Den første terapitimen

Min første terapitime i familievernet endte med at kvinnen forlot timen. 

Jeg har valgt og gi paret navnene Karen og Geir med hensyn til anonymitet. Paret har samtykket til at jeg kunne bruke denne fortellingen. 

I det jeg kommer inn på venterommet registrerer jeg en stillhet, trykket stemning og noen tomme blikk. Jeg møter blikkene deres med et smil, sier navnene deres og ønsker dem velkommen. Jeg ber dem følge meg til kontoret samtidig som jeg tenker, her er det nok ikke mye kommunikasjon, kanskje har den stoppet opp?

Så husker jeg at det var dette paret som tidligere hadde vært hos en annen terapeut. Terapeuten hadde beskrevet Karen som litt krevende og at det fremsto som hun ikke håndterte motstand så godt.

Jeg startet timen med å nevne parterapi, da svarte Geir: -Parterapi? Skulle vi ikke snakke om barna? Karen så på han og sa: -Jo det også, men vi må gjøre noe med forholdet vårt. Vi har det ikke bra Geir. Karen bryter sammen i gråt, mens Geir ser på henne og rister på hodet, samtidig som han blir stille.

Etter litt stillhet spør jeg Karen om hun kan si mer om dette. Karen forteller at hun opplever at de har sluttet å kommunisere, og at Geir ikke snakker til henne lenger. Geir griper da ordet, og sier: -Ja, men det gjør jeg, jeg sier alltid hei, vi snakker jo om barna! Jeg spør om du har det bra, faktisk så gjorde jeg det i går?

Karen svarer: -Ja, men når jeg snakker til deg, eller ønsker å føre en samtale, så svarer du ikke, du blir som «tause Birgitte». Det blir stille i rommet. Karen fortsetter: -Det var det jeg sa, der ser du hvordan det er. Så må jeg spørre han igjen og igjen. Til slutt går han, eller så blir han sint og ber meg holde kjeft.

På dette tidspunktet bryter jeg inn og ber Karen vente litt. Jeg ser at Geir får tårer i øynene. Dette legger også Karen merke til, og ser bort på Geir, så snur hun seg mot meg igjen og begynner å si noe, men stopper opp. Så kommer tårene og hun synker ned i stolen. Jeg sier til Karen og Geir at jeg ser at dette er vondt for dere begge. Jeg starter med å si at jeg ser at Geir er lei seg, og om han kan si noe om det.

Geir svarer: -Jeg klarer ikke, det stopper aldri, og svarer jeg ikke riktig så blir det bare mer drama. Da slutter hun aldri. Det skal snakkes om følelser til det uendelige, og jeg liker ikke å snakke om følelser. Jeg makter ikke mer.

Her snur Karen seg mot Geir og sier: -Din tosk, her har jeg så og si oppdratt to barn alene, mens du har vært borte i ukesvis på den forbanna jobben din, du har aldri.

Her bryter jeg inn og stopper Karen. Jeg husker godt hva jeg sa: -Karen, det blir ikke så veldig konstruktivt når vi snakker til hverandre slik. Karen ser på meg og sier: -Du er ikke så jævla konstruktiv du heller, typisk mannfolk som rotter seg sammen. Dette er bare tull fortsetter hun, før hun reiser seg og forlater rommet.

Hvorfor skjedde dette?

Etter timen tenkte jeg at samspillet var slik at Karen maser og er vanskelig, og det førte til at Geir trakk seg tilbake og ble stille. Jeg oppfattet Karen som krevende og at hun presset Geir opp i et hjørne. Dette hadde også blitt bekreftet fra den forrige terapeuten.  

Jeg kjente også på et ubehag etter timen. Jeg ble frustrert, oppgitt og tenkte umiddelbart at dette var håpløst, og at Geir burde gå ut av forholdet. Men likevel kom spørsmålene, hva var ubehaget jeg kjente på? Hvorfor tenkte jeg slik?   

Jeg opplevde Karen såpass invaderende at jeg umiddelbart lagde meg en hypotese/virkelighet om at hun var for pågående, og at det var derfor Geir trakk seg unna. Det var slik jeg tolket det. I denne hypotesen forsvant kanskje nysgjerrigheten min om hvorfor det hadde blitt sånn. Hadde jeg allerede konstruert en sannhet om Karen? Hva gjorde det med mitt møte med henne?

Jeg hadde heller ikke innsikt i hva som skjedde med meg som terapeut i møte med Karen. Hva var min resonans på det som kom fra Karen? Hva hadde jeg med meg i ryggsekken? Ble jeg også stille i rommet, slik som Geir?

Fikk hjelp av en annen terapeut

Etter denne timen tok jeg kontakt med en annen familieterapeut. Jeg presenterte det jeg opplevde i timen, og det første hun spurte om var: -Ubehag sier du? Det var interessant? Hva skjedde egentlig med deg i dette møtet? For hun fortsatte -Jeg husker at du engang fortalte meg at du ble skilt for noen år tilbake. Ligger det noe der? Etter samtalen kom minnene. Jeg hadde på et tidspunkt i mitt eget ekteskap sluttet å snakke. Når jeg opplevde Karen i rommet, kom følelsene tilbake fra min egen skilsmisse.

Da jeg oppsummerte timen kunne jeg se at jeg fikk medfølelse for Geir, Jeg hadde opplevd noe av det samme. Hans virkelighet ble mer eller mindre koblet mot min egen erfaring. Jeg hadde altså med meg en virkelighet fra mitt eget liv som forsterket oppfattelsen jeg hadde om henne.

Jeg tok igjen kontakt med familieterapeuten og hun rådet meg til å fortelle min opplevelse til Karen og Geir. Hun rådet meg også til å tegne en tidslinje. På den måten se om deres virkelighet hadde endret seg over tid, samtidig se hvordan de hadde konstruert sin virkelighet gjennom sitt sosiale samspill.

Geir sa noe om at han kommuniserer med Karen, men når det kom til følelser ble det vanskelig? Hva kunne ligge i det? Var dette et tema som var vanskelig for han? Hadde Geir med seg en kultur fra sin familie, hvor det å snakke om følelser ikke var vanlig? Var det slik at Geir ikke hadde språk når det gjaldt følelser? Eller hadde de ikke et «felles språk» om følelser?

Hvis man ser på en familie, så vil alle medlemmene ha sin opplevelse av virkeligheten. Samtidig vil de som familie/par konstruere sin egen kultur og historie gjennom sosialt samspill. Det å kunne lytte til hver enkelt sin opplevelse skaper rom for refleksjon og undring. Spørsmål som: -Hvordan opplevde du konflikten Geir? -Hvordan oppfatter du det Geir sier Karen?

Hva lærte jeg?

Hva har jeg lært siden min første terapitime? Jeg har lært å innta en «ikke- vitende posisjon» som terapeut. Jeg er ikke eksperten og sitter ikke på sannheten om verden, men har oppmerksomheten på å hjelpe klientene å utforske eller utvide mening, se på sannhetene og sammen konstruere nye forståelser.

Så nå bruker jeg dette perspektivet i alle mine konsultasjoner og det fungerer.

Når jeg ser tilbake, så ser jeg hvor fastlåst jeg ble i min egen konstruksjon av samspillet. Når jeg ser på det sirkulært, ser jeg hvordan de systematisk påvirker hverandre med sin sosial konstruerte virkelighet. Dette åpner for refleksjon. Hva forstår hun? Hva forstår han? Kan det finnes andre måter å forstå det på? Snakker de samme språk?

Jeg oppdaget også hva som skjedde med meg som terapeut, min resonans. Jeg ble tatt med i Geirs virkelighet og ble stille som han. Jeg mener derfor det er grunnleggende å kunne reflektere over egne erfaringer i rollen som terapeut i familievernet.

Avslutningsvis vil jeg si: -Jeg er blitt en reisende som blir med på ferden, for å se om den kan få en ny farge, en ny klang, en ny sannhet og en annen måte å se verden på.

Paret kommer fortsatt til en årlig samtale hos terapeuten.