"Hvorfor er det slik at etter at vi fikk barn ble bare alt snudd på hodet og vi ikke klarte å kommunisere om noe som helst? Da vi først kom til familievernkontoret kjente jeg at det var for sent å redde forholdet," sier en mor og partner.

Svaret er skrevet av Renate Schauerud Lade, familieterapeut og mekler ved Familievernkontoret Øvre Romerike Glåmdal - Bufetat, Region øst.

Ikke sjelden opplever vi dette her ved familievernkontoret. Par kommer for sent i terapi og fastlåste, vonde mønster setter seg alt for fast i parforholdet. Disse mønstrene er ofte vanskelige å reparere, dersom mønstrene handler om avstand, krangling, utroskap eller at for stor krenkelse har funnet sted. Par kommer til oss med et kommunikasjonsproblem og etter en time her hos oss sier den ene eller den andre at toget har gått. Når vi da går videre og spør når problemet eller symptomene oppstod, er det ikke sjelden at det plasseres rundt tiden da de fikk barn.

En stille distanse skapes

Det å være foreldre er ingen spøk. Vår tilknytningshistorie og sårbarheter kommer lettere frem under stress og når vi skal oppdra barna våre. Tid til hverandre, ro og hvile er vanskelig å få til og «kjærestebanken» som vi kaller det er og kan forbli tom over lang tid.

Det som slår meg som terapeut er at par kjenner på ubehag og avstand uten at det snakkes om dette på en god måte. Par kan gå i mange år og kjenne på savn og manglende bekreftelse fra partneren sin uten at det snakkes om. Da kommer ofte anklager og forakt inn i familiesystemet fordi det er vanskelig å bekrefte hverandre når ensomheten har tatt bolig i oss.

I denne fasen vil det ofte komme til syne gamle strategier som vi har brukt tidligere som barn for å overleve. Noen lukker seg inn i seg selv og gjør sine ting på siden av parforholdet. Andre begynner å irritere seg og kritisere partneren sin på det meste og andre igjen flykter inn i sosiale medier eller jobben sin. All atferd er kommunikasjon. Så også denne formen for strategier for å håndtere for eksempel ensomhet, kommuniserer at paret ikke har det bra sammen. Like fullt blir det ikke snakket om.

Sett av tid til en kjærestestatus

Et hjertesukk er at dersom par tar tak i dette med en gang de merker en forandring går det an å løse vanskene på en grei måte. Når «to slitne sjeler» møtes er det ikke lett å romme den andres slitenhet og det er her paret trenger hjelp. De trenger hjelp til å se på hvordan de kan snakke om dette med en viss anerkjennelse av den andre part. Det at mannen din eller kona di er misfornøyd, betyr ikke at alt ved deg som partner er feil. Ofte kan det være situasjonen rundt og alt for store krav til familielivet som kan være en utløsende årsak.

Det er her det kreves planlegging og at man setter av tid til hverandre og til å undre seg over den andre. Dersom partneren din kommer med negativ kritikk, kan det være lurt å lene seg tilbake og stille i hvert fall tre spørsmål på en vennlig måte før du prøver å forsvare deg. Ofte er negativ kritikk et uttrykk for et behov som ikke er dekket. Dersom paret klarer å romme det som kommer er det lettere å kompromisse både på barneoppdragelse, grenser og behov, men også på sosialt liv, trening og andre ting som kan ha vært viktig før de fikk barn.

Jeg vil råde alle par til å sette av en kveld annenhver uke til å gjøre opp en viss «status» på hvordan har vi det nå i parforholdet. Føler du at det er plass til deg og dine interesser, kjenner du at du har medbestemmelsesrett og at du bekrefter meg og gir meg nok kjærlighet. Dersom du stiller disse spørsmålene i «fredstid» vil det være en fin prat å kunne fordype seg i. I en slik prat er det i tillegg mulig å bli bedre kjent med partneren uten å måtte diskutere barna eller andre ting som ikke kjennes bra.

Å få barn krever en reorganisering av egne behov

Det å få barn, er utrolig fint og veldig krevende på samme tid. Det er ikke lenger noe særlig med tid til å bare være seg selv og det er heller ikke mulig å hente seg inn igjen slik som var mulig før. Barn krever altså et kompromiss på egne behov. Slik må det bare være. På samme tid kan det også være en tid der man kan bli bedre kjent med sine prioriteringer. Dersom paret klarer å strekke seg inn mot hverandre og hjelpe hverandre, i stedet for å strekke seg bort fra hverandre for å fylle på, kan paret klare å definere parforholdet på nytt.

Å bli foreldre krever en reorganisering. Det blir aldri helt som før og det må inn en annen struktur for å klare å dyrke kjærligheten til hverandre. Mulig dette høres rart ut, men det er en nødvendighet. Vi er aldri helt forberedt på hva som skjer når vi bringer inn noe nytt i livet, og barn er absolutt noe nytt. Vi vet heller ikke hvilke utfordringer som kommer til oss, hvilke barn vi får og hvor godt vi tåler stress og krav som ikke har vært der før.

Snakk om slitenhet og press

Det slår meg at det å snakke om slitenhet er undervurdert når det gjelder hvordan takle å være foreldre. Mange har så å si ingen avlastning og står 24/7 i utfordringer der de må være påkoblet barna sine. Diskursen omkring foreldreskap i samfunnet vårt har blitt slik at vi skal være der for barna våre hele tiden. De skal ha minst en fritidsaktiviteter hver og vi skal bake kaker og lage bursdagsfeiringer der alle skal med. 

Dette kan føles som en heldagsjobb i tillegg til andre jobber vi har. På toppen av det hele skal vi elske og være sammen med barna våre, gi uttrykk for dette til alle rundt oss og samtidig helst dokumentere nettopp dette i sosiale medier. Jeg tror det er viktig å tørre å sette ord på at av og til er det bare et slit og at vi springer etter klokka og krav stort sett hver dag. Dersom paret ikke er enig i hvor mye plass barna skal ha vil det lett bli en konflikt i parforholdet og avstand skapes.

Noen foreldre er flinkere enn andre til å beskytte seg fra omverdenens forventninger og dermed sette nødvendige grenser for seg selv. Kanskje er det også her forskjellighet i parforholdet blir mest synlig. Må vi gjøre alt vi gjør eller kan vi ta bort noe? Kan jeg leve med at andre kan tenke at jeg ikke stiller nok opp eller må jeg bare «go with the flow»?

Ta tilbake voksentiden

Jeg skulle ønske meg at vi stoppet opp og heller tenkte på hva tidsklemma gjør med parforholdet. Å dyrke parforholdet er noe av den viktigste investeringen vi kan gi barna våre. Da tåler barna at vi ikke stiller opp over alt. Ingen barn har vondt av å kjede seg og kanskje til og med ikke bli prioritert av og til. Det er noe som heter voksentid og at mamma og pappa må hvile seg for å orke å være gode foreldre. Dette kan vi godt si til barna våre. Hvordan skal de ellers lære seg å sette grenser for seg selv?

Jeg skulle ønske at alle par som er foreldre vurderte hvorvidt det er nødvendig å ta tilbake voksentiden og heller sette av barnetid sammen med barna sine. Nå har mamma og pappa en time der vi skal leke med dere. Etterpå skal vi gjøre andre ting. Da slipper du at barna hele tiden henvender seg for å søke kontakt. Leketid må også planlegges og da kan vi ikke alltid følge barnas initiativ.

Dette er et skriv til alle par som er foreldre, pass på parforholdet og invester i det.  Sørg for å prioritere og ta tak med en gang du merker en endring hos partneren din. Ikke tenk at dette går over av seg selv. Gi barna skikkelig kontakt innimellom slik at de kan slippe å søke det selv hele tiden. Og til slutt, sørg for at barn lærer at du er et menneske som må hvile og gjøre andre ting sammen med den andre forelderen slik at du kan være den beste utgaven av deg selv.

Lykke til.