi skulle miste Mie også. Jeg kapslet meg rundt det lille mennesket som vokste inni meg. Klarte ikke at Lars kom for nær. Hendene hans ble til en forstyrrelse mot meg og det ufødte barnet. Og etter at hun ble født hadde jeg nok med meg selv og babyen. Kroppen min ble til en melkemaskin der han ikke kunne slippe til.

Til slutt glemte vi å være kjærester. Jeg avviste ham og han sluttet å spørre. Jeg tenkte vi hadde det bra sånn som det var. Alle vet at småbarnsforeldre er for slitne til å ha sex. Vi spiste middag sammen på hverdagene og i helgene så vi på tv. Han begynte å gå ut med kameratene sine og jeg ville bare være hjemme sammen med Mie.

Likevel har jeg tenkt at han er min beste venn og jeg hans.

Søndag morgen våknet jeg med en følelse av fortvilelse. Lars side av sengen var tom. Han kom ikke hjem før Mie og jeg satt og spiste frokost. Jeg så det med en gang. Bikket som vek unna. Han nektet først så klart, men jeg ga meg ikke. Til slutt innrømmet Lars at han hadde ligget med en annen. Det betydde ingenting sa han.

Det var bare sex.

Sånn sa han det.

Akkurat sånn, og jeg pakket bagen til Mie og meg og dro hjem til mamma.

Jeg masserer den stive nakken. Lyset fra sola spiller gjennom vinduene og lager et mønster på veggen bak terapeuten. Hun minner meg om ei lærerinne jeg hadde på skolen. Det rødfargede håret får ansiktet til å se blekt ut. Hun smiler og rekker meg et kort med ny timeavtale. Jeg nikker.

Vet at jeg må stikke hull på byllen.

Lars ser så tynn ut. Han har mørke ringer under øynene. Det gjør meg glad at han også har det vondt. Først nå kan jeg kjenne på et savn.

- Du kan hente Mie i helga, sier jeg. – Så får vi se hvordan vi gjør det videre.