Det å oppsøke hjelp innebærer ofte et håp. Håp om endring. Og det å snakke sammen, gjerne med hjelp av en familieterapeut eller psykolog, kan åpne opp for noe nytt.

I Norge og i verden i dag er det mange som kjenner på stor fortvilelse. Alvorlige bekymringer for helse, økonomi og også for relasjonelle utfordringer kan gjøre oss motløse og gi følelse av håpløshet. Og vi vet at mange av de som til vanlig tar med seg fortvilelsen sin til familievernet eller andre instanser, nå kan kjenne seg alene. 

Gjøre håp

Det er når vi kjenner på fortvilelsen at vi virkelig trenger håpet, og vi håper på noe som står i kontrast til fortvilelsen. Psykolog Kaethe Weingarten sier at håp kan være en handling, og at det er en handling vi gjør sammen. Hvordan kan vi gjøre håp sammen? 

Vi kan gjøre håp ved å dele de gode minnene. Vi kan fortelle hverandre gode historier om viktige øyeblikk. Vi kan bla i fotoalbum og dele fortellinger om nylige opplevelser, men også fortellinger fra generasjonene før oss. Det er håp i å kjenne seg som en del av en større sammenheng. Vi kan gjøre håp ved å be om hjelp når vi trenger det. Vi kan innrømme at vi ikke klarer oss alene, og når vi gjør det sier vi samtidig til dem rundt oss at de betyr noe. Vi sier også at vi er menneskelige og med det at vi er sårbare. Når vi deler sårbarhet, viser vi andre tillit.

Vi kan gjøre håp ved å orke å ta innover oss fortvilelsen. Ved å lytte til hverandre, uten å bagatellisere eller forsøke å komme med løsninger. Ved å være til stede hos hverandre. Weingarten sier at vi i håpløsheten må kjempe mot isolasjon, og at vi, om vi er vitne til fortvilelse, må nekte å bli likegyldige. Og hun sier videre at begge deler er vanskelig. Mange kjenner seg nettopp isolert i disse dager, hvor Norge på mange måter er «stengt ned». Gjennom sosiale medier, samtaler over telefon og til og med gjennom et godt og gammeldags brev kan vi likevel være sammen. Og vi kan finne måter å gjøre håp sammen på. Om du vil lese mer om det å være sammen i krevende tider, kan du finne informasjon på www.familievernet.no  

 Tekst: Elin Okkenhaug Bratland, familieterapeut, Familievernkontoret i Aust-Agder