«Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv», sa Astrid Lindgren en gang. Lindgren hadde mye rett i det, kjærlighet, omsorg og trygghet er grunnbyggesteinene. 

Ved et godt, trygt og kjærlig grunnfundament har relasjonen mellom barn og foreldre større slitestyrke.

Det er foreldrene som har ansvaret for familiens «følelsesmessige klima». Babyer er helt avhengige av å bli møtt med god følelseskompetanse fra sin eller sine omsorgspersoner. Etter hvert som barna vokser så utvikler de egen følelseskompetanse ut fra det de har blitt møtt med i sine omgivelser. Alle er vi forskjellige, og vi er født med ulike personligheter og ulike temperament. Dette kan også gi utslag i at det er noen barn som byr på større utfordringer for sine foreldre enn andre barn ville gjort. Men det er viktig å huske på at det er alltid de voksne som har ansvaret for hvordan utfordringene løses. De voksne har ansvaret for hva slags «følelsesmessig klima» som utvikler seg i familien.

Her skal du få noen råd som hjelper deg som forelder til å bygge, eller opprettholde, et godt samspill med barnet ditt. De er basert på internasjonal forskning, og er en del av foreldreveiledningsprogrammet ICDP, som Bufetat bruker. Du kan benytte disse punktene til å hjelpe deg selv som omsorgsperson.

Vis at du er glad i barnet ditt

Kjærligheten er naturlig på plass hos de aller fleste. Og kanskje er dette noe du gjør mer enn nok av? Eller tenker du det bare? Ingen er tankelesere. Her kommer noen tips til hvordan få dette budskapet ut. Alt passer ikke for alle. Velg ut noe, det som faller deg mest naturlig.

  • Si det til barnet: «Pappa er veldig glad i deg»
  • Send SMS til barnet eller ungdommen din: «Mamma tenker på deg»
  • Vis det gjennom en symbolhandling, liten gave eller aktivitet
  • Gi en klem eller kos
  • Snakke med mild stemme
  • Le og smile sammen

Når du gjør dette, gjør det helst betingelsesløst. Vær forsiktig med å knytte det til krav eller gjenytelser. Da kan det fort oppleves som manipulering.

Prøv å justere deg til barnet ditt

Å justere seg til barnet er litt som å tenke med barnets hode et lite øyeblikk. Dette er særlig viktig om du skal bestemme noe etterpå. Prøv å se det fra barnets side først: Hvorfor vil ikke treåringen avbryte leken når det er middag? Spør barnet hva det gjør og hvorfor det så gjerne vil fortsette. Si at du forstår at barnet har lyst til noe annet enn det du vil. Om du bruker et minutt eller to på dette, kan det være lettere å bestemme noe i etterkant. Pass på at du ikke overkjører barnet ditt unødvendig. Bruk heller litt tid, om du kan.

Det er også viktig å følge barnets initiativ, da vil barnet ditt få mulighet til å utvikle selvstendighet. Alle har behov for å bli sett og forstått. Dette betyr ikke at barnet skal styre deg. Men det betyr at du prøver å svare på det barnet ønsker og føler, du bekrefter følelsene, og du prøver å vise interesse.

Det er viktig å ta hensyn til barnets alder, modenhet og kapasitet. Du kjenner ditt barn.

Snakk med barnet ditt om det hun eller han er opptatt av

Mange foreldre gjør dette naturlig helt fra barna er født. Når vi ser tidlig samspill på film, er det lett å bli rørt av den første blikk-kontakten og felles pludringen mellom foreldre og barn. Dette er grunnlaget for den viktige tilknytningen. Vi skaper «magiske øyeblikk» bare ved å ha oppmerksomheten på hverandre. Det er viktig å holde fast på denne samhandlingen etter hvert som barnet blir større, og når de naturlig skaper og krever mer avstand. Prøv å få i gang følelsesmessige samtaler. Du er positiv til det barnet ditt holder på med, og barnet kan uttrykke tanker og følelser. Barnet behøver ikke prestere eller si noe riktig. Det å være i dialog er i seg selv målet med denne aktiviteten.

Som tips her så kan du være med i leken til barnet på barnets prinsipper. Leken er barnets arena til å utfolde seg og bestemme, og du som voksen kan være nysgjerrig og undrende deltager. Du kan prøve å få tenåringssønnen din til å lære deg litt om dataspill, eller datteren din til å fortelle hva hun synes om noen av sine idoler eller forbilder, bare for å ta noen eksempler. Vær interessert, du har sikkert noe å lære. Det er helt sikkert noe å bli imponert over. Legg vekk mulig strenghet og bedrevitenhet en liten stund, og vær nysgjerrig og undrende sammen med barnet eller ungdommen.

Gi ros og anerkjennelse

Barnet får selvtillit og tro på seg selv gjennom positive tilbakemeldinger. Dette kan gjøres gjennom, øyekontakt, smil og berøring. Men selvfølgelig også gjennom ord.

  • Pass på at du mener det du sier. Forklar hvorfor noe er bra hvis du roser, og vær konkret på hva barnet gjorde bra.
  • Vær forsiktig med å bruke ros for å styre barnet ditt til å gjøre noe. Det kan utvikle seg til unødvendig makt og manipulasjon.

Rosende ord er ofte knyttet til handlinger eller prestasjoner. Husk også å gi anerkjennelse for at barnet er den det er. «Du er jammen ei koselig jente», er en slik anerkjennelse. Et varmt blikk er et annet eksempel, denne gang uten bruk av ord.

Veien til endring

Det første du skal minne deg på, er at de fleste gjør veldig mye riktig helt av seg selv. Ikke la gode råd vippe deg av pinnen som omsorgsperson. Behold din naturlige selvtillit og kritiske sans. Foreldre kan være mestere i å plage seg selv med dårlig samvittighet fordi alt ikke ble perfekt. Vi er ofte selv våre verste kritikere. Kanskje har du lest denne artikkelen, og tenker at du ikke er bra nok. Du følger ikke disse rådene hele tiden. Slutt med dårlig samvittighet! Ingen klarer å følge disse rådene hele tiden, og barn tåler godt at foreldre feiler. Klarer du å møte barnet ditt på denne måten en -1 – av tre ganger, kan du faktisk være veldig fornøyd med deg selv. Og ikke glem, har vi feilet så finnes det mulighet for reparasjon, vi må bare ta inn over oss at ansvaret for en slik reparasjonshandling ligger på oss som voksne og ikke på barnet.

Lykke til! 

Artikkelen er skrevet av Tromsø Familievernkontor - Bufetat, Region nord.