"Jeg merker at når seksåringen har med seg barn hjem, så kan enkelte av disse være ganske frekke og nekter å følge våre regler. Det kan være ved matbordet, at de sier maten er vond, nekter å sitte til seksåringen vår er ferdig, går i skapene våre på jakt etter godteri, etc. Da ser jeg at seksåringen 'tar etter' oppførselen deres, kanskje for å tøffe seg. Jeg er veldig usikker på hvordan, og om man skal, irettesette andres barn, det er jo godt mulig de har andre regler og krav til oppførsel hjemme hos seg selv. Har dere noen råd? Jeg vil jo ikke bli en upopulær mor heller.", fra en bekymret mor.

Svaret til moren er skrevet av Renate Schauerud Lade, miljø- og familieterapeut ved Familievernkontoret Øvre Romerike Glåmdal - Bufetat, Region øst.

Dette er absolutt en situasjon man kan komme opp i når barna tar med seg venner hjem. Det er ikke lenger slik at man kan se på hva andre familier gjør når det gjelder hvilke grenser som skal gjelde for våre egne barn. Oppdragelse har blitt et individuelt fenomen der hver enkelt forelder må finne ut selv hvor ulike grenser skal gå. Jeg tenker at det er nettopp som du så fint skriver, at barna kanskje har andre grenser hjemme og da er det vanskelig å vite om og hvordan man skal sette grenser hjemme hos seg selv.

Nytt hjem, ny kultur

Når et barn kommer inn i en annen familie, er det som å komme inn i en ny liten «kultur». Barn er på jakt etter noen retningslinjer som de kan lene seg til. Noen barn vil ha større behov for å teste ut hvor de har de voksne, og prøve å finne en kultur de kan forstå og forholde seg til.

Barn beveger seg i mange ulike 'små kulturer' hver eneste dag. De kommer hjemmefra om morgenen, til skolefritidsordningen, skole eller barnehage, og muligens til et besøk hos en venn etter det. Alle disse stedene besitter ulike kulturer, verdier og regler. Møtet med den enkelte voksne blir en rettesnor for hva barna får lov til og ikke. I noen situasjoner utfordres disse grensene såpass mye at det kan være nødvendig å snakke litt med barna om hva familien pleier å gjøre, hva vi synes er greit og ikke. Ofte kan det være ens egne barn som reserverer seg for at foreldre skal sette grenser for venner.

Jeg tenker at om man er i forkant og snakker med barna sine før et besøk, vil barna være mer forberedt på grensesetting av venner der familiens regler brytes for mye. Det kan også være lurt å si noe om at dersom du ikke snakker pent til mamma eller broren/søsteren din når du har besøk, vil jeg si fra til deg. Da vil jeg be om å få snakke litt med deg alene slik at vi sammen kan finne en annen stil.

En verden av forskjellige stiler

Akkurat på samme måten som vi voksne gjør det, tilpasser barn seg fort en kultur de opplever at vennene har. Det kan være alt fra språk, atferd og stil. Av og til har jeg anbefalt foreldre at barna går ut av døra på rommet sitt eller ytterdøra en gang til, for så å komme inn og prøve på nytt med en annen stil. Dette er rett og slett for at de skal riste av seg noe som de tar med seg fra 'der ute'. Dette har faktisk fungert for noen.

En av årsakene til det er at i møte med andre mennesker tar vi med oss noe vi tror er en måte 'å være i verden på'. Det vil si, vi gjør det som vi tror de andre liker og forventer av oss. Barn har ikke den samme sensuren på hva som passer seg til enhver tid slik vi voksne kan ha. De blir mer påvirket av ulike stiler og hvordan det snakkes og handles der og da. Dette tas ofte med inn i settingen og det er helt naturlig.

Det er viktig å ha et visst rom for å tåle dette, selv om man også må si ifra om det strider for mye med egne verdier i familien. Barn er på jakt etter gode rollemodeller og man kan også tenke at ved å tåle at barn tar med seg andre 'stiler' inn, og veilede de på dette, vil de få en annen erfaring som de kan ta med seg ut i verden igjen.

Å sette sunne grenser for andre barn

Når det gjelder hvordan man skal sette grenser, tenker jeg at desto mer generelt man kan snakke til barnet vil det være best. Et eksempel som du bruker er om noen ved matbordet sier at maten er vond. I en slik situasjon kan du si at vi er opptatt av at vi ikke sier slike ting høyt selv om vi ikke liker maten. Videre kan du si at du pleier å tipse barna dine om at da kan de si 'nei takk' i stedet.

Dersom de går inn i kjøleskapet, kan du si at jeg sier til mine barn at vi spør før vi henter noe i kjøleskapet. Bakgrunnen for å snakke generelt er at det kan være vanskelig for barn å oppleve at andre voksne er sinte eller irettesetter direkte. Det kan gi en flau følelse for egne barn når de har venner på besøk. Å si ifra før situasjonen oppstår og å forberede på hva vi pleier å gjøre her i huset, er selvsagt veldig bra, men like fullt vil man nok måtte repetere det i situasjonen.

Av og til klarer vi ikke dette. Vi kan være slitne og si ifra på feil måte. Det som er så bra da, er at det kan man også si. Nå ble jeg litt sint og det beklager jeg. Jeg vil bare fortelle deg hvordan vi gjør det her hos oss slik at du vet det. Dette er en fin reparasjon av relasjonen, som nok kan være en nyttig erfaring for alle parter. Jeg pleier å minne meg selv på at livet består av evige reparasjoner mellom folk.

Relasjoner blir brutt hele tiden, også uten at vi legger merke til det. Vi som terapeuter må også reparere relasjoner i terapirommet når vi bommer og ting blir misforstått. Det er vondt, men helt nødvendig når vi trår feil.

Derfor vil det å vise barn hvordan vi ordner opp oss imellom være en viktig rettesnor, som de kan ta med seg videre i livet, og som jeg vet de vil få mye bruk for.