Mange av oss blir usikre når folk vi er glade i rammes av sorg.

Av Anne Karin Arvola, psykologspesialist, Harstad og Narvik Familievernkontor - Bufetat, Region nord. Artikkelen har stått på trykk i Fremover.

"Det er vondt å være hjemme i huset som virker så tomt og minner meg på om at jeg nå er alene. Men det er like ille å gå på butikken å se kjente som skynder seg bak en reol for å slippe å møte meg».

Det kan bli helt lammende vanskelig for mange å vite hvordan de skal møte sørgende. Og mange velger da å holde seg unna for ikke å gjøre noe feil. Eller kanskje det er for å slippe å kjenne på fortvilelse og angst for å miste noen selv?

Sitatet over viser vel med all mulig tydelighet at det å unnvike den sorgrammede ikke er en god løsning.

Uttrykke medfølelse

Når vi møter en person som nylig har opplevd tap, trengs det ikke alltid ord for å uttrykke din medfølelse. Et varmt blikk, klapp på armen eller en klem, viser at du har omtanke.

I iveren etter å være veldig hjelpsom og si så mye som er ment å trøste, kan vi risikere å såre. Men du trenger ikke å dele så mange av dine egne trøstende tanker med den som sørger. 

Ønsker du kjøreregler på hva som du med fordel kan unngå når du skal snakke med et medmenneske i sorg, er det tre punkter her:

  • Ikke si det kunne vært mye verre! Selv om det kan være en nyttig tanke for deg, kan det oppleves som bagatellisering av det som den andre står i.
  • Del heller ikke dine forestillinger om at livet nå kommer til å bli vanskelig for den som er i sorg. Selv om du kan synes det er godt å være forberedt på det verste, blir det gjerne sten til byrden for den andre som nå kanskje bruker all sin energi og vilje på å holde seg på beina.
  • Ikke fortell om det som er din sorg akkurat da. Det finnes andre anledninger til det. Den som er tidlig i sin egen sorgprosess, har neppe plass til å ta inn over seg hva du har stått i. Senere kan det være godt å dele erfaringer, og samtidig anerkjenne forskjellighet. Folk bruker ulik tid på sorgprosesser, og forskjellige ting er viktig for å mestre og finne mening videre i livet.

Slike punkter kan kanskje få noen til og nettopp gjemme seg bak butikkreolene for å unngå å feile. Men de er ment for å betrygge deg i at du ikke trenger å gjøre det så vanskelig. For det som gjør godt er rett og slett at du formidler medfølelse:

Jeg ser du er der.

Jeg tenker på deg.

Det som har skjedd er trist.

Vi må erkjenne at det finnes ikke noen ord som i et kort møte vil gjøre sorgen lett. Selv om vi så gjerne ville ha sagt de ordene og vært til hjelp. Det hjelpsomme de som er i sorg er å merke at du er i kontakt med dem og er vennlig innstilt.

Skal vi spørre?

Mange er redd for og «rippe opp» i det triste. Som å pilke ruren av et sår som er i ferd med å gro, slik at det begynner å blø igjen. Men det er ikke slik at du som medmenneske med et ord avdekker sorgen for den som har opplevd tapet. Tristheten kjenner de fra før, noen ganger i forgrunnen, noen ganger i bakgrunnen. For den som sørger vil naturligvis også gi plass til andre tanker enn tapet. Så i alle sammenhenger er det ikke godt å ha tapet som et uttalt tema.

Det er fint å spørre hvordan det går, så får den sørgende selv styre om hun eller han vil snakke om tapet eller om noe annet. Og om tapet blir et tema, er det beste du kan gjøre å uttrykke medfølelse, eller bare lytte og være interessert.

Etter et tap er det mange situasjoner det er en stor utfordring å håndtere. I tillegg til å ha et hjem der tomhet har erstattet en kjær, skal man gå ut i verden uten den som skulle vært med. Lørdagshandelen, konserter, høytider, turer. Vi som medmennesker kan gjøre det lettere.

I sorg og kriser har mennesker et forsterket behov for å oppleve tilhørighet i sine fellesskap, merke at de blir sett og hilst på, føle at de er likt, at de får til og at noen bryr seg om dem og føler med dem. De trenger medmennesker.