En bro mellom to hjem

Så står vi her, tenker jeg og ser på den brune bygningen foran oss. Så står min lille familie her. Jeg, barna mine og faren til barna mine. Nå står vi her og snart skal vi inn til familievernkontoret og si at vi vil ikke dette lengre.

Han holder begge jentene i hendene, en i hver hånd. Han ser ikke på meg, han ser på barna, tuller med dem. Jeg ser de store hendene hans som holder rundt de små barnehendene. Han som solgte platesamlingen sin for 15 år siden for at vi skulle få råd til å reise på ferie til Roma sammen. Han som brukte å holde rundt meg på en sånn måte at ingenting annet i verden betydde noe. Bare han og meg.

Nå står vi her sammen med den lille familien vår og vi skal inn på Familievernkontoret fordi vi har bestemt at vi ikke skal være en familie mer. Ikke på denne måten. Ikke sammen til middager eller på sommerferie. Ikke sitte sammen etter at barna har lagt seg og planlegge neste tur. Vi skal heller ikke legge oss sammen om kveldene og snu oss bort fra hverandre med iskalde hjerter slik vi har gjort det siste året. Nå står vi her og snart skal vi inn dit og si at vi vil ikke dette lengre. Vi har sagt det til hverandre, til terapeuten på familievernkontoret og vi har sagt det til barna. Jeg måtte si det alene først fordi han var redd han skulle bryte sammen foran dem.

Det var så godt å endelig ta avgjørelsen. Vi skulle gjort det for lenge siden, men så kom koronaen. Vi klarte pandemien også, men nå er det over. I går kveld lå jeg våken, alene i senga vår. Jeg hadde kjent på lettelsen over å endelig være alene.  Bare bli ferdig. Jeg var egentlig ikke i tvil lengre. Jeg hadde vært i tvil i tre år, men ikke lengre nå.

Så er det jentene våre, det var det som gjør vondt nå. Det er så vondt å tenke på det, sånn fysisk vondt. 9 og 11 år og helt uskyldig i alt dette. Det er jeg som har ønsket dette mest. Han har egentlig ikke vært sint på meg, bare trist. Veldig trist. Jeg kjenner meg kald når jeg tenker på det. De siste årene har jeg vært følelsesløs i dette forholdet, sint og kald. Nå er jeg ikke sint lengre. Jeg vil bare at barna skal takle dette og at vi skal klare å hjelpe dem. Barna skal bo sammen med oss annen hver uke. Vi er helt enig om det. Vi har snakket om at vi kan finne på noe sammen i helgene også.

Når vi møtes merker jeg at han skjerper seg og prøver å være i godt humør for barna sin del. Han er ordentlig sånn. Han sløyfer aldri unna. Han møter ikke blikket mitt og det ville irritert meg for noen måneder siden. Rart at han ikke irriterer meg lengre. Det er over nå, det er ikke oss som er viktige lengre det er barna, de med mørkt krøllet hår i hestehale. De har vi sammen.

I heisen opp til kontoret sier jeg til dem at de må huske på at de kan si akkurat hva de vil. At de ikke trenger å være redd. At de får si akkurat det de føler. Ingen ting er rett eller galt.

De klemmer seg mot faren og han holder rundt dem.

Terapeuten samler oss i et stort rom og barna sitter ved et bord med tegnesaker.

Hun spør barna om de vil snakke med henne alene eller med hele familien sammen. Hun ser på dem. Begge sier nesten samtidig at de vil at alle skal være her. Jeg klarer ikke la være å smile. Jeg er så stolt av dem. Bare en uke har de vist at vi ikke skal bo sammen alle sammen lengre og nå sitter vi her.

Terapeuten snakker om hva hun arbeider med og at hun har snakket med oss tidligere. Hun spør om det har vært mye krangling hjemme og begge jentene rister på hodet.

Hva tenker dere om dette da, sier terapeuten, og den minste svarer fort at hun synes det er helt greit. Det går helt fint, svarer hun og hun mener det nok, hun er sånn. Den eldste ser ned og fikler med en penn. Jeg får lyst til å holde rundt henne. Hun sier ingenting. Terapeuten snakker videre.

Det er jo noen barn som blir veldig lei seg når foreldrene skal skilles og gråter mye fordi de synes det er trist, mens andre gjør ikke det. Er du sånn at du synes det er trist?

Eldstejenta nikker mens tårene renner og hun ser på ser på faren som også tørker en tåre.

Faren din er også lei seg. Han er også sånn at han synes dette er trist. Da er jo dere triste sammen og det kan være godt å snakke om.

Terapeuten snakker videre og hun skryter av oss alle sammen og sier vi er en fin familie. Det er vondt, men også trygt.

Det er helt rolig i rommet. Vi ser på hverandre alle sammen og faren møter blikket mitt og holder det et øyeblikk før han ser på barna og smiler litt. Barna tar opp noen blyanter og begynner å tegne. Jeg ser på dem at de også er rolige nå, de trengte ikke mer enn dette før de ble rolige. De kommer til å bli lei seg igjen, men akkurat nå tegner de.

Jeg ser på veggen der det er malt fine tegninger. To hus med en bru imellom.

En bru mellom to hjem. Vi skal klare det, tenker jeg. Vi skal klare å bygge den brua og vi har akkurat begynt.