Kjærlighet er alfa og omega. Foreldrene har ansvaret for familiens "følelsesmessige klima".

Artikkelen er skrevet av Torgeir Finsås, klinisk sosionom, Harstad og Narvik Familievernkontor - Bufetat, Region nord. Artikkelen har stått på trykk i Fremover.

Noen barn byr på større utfordringer for sine foreldre enn andre barn ville gjort. Men det er de voksne som har ansvaret for hvordan utfordringene løses. Og de voksne har ansvaret for hva slags «følelsesmessig klima» som utvikler seg i familien.

Hva skal du huske på?

Det første du skal minne deg om, er at de fleste helt av seg selv gjør veldig mye riktig. Ikke la gode råd vippe deg av pinnen som omsorgsperson. Behold din naturlige selvtillit og kritiske sans.

Men som mange av oss ønsker du kanskje å bli enda bedre? Da kan du se på noen av punktene nedenfor. De er basert på internasjonal forskning, og er en del av foreldreveiledningsprogrammet ICDP, som bufetat bruker. I denne artikkelen skal vi nå se på fire sjekkpunkter for bedre samspill. I første omgang kan du bruke disse punktene til å observere deg selv som omsorgsperson. Bli bevisst på når, hvordan og hvor mye du gjør på hvert punkt:

Vis at du er glad i barnet ditt

Kjærligheten er naturlig på plass hos de aller fleste. Og kanskje er dette noe du gjør mer enn nok av? Eller tenker du det bare? Ingen er tankelesere. Her kommer noen tips til hvordan få dette budskapet ut, men husk at alle er forskjellige. Alt passer ikke for alle.

  • Si det til barnet: «Pappa er veldig glad i deg»
  • Send SMS til barnet eller ungdommen din: «Mamma tenker på deg»
  • Vis det gjennom en symbolhandling, liten gave eller aktivitet
  • Gi en klem eller kos
  • Snakke med mild stemme
  • Le og smile sammen

Når du gjør dette, gjør det helst betingelsesløst. Vær litt forsiktig med å knytte det til krav eller gjenytelser. Da kan det fort oppleves som manipulering. (Krever du noe, er det ofte bedre å være tydelig, konsekvent og direkte.)

Prøv å justere deg til barnet ditt

Hva menes med dette, er det mange som spør? Å justere seg er litt som å tenke med barnets hode et lite øyeblikk. Dette er særlig viktig om du skal bestemme noe etterpå. Prøv å se det fra barnets side først: Hvorfor vil ikke treåringen avbryte leken når det er middag. Spør henne hva hun gjør og hvorfor hun så gjerne vil fortsette. Si at du forstår at barnet har lyst til noe annet enn det du vil. Om du bruker et minutt eller to på dette, kan det være lettere å bestemme noe i etterkant. Pass på at du ikke overkjører barnet ditt unødvendig. Bruk heller litt tid, om du kan.

Det er også viktig å følge barnets initiativ, da vil barnet ditt få mulighet til å utvikle selvstendighet. Alle har behov for å bli sett og forstått. Dette betyr ikke at barnet skal styre deg. Men det betyr at du prøver å svare på det barnet ønsker og føler, og at du prøver å vise interesse.

Det er også viktig å ta hensyn til barnets alder, modenhet og kapasitet. Du kjenner ditt barn.

Snakk med barnet ditt om det hun er oppatt av

Mange mødre (og fedre) gjør dette helt fra fødselen. Ser vi tidlig samspill på film, er det lett å bli rørt av den første blikk-kontakten og felles pludringen mellom foreldre og barn. Dette er grunnlaget for den viktige tilknytningen. Hold fast på samhandlingen etter hvert som barnet blir større. Prøv å få i gang følelsesmessige samtaler. Du er positiv til det barnet ditt holder på med, og barnet kan uttrykke tanker og følelser. Barnet behøver ikke prestere eller si noe riktig. Det å være i dialog er i seg selv målet med denne aktiviteten.

Som et tips her kan du prøve å få tenåringssønnen din til å lære deg litt om dataspill, eller datteren din til å fortelle hva hun synes om Justin Bieber og Sofie Elise, bare for å ta noen eksempler. Vær interessert, du har sikkert noe å lære. Det er helt sikkert noe å bli imponert over. Legg vekk mulig strenghet og bedrevitenhet en liten stund.

Gi ros og anerkjennelse

Barnet får selvtillit og tro på seg selv gjennom positive tilbakemeldinger. Dette kan gjøres gjennom, øyekontakt, smil og berøring. Men selvfølgelig også gjennom ord.

  • Pass på at du mener det du sier. Forklar hvorfor noe er bra hvis du roser, og vær konkret på hva barnet gjorde bra.
  • Vær forsiktig med å bruke ros for å styre barnet ditt til å gjøre noe. Det kan utvikle seg til unødvendig makt og manipulasjon.

Rosende ord er ofte knyttet til handlinger eller prestasjoner. Husk også å gi anerkjennelse for at barnet er den det er. «Du er jammen ei koselig jente», er en slik anerkjennelse. Et varmt blikk er et annet eksempel, denne gang uten bruk av ord.

Veien til endring

Foreldre kan være mestere i å plage seg selv med dårlig samvittighet fordi alt ikke ble perfekt. Kanskje har du lest denne artikkelen, og tenker at du ikke er bra nok. Du følger ikke disse rådene hele tiden. Slutt med dårlig samvittighet! Barn tåler godt at foreldre feiler. Klarer du å møte barnet ditt på denne måten en -1 – av tre ganger, kan du faktisk være veldig fornøyd med deg selv.

Lykke til!