De første ordene

Hun smeller døra etter seg og går og setter seg i bilen. Hun bruker det. Vi kjører til familievernkontoret.

Hun vinner liksom terapeuten. Hun sier alt det riktige. Flink til å prate. Jeg bare sitter der og ser ned på den neongule arbeidsdressen min. Jeg virker sikkert helt fjern. Jeg er helt fjern. Hun forteller om vottene som jeg glemte å ta med i barnehagen og om svømmetøy som jeg glemte. Hun forteller om at jeg sovnet på sofaen, mens barna lekte og at jeg lot dem være alene i flere timer mens jeg sov. Hun forteller at jeg aldri engasjerer meg og at jeg aldri hjelper til.

- Datteren vår måtte se på de andre som svømte og hun gråt når hun kom hjem, sier hun rolig til terapeuten.

Terapeuten nikker og ser på meg. Jeg føler meg som et slags monster.

- Hva tenker du om dette da? Sier terapeuten.

Begge ser på meg. Jeg vet at forslaget fra henne er at jeg skal være med barna annen hver helg. Kanskje det er det som er det beste? Kanskje er det best for barna også?

Kanskje har de det best uten meg? Jeg ser bort på henne. Hun har med seg en perm med papirer. Selvfølgelig har hun med seg en perm med papirer. Jeg har ikke med noe. Hun bruker å fortelle meg at jeg er ubrukelig. At barna gråter mer når de er sammen med meg. At jeg ødelegger dem og henne. Hun roper det foran barna også.

- Se hvor ubrukelig han er. Ser dere hva han gjør mot dere?

Nå vet jeg ikke hva jeg skal si. Det er bare helt tomt. Jeg trekker pusten.

- Nei altså jeg synes jo det er dumt at det er blitt sånn og jeg tenker jo at jeg har glemt litt, men det er ikke sånn hele tiden. Jeg husker mange ting også.

Jeg klarer ikke å si mer. Vet ikke helt hva jeg skal si. Det jeg sier høres så dumt ut.

- Har du lyst til å tenke litt på det så kan jo vi to møtes igjen om noen dager for å snakke litt sammen, bare du og jeg.

Terapeuten ser på meg og viker ikke blikket. Jeg nikker.

Terapeuten forklarer videre. Vi har det ikke travelt, det er et stort valg og først skal barna også si hva de tenker. Kanskje kommer de til å si at de ikke liker meg? At de heller vil være hos henne. Det gjør så vondt å tenke på det at jeg reiser meg opp som på refleks.

- Sees da, sier jeg og går ut på venterommet.

Hun kommer etter meg og vi går inn i heisen. Hun tar tak i armen min. Tar hånden mot huden under arbeidsdressen ned ved ermet og presser neglene inn i huden min. Hun har gjort det mange ganger før. Det er vondt. Ordene gjør som vanlig mest vondt. Det er ingen som liker meg.

- Du oppfører deg som en idiot og ingen liker deg, sier hun og slipper taket.

Etter noen dager kjører jeg til familievernkontoret igjen. Alene. Det er svalt inne hos terapeuten og jeg synker sammen i stolen. Ingen tanker og jeg aner ikke hva jeg skal si. Alt jeg hadde tenkt er borte og nå er det bare helt tomt i hodet. Jeg kommer ikke til å klare å si noe.

- Jeg har snakket med barna deres. Flotte barn du har og de er ikke redd for å snakke, sier han og ler. De fortalte om dataspillene dere spiller sammen. De sa begge to at de liker veldig godt å være sammen med deg og at de slapper av når du er der. De liker veldig godt å være sammen med deg.

Jeg vil bare grine. Jeg har vært så redd hele natten. Tenkt på dem. Tenkt at de syntes jeg var et monster. At de ikke liker meg. At jeg har dratt fra dem. Jeg trekker pusten.

- Jeg har lyst til å være sammen med dem mer en bare annen hver helg, sier jeg.

- Da synes jeg du skal si det rett ut neste gang vi møtes her alle sammen, sier terapeuten.

- Det er ikke så lett, sier jeg.

- Fortell mer om det, sier terapeuten.

Jeg skjelver i stemmen, men klarer å snakke, er trygg nå og de første ordene om hvordan jeg egentlig har det fyller rommet.