«Jeg er i et samboerforhold med dine, mine og våre barn. Jeg har virkelig lagt meg i selen for å ha lik oppdragelse og lik kjærlighet for hans barn som for mine egne og vårt felles barn. Jeg merker dessverre at det er vanskelig å behandle barna likt og å føle det samme. For samboeren min er dette mer natulig, og jeg føler meg til tider som verdens verste stemor. Følelser kan jo ikke tvinges frem, men jeg skulle gjerne likt å vite om dette er naturlige følelser.», fra en mor og stemor.

Svaret til moren er skrevet av Anne Krogstad, familieterapeut og avdelingsleder ved Familievernkontoret Øvre Romerike Glåmdal - Bufetat, Region øst.

Først vil jeg si at jeg tror mange mange foreldre kan kjenne seg igjen i det du skriver. Jeg vet lite om deg og dine. For eksempel blir jeg nysgjerrig på hvor lenge dere har vært et par. Dette kan være viktig i forhold til hvilke følelser som har fått tid til å vokse frem.

Når to mennesker møtes og blir glad i hverandre, ønsker de gjerne at alle andre skal bli like glad i dette flotte mennesket som de selv er: foreldre, søsken, barn og venner. En ønsker å integrere sin kjæreste i sin flokk. Da glemmer vi ofte å tenke på at det tar tid å etablere gode forhold. Å få to etablerte familier til å fungere godt sammen er heller ingen selvfølge, og det vil ta tid!

Barnas oppfatning av en ny kjæreste

Når en mor eller far får ny kjæreste er det som regel ikke barnas behov som dekkes, men ens eget behov. Dette er det viktig å huske på. I en del undersøkelser som er gjort rundt ste- og bonusfamilier sier både barn og tenåringer dette veldig tydelig: 'Jeg skjønner på en måte at mamma/pappa ønsker seg en ny kjæreste, men JEG trenger ikke en ny voksen som skal leke lykkelig familie med oss!'

Mange barn/tenåringer har uttalt at de helst vil ha seg frabedt å bli involvert i den nye kjæresten og dens familie på lang, lang tid. Gjerne mer enn et år. Barna vil at ting skal gro naturlig frem over tid.

Råd for en bedre relasjon

Bjørk Matheasdatter, skribent og relasjons- og parterapeut, har selv opplevd å ha et nært og godt forhold til sin stemor. Hun snakket i voksen alder mye med sin stemor om hva hun hadde tenkt og gjort for å få til det som ble en god og nær relasjon dem imellom.

Hennes råd kan være lure å ta med seg når en selv skal jobbe med å skape en god relasjon til sine bonusbarn:

  • Vær tålmodig. Nærm deg sakte og gi barna tid. Ikke tolk tiden det tar som avvisning eller motstand, men aksepter den. Tenk at det har med situasjonen og historien deres å gjøre
  • Vær klok og respektfull. Ikke tenk at du skal komme inn i den «innerste» sirkelen til barnet
  • Anerkjenn følelsene, både hos deg selv og hos barna
  • Vis interesse for barna og deres liv, planer, aktiviteter
  • Let etter noe godt å si til dem, noe som du virkelig mener
  • Vær oppmerksom, husk bursdagene deres, gi gaver som er gjennomtenkte med tanke på hvem de er. Gavene må gjerne være fra deg og deres far sammen
  • Vis at du er glad i faren deres
  • Gi deres far rom til å være alene med sine barn, og oppmuntre ham til det
  • Ikke prøv å ta morens plass i barnas liv, aksepter og vis at det er helt greit at du er en ekstra voksen for barna, men ingen mor
  • Snakk alltid pent om deres mor
  • Dersom du er i tilstelninger sammen med deres mor, vær et selvstendig menneske uten å 'henge' på deres far. Vis at du tåler at deres far og mor snakker sammen
  • Ikke del eventuelle utfordringer du har med deres far med barna. Det kan oppleves illojalt og sette barna i en vanskelig situasjon

Anerkjenn følelser hos barna og hos deg selv

Punktet om å anerkjenne følelsene både hos deg selv og hos barna er viktig. Tenker du at det er realistisk å kjenne på den samme kjærligheten overfor egne barn som til dine bonusbarn? Mange vil nok tenke at det ikke er det. Ens egne barn vil alltid være de aller kjæreste. Men samtidig kan du være en god og trygg voksen for din samboers barn.

Hvis du blir mer opptatt av å få til dette, uten å måle det i kjærlighetsprosent, kanskje det da er enklere å få til en god relasjon og også tenke positive tanker om deg selv?

Hvilken type bonusforelder er du?

Mange barn kan ha mange gode voksne rundt seg som gir dem forskjellige ting. Hva er din ressurs? Er du en tøysete, tullete, morsom voksen å være sammen med, eller er du en rolig type som kan gi barna andre opplevelser og verdier som de vil sette pris på? Hva ønsker du at barna skal huske om deg når de blir voksne?

Det kan ofte være lurt å finne på ting med barna individuelt da en da får tid til å oppdage hverandre på en positiv måte uten stress og mas. Inviter barna med på ting du foreslår, eller kanskje de selv får lov til å foreslå. Ikke gap over for mye eller tenk for langt frem i tid. Ha fokus på at dere skal ha det OK sammen den tida dere har avsatt sammen akkurat nå.

For mange bonusforeldre kan det kjennes ut som en lettelse å tenke på at de ikke skal være barnas hovedoppdragere - det er det foreldrene som skal være. Ved å tenke slik kan en ha mer fokus på å få til en god relasjon.

Du skriver at det kan være vanskelig for deg å behandle barna likt og føle det samme for dem. Dersom en splitter opp dette slik at du tenker gjennom det 'å behandle barna likt'. Hva betyr det i praksis? Er det å ha samme grunnleggende regler for oppførsel, eller leggetider? Eller handler det om andre ting? Dersom du opplever at det er vanskelig for deg å følge de reglene du og samboeren din har blitt enige om er dette kanskje et tema dere bør snakke mer om.

Jeg håper du gjennom disse tankene har fått noen innspill til hvordan du kan tenke rundt dette å være en ekstra voksen for samboerens barn. Ta den tiden dere trenger, og lykke til.